I verste fall vinner lille Høyre sammen med FrP. Siv Jensen har vært klar med sine ambisjoner: Hun VIL bli statsminister hvis de borgerlige partiene får flertall etter valget. Hun har selvsagt rett. Hvorfor skal et av de mindre partiene få regjeringssjefen, slik Erna Solberg har krevd?
Det blir omtrent som om Liv Signe eller Kristin krevde statsministerposten, etter en (hÃ¥per jeg!) valgseier for de rødgrønne.Â
Med Siv Jensens krav blir imidlertid frontene mer synlig. Kanskje går det opp for folket, (som er mest opptatt av Melodi Grand Prix og fotball), hva vi risikerer: At Siv Jensen skal representere Norge i alle fora. At folk i utlandet skal se Siv Jensen og få styrket sine mistanker: Slik er altså nordmenn! Norge er  et gjennomført FrP-land, fylt til randen av egoisme og fremmedfrykt.
Det spørs om Erna var litt desperat og ute av balanse da hun proklamerte at Høyre vil ha systemskifte uansett, og at hun derfor var klar til å gå i regjering med FrP. Dette innebærer langt på vei et løfte til FrP om å støtte deres politikk, fordi FrP selvsagt vil bli det største partiet i en borgerlig koalisjon.
Kanskje blir det siste krampetrekning for partiet Høyre, som ellers har noen forsonende trekk. De vil tones ut. Siv blir utvilsomt statsminister og den borgerlige regjeringen kommer hovedsaklig til å føre FrP-politikk.
Den eneste trøsten må være at FrP endelig blir avslørt. I en regjering nytter det ikke å sitte på sidelinja og bjeffe, nå får de vist sitt sanne ansikt!  Men selvsagt er det et livsfarlig eksperiment, man kan gjøre svært mye galt på kort tid. Mye av det kan dessuten bli uopprettelig, som da Kåre Willoch på 80-tallet klarte å rasere hele den sosiale boligpolitikken i Norge.
