Diverse – buldr.no

Slektsforskning: Plutselig eier du ikke slektstreet ditt!

Jeg og mange med meg startet som slektsforskere på MyHeritage og lignende sider som gir deg muligheten til å opprette slektstrær på nettet. Blåøyde som vi var.

For et par dager siden fikk jeg en e-post fra MyHeritage: Om jeg ikke fortsetter å betale en årlig abonnementsavgift, stenger de tilgangen til slektstreet mitt.

Altså: Det er ikke jeg som eier forskninga jeg har gjort, men MyHeritage.

Det er guffent å tenke på. Jeg har brukt mange år på å bygge opp dette slektstreet, og andre på MyHeritage har hatt stor nytte av det arbeidet jeg og sånne som meg har gjort. Innsatsen fra seriøse slektsforskere har gjort MyHeritage til et populært nettsted, der de som ikke er like seriøse har hatt en flott mulighet til å kopiere opplysninger som andre har funnet fram til. Og MyHeritage har fått muligheten til å tjene lassevis med penger.

Så hva gjør jeg? Jeg planla å avslutte det betalte medlemsskapet og bli et mer passivt medlem, nettopp fordi en utrolig stor del av «treffene» jeg får i andre slektstrær, viser seg å være avskrift fra mitt slektstre eller noen andres. Men det går altså ikke. Da har jeg selvsagt ikke lyst til at MyHeritage skal ha anledning til å utnytte arbeidet mitt videre, samtidig som de utestenger meg!

Løsningen blir å slette hele treet. Det oppleves litt sårt, men jeg har forlengst overført alle data til et lokalt slektsforskningsprogram. Og jeg har i lang tid lagt inn nye funn og kilder utelukkende i dette programmet.

Så hva er problemet, kan du spørre.

Problemet er prinsipielt: Hvem eier det arbeidet jeg har gjort? Jeg eller MyHeritage. Det burde ikke vært noe problem for MyHeritage å la meg ha fortsatt tilgang til treet og samarbeidende familiesider, dersom jeg ikke legger inn nye opplysninger eller bruker tjenester som hører til et abonnement.

Men her handler det om store penger, så de krever i stedet livslangt medlemsskap. Et premium-medlemsskap koster ca 450 kroner i året, og med over 75 millioner brukere er det snakk om enorme inntekter.

Jeg håper andre som har slektstrær på MyHeritage passer på å ha lagret opplysningene også andre steder. Ikke minst av hensyn til de som kommer etter og kanskje vil følge opp arbeidet videre.

Siste: I dag mottok jeg en ny e-post fra MyHeritage. Plutselig har abonnementet mitt utløpt, fem dager før tida – men så får jeg til gjengjeld et ytterst generøst tilbud:

Er det noen som lurer på hva det hele handler om?

Tannlegens onde hjelper: Fleske-Bodil!

Jeg var 10 år. På den tiden fikk du mye kandissukker for en tiøring. Hull i tennene var vanlig. Spenningen i klasserommet var merkbar når det kom melding om at en ny gutt skulle til tannlegen.

Vi fulgte de bleke ofrene med øynene når de stillferdig reiste seg og gikk. I alfabetisk orden skulle vi alle dit.

Tannpleien på den store folkeskolen i Oslo var ikke mye populær. Men vi gikk. Små helter som tuslet tappert mot en uviss men smertefull skjebne.

Tannlegekontoret var i en sidebygning. En steil trapp førte opp til venterommet. Murvegger malt i grønt, en benk, det var alt. Der satte jeg meg ned og ventet. Akustikken var upåklagelig, og jeg hørte lyder. Lydene økte i volum, ville hyl og kjefting kunne høres inne fra tannlegens kontor. Plutselig smalt døra opp. Min klassekamerat Ragnar dukket fram, med blod, snørr og tårer smurt utover ansiktet. Som en røyskatt føk han ned trappa. Like etter, forbløffende kvikk, tannlegens beryktede hjelper. Fleske-Bodil!

Uten å betenke meg fulgte jeg etter de to ned trappen. Ute på gaten kunne jeg se at Fleske-Bodil hyttet med neven og brølte at Ragnar skulle komme tilbake. Øyeblikkelig!!! Men Ragnar forsvant rundt hjørnet og var borte. Selv gjorde jeg meg usynlig, lusket noen minutter gatelangs og vendte tilbake til klasserommet. Frelst!

Så dum kan man være. Dagen etter sto Fleske-Bodil i klasserommet. Hun grep hånden min i et stålgrep og vi gikk. Oppe på tannlegekontoret kom panikken. Uten dikkedarer løftet Fleske-Bodil meg opp i tannlegestolen og låste armene mine bak på ryggen. Der satt jeg og fikk en slags tvinge montert i munnen. Så skrudde de kjevene mine opp og tvangsboret meg vel og lenge.

Etterpå prøvde tannlegen å blidgjøre meg. Jeg fikk tilbud om noen plastetuier som det hadde ligget tannlegebor i. Det var visst ganske populært. I stedet feide jeg ned alt som lå på tannlegebordet og løp. Bodil smilte skjevt.

Tannlegeskrekk? Det er bare forbokstaven. Jeg var ikke hos tannlege igjen før jeg måtte, med en voldsom tannpine under militærtjenesten. Og i dag? Bare kos og klem og tilnærmet smertefri behandling på verdens hyggeligste tannlegekontor.

Kayas sørgelig liv med demodikose

Kaya med skjerm — Det å gå med skjerm døgnet rundt, påvirker hele livet.

Dette er Kaya, hun ble bare knapt 8 måneder gammel. Hun har levd mer enn to og en halv måned av det korte livet sitt med skjerm. På slutten også med sokker på beina.

Årsaken er en parasitt som heter demodex canis eller hårsekkmidd. Kaya hadde en arvelig immunsvikt som førte til at midden kunne formere seg i voldsomt omfang. Resultatet ble hårløse partier og infeksjoner, demodikose, eller demodex som mange kaller det

Det startet da hun var mellom 4 og 5 mnd. gammel. Da fikk hun litt utslett under buken, og det var et lite hårløst parti på den ene overleppen. Vi antok at utslettet under buken skyldtes for mye bading og behandlet med sinksalve og andre salver. Vi trodde også at hun selv hadde skrapt vekk hårene på overleppen, fordi hun plagdes med en melketann som ikke ville ramle ut av seg selv.

Slik var det ikke. Det oppsto en flekk på neseryggen. Deretter fikk hun flere hårløse partiet, og det kom «kviser» og sår, så vi dro til dyrlegen. Dessverre ikke til vår faste, men den som var nærmest. Han satte henne på en én måned lang antibiotikakur og mente utslettene skyldtes allergier.

Da startet et vanskelig liv. Skjermen satt på, dag og natt. Noen få sekunder uten skjerm førte til biting og riving i de kløende utslettene, og det oppsto svære kjøttsår. I tillegg fikk vi en mistanke om at det kanskje var reveskabb, dermed fikk hun heller ikke treffe andre hunder.

Tida gikk, Kaya ble ikke bedre, men verre. Vi dro til vår faste dyrlege. Han valgte heldigvis å ta hudavskrap og kunne lett se hårsekkmidden i mikroskopet. Vi hadde endelig en diagnose, valgte Advocate som behandlingsform, og hadde store forventninger til at dette skulle virke.

Det gjorde det også, på et vis. Ansiktet ble bedre. Men samtidig dukket det opp nye områder rundt omkring på kroppen, særlig på labbene. Til slutt hadde hun så vondt at hun helst ikke ville gå ned i gresset for å gjøre fra seg. Heller ikke med sokker.

Kaya med sÃ¥r i ansiktet — Nå har demodikosen utviklet seg videre. Ansikt, poter og store deler av kroppen ellers er angrepet

Hun hadde ikke noe godt liv. Alt ble preget av intens kløe og den hersens skjermen. Og ikke nok med det, hun måtte dusje nesten hver dag, noe hun syntes var svært stressende. I tillegg måtte hun smøres både morgen og kveld på de vonde stedene. Om natta fikk hun det beroligende middelet Calmivet for å sikre en god natts søvn. Det har vært en forferdelig periode for oss alle, mest for stakkars lille Kaya. Hun har klødd og klødd, til tider helt frenetisk.

Dette er en lidelse som er arvelig. Hvis både mor og far er bærere av denne immunsvikten, kan én eller flere valper i kullet få den alvorlige graden av demodikose. I Sverige har de en tilråding om hva oppdrettere bør gjøre når en valp får denne lidelsen: Både mor og far og søsken bør tas ut av avl.

Kayalabber — Her er labbene fortsatt «noenlunde», men til slutt haltet hun rundt og ville helst ikke gÃ¥ ned fra terrassen.og søsken bør tas ut av avl, for om mulig å stanse utbredelsen.

I Norge finnes det ingen rapporteringsplikt. Vi fikk den svenske tilrådingen fra dyrlegen og ble bedt om å overlevere den til oppdretteren, det var alt

Vårt håp er at kennelklubben går inn i denne materien. Alt må gjøres for at lidelsen ikke får større utbredelse, slik at andre valper må gjennomgå de samme lidelsene som Kaya. Dyrlegene burde bli pålagt innrapportering til kennel-klubben, som i sin tur burde pålegge oppdrettere å ta foreldre og søsken ut av avl. Denne ordningen finnes for andre arvelige lidelser. Det kan ikke være godt nok at det blir opp til den enkelte oppdretter hva de gjør.

Kaya var en flott valp, ivrig, flink og vakker. Hun hadde gode stunder på valpetreff, valpekurs og sammen med gode hundevenner. Men hun fikk aldri noe forhold til barn, fordi skjermen ble iveien. Det ble for skremmende for småttisene. Det ble ikke noe godt sosialt liv med voksne vi traff heller. Ingen liker å bli møtt av en ivrig valp som støter borti deg alle steder på kroppen med den harde skjermen sin.

Nå er det slutt på lidelsene. Kanskje håpet vi for mye og ventet for lenge. Alternativt: Kanskje vi burde ha prøvd litt lenger? Dessverre umulig å vite.

Uansett, da synes jeg det er på sin plass med et lite bildegalleri til minne om Kaya:

KayaisnÃ¸en — Kaya var et søtt lite nurk på bare 7 uker da vi fikk henne.

Kayasover — En trøtt liten valp sover sammen med kosedyret sitt

ettÃ¸reoppe — Kaya utvikler seg i rasende fart. Her er allerede ett øre oppe, riktignok litt vaklende.

pyramideÃ¸rer — Så er begge ørene oppe, med støtte av hverandre.

Kaya4mnd — Kaya var meget lovende både som utstillings- og brukshund. Her er hun vel 4 mnd.

Kayademodex — Men så endte det dessverre slik.

Stem nå: Er FrP-velgere litt dummere?

De som stemmer FrP må ha lagt merke til at Tor Mikkel Wara nå løper rundt og samler inn millionbeløp fra landets rikeste? Nærmere 7 millioner til FrP’s valg-kamp er samlet inn så langt. Årsaken til at rikingene gir av sin over-flod er helt klar: De får svære beløp i skattelette hvis FrP kommer i regjering.

Nå viser undersÃ¸kelser at Frp-velgere er varme tilhengere av alle godene i det meget kostbare velferdssamfunnet vi har i dag. Virker det ikke da logisk å tro at den jevne Frp-velger må velge: Enten velger vi null skattelette til millionærene eller godtar et samfunn med mindre penger til velferd.

Alle kjenner en FrP-er. De er akkurat som oss andre, noen er til og med ganske hyggelige! Men i logisk tenkning må de dessverre få strykkarakter. Når skatter og avgifter reduseres med milliardbeløp, skjer det selvsagt ting i samfunnet. Plutselig koster det penger å låne bøker på biblioteket. Og hvor skal FrP ta penger for å innfri sine fete løfter om bedre eldreomsorg?

Vanlige FrP-velgere er i bunn og grunn sosialdemokrater. De vet at vi har det eneste politiske system som gjennom verdenshistorien har fungert noenlunde rettferdig. Folk har blitt tryggere, friskere og ikke minst rikere. Men kanskje også dummere? Det er et farlig spill å slippe FrP til ved roret!

Vi lanserer altså en teori om at FrP-ere er litt dummere enn andre. De vil med åpne øyne svekke det velferdssamfunnet de liker så godt. De vil stemme MOT sine egne interesser. For å bestyrke/avkrefte teorien om noe svekket intelligens, ber vi våre lesere stemme over saken.

Her må vi dessverre understreke at FrP-velgere ikke har lov til å stemme. Ikke dere som tjener/eier over 50 millioner heller! Håper dere respekterer det!

Visste jeg det ikke: Litt angst er sunt!

Endelig kommer forskningsresultater jeg liker: Litt angst er bare sunt, det forlenger levealderen, viser en undersøkelse.

Bra! Det er sunt å ha litt angst for forbikjøringer, for bare å nevne noe. Lenge har jeg blitt anklaget for å kjøre for lite offensivt, men nå får jeg altså støtte.

De som har gjennomført undersøkelsen, har følgende konklusjon: Kanskje angst er blitt til for å beskytte oss mot farer?

Svært sannsynlig, spør du meg. En som ligger stille og rolig i bilkøen har selvsagt mindre risiko for å dø i en frontkollisjon (unntatt når man møter en som tror at alt alltid går bra og legger seg ut midt foran nesa på bilen din).

Og like selvsagt: En litt pysete person driver ikke og dør i fallskjerm-, basehopp-, eller klatreulykker.

Men det er klart, en som synes det meste i tilværelsen er farlig, får det jo litt kjedeligere enn andre. Man blir en tilskuer, ikke en deltaker. For eksempel på tivoli. Man unngår jo å være med den dagen berg- og dalbanen bryter sammen, selvsagt, men man er heller ikke med på moroa.

Andre ganger har angsten andre konsekvenser. Noen har f.eks flyskrekk og må bruke båt, tog eller bil uansett hvor langt de skal avgårde. Kjedelig, og kanskje ikke så mye tryggere?

En tidligere sjef av meg hadde flyskrekk. Han ble anbefalt å ta kurs mot flyskrekken men avviste forslaget med følgende begrunnelse: – Nei, målet med et slikt kurs er å få meg inn i et fly, og det tør jeg ikke!