Borettslag: Bankenes melkekyr

Lademoen
På Lademoen i Trondheim er et utall leiegårder omdannet til borettslag.

Folk i borettslag er grovt forskjellsbehandlet av bankene. De må betale langt høyere lånerente enn private som eier sin egen bolig. De som har dårlig råd har dyrest lån. Slik har det vært lenge, men ingen har ennå gjort noe med det.

Litt ondsinnet kan man si at grunnen til at ingen gjør noe, er at borettslagene subsidierer renta for andre grupper. Det er på selveiersida bankene skjerper seg. Her er det konkurranse, folk kan skifte bank på null komma niks ved help av Finansportalen.no. Slik er det ikke for folk som bor i borettslag. Her er det langsiktige og som regel svært ugunstige avtaler som gjelder.

Før: En billig måte å bo på
En gang var borettslag en billig måte å bo på. Leilighetene var små men rimelige. Inngangsbilletten var overkommelig, og borettslagene greide å forhandle seg til lav rente. Et fint tilbud til mange som ikke var i stand til å kjøpe selveid bolig.

Det er lenge siden det var sånn. Leilighetene har steget kraftig i pris, men som regel er inngangsbilletten fortsatt (nesten) til å leve med. Den store bøygen er felleslånet. De nyere borettslagene har store felleslån, nettopp for at inngangsbilletten skal være relativt lav. Ulempen er at bankene skor seg på de store felleslånene med tildels skyhøy rente.

Langt unna «rentefesten»
La oss ta et eksempel, et lite borettslag i Trondheim med 25 leiligheter. De er som mange andre borettslag, bundet til Nordea. Fellesgjelden er på vel 24,5 mill. kroner. Borettslaget er altså en betydelig kunde i Nordea, og banken har god sikkerhet for pengene sine.

Likevel: I 2013 krevde Nordea hele 6,51 prosent rente på dette felleslånet. Det på et tidspunkt da vanlige boliglån lå på rundt 4 prosent. Renten på felleslånet har steget jevnt og trutt, også i de periodene da boliglånsrenten generelt gikk ned og det ble snakket om en «rentefest». Men den fikk ikke borettslagene være med på.

Spesielle regler for borettslag
Årsaken er at bankene opererer med spesielle regler for borettslag, de anses som bedriftskunder. Det fastsetter én rentesats, men i tillegg forbeholder bankene seg retten til å ta en ekstra rentemargin. Økningen av marginen kommer ofte fort og uventet, og bare banken vet hvorfor.

I det eksemplet jeg viste til var renten i 2013 4,86 prosent, men så kommer det altså en rentemargin på 1,65 prosent på toppen. For Nordea betyr rentemarginen over 400.000 i ekstra årlig inntjening, bare i dette ene lille borettslaget.

NBBL: Grov forskjellsbehandling
Det er et mysterium hvorfor dette får pågå. NBBL henvendte seg til Finansdepartementet om det de betegner som grov forskjellsbehandling helt tilbake i 2009. Siden har ingenting skjedd.

Ifølge direktør Ralph Norberg i NBBL har Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) for flere år siden pålagt bankene å likestille lån til private og lån til borettslag. Men nei, likevel har ingenting skjedd.

I mellomtida er det mange borettslag som har søkt og søker refinansiering, for det finnes noen banker som er bedre for borettslagene enn andre. Men det er gjort vanskelig. Skal et borettslag gå ut av en låneavtale før avtaleperioden er over, beregner banken seg et solid plaster på såret. For det borettslaget jeg har brukt som eksempel, krevde Nordea ca 4 millioner i 2013.

Prisgitt bankene
I andre borettslag har man valgt å innføre såkalt IN-ordning, det vil si at hver borettshaver kan velge om de vil nedbetale fellesgjelda med private lån, fordi det blir langt billligere. Men også her støter man på problemer: Da må borettslaget eller den enkelte betale for ekstraarbeidet ordningen innebærer, til både bank og forretningsfører.

Folk som bor i borettslag er med andre ord fanget og prisgitt bankenes ønske om størst mulig inntjening. Regjering og storting har i alle år forholdt seg helt passive. Så vidt vites er det heller ingen politiske partier som har en likestilling av boliglånsrenta med i partiprogrammene sine. Selv om forskjellsbehandlingen rammer svært, svært mange.

Enslige med lav inntekt
Ifølge en oversikt fra NBBL, riktignok fra 2001, var det den gang 514.000 som bodde i borettslag. Det er nok langt flere nå, etter at utbyggere på starten av 2000-tallet kjøpte opp mengder av leiegårder, pusset dem opp litt og omdannet dem til borettslag.

Men sammensetningen av beboere har neppe endret seg vesentlig. Ifølge undersøkelsen er over halvparten av beboerne enslige. Det er en markert overvekt av kvinner, og de har lavere inntekt enn de som bor i selveide bolig.

Likevel er det altså denne gruppa som betaler de høyeste boliglånsrentene her i landet. Er det ikke på tide at politikerne kommer på banen og likestiller mennesker som bor i borettslag med de som bor i selveid bolig?

Slektsforskning: Plutselig eier du ikke slektstreet ditt!

Jeg og mange med meg startet som slektsforskere på MyHeritage og lignende sider som gir deg muligheten til å opprette slektstrær på nettet. Blåøyde som vi var.

For et par dager siden fikk jeg en e-post fra MyHeritage: Om jeg ikke fortsetter å betale en årlig abonnementsavgift, stenger de tilgangen til slektstreet mitt.

Altså: Det er ikke jeg som eier forskninga jeg har gjort, men MyHeritage.

Det er guffent å tenke på. Jeg har brukt mange år på å bygge opp dette slektstreet, og andre på MyHeritage har hatt stor nytte av det arbeidet jeg og sånne som meg har gjort. Innsatsen fra seriøse slektsforskere har gjort MyHeritage til et populært nettsted, der de som ikke er like seriøse har hatt en flott mulighet til å kopiere opplysninger som andre har funnet fram til. Og MyHeritage har fått muligheten til å tjene lassevis med penger.

Så hva gjør jeg? Jeg planla å avslutte det betalte medlemsskapet og bli et mer passivt medlem, nettopp fordi en utrolig stor del av «treffene» jeg får i andre slektstrær, viser seg å være avskrift fra mitt slektstre eller noen andres. Men det går altså ikke. Da har jeg selvsagt ikke lyst til at MyHeritage skal ha anledning til å utnytte arbeidet mitt videre, samtidig som de utestenger meg!

Løsningen blir å slette hele treet. Det oppleves litt sårt, men jeg har forlengst overført alle data til et lokalt slektsforskningsprogram. Og jeg har i lang tid lagt inn nye funn og kilder utelukkende i dette programmet.

Så hva er problemet, kan du spørre.

Problemet er prinsipielt: Hvem eier det arbeidet jeg har gjort? Jeg eller MyHeritage. Det burde ikke vært noe problem for MyHeritage å la meg ha fortsatt tilgang til treet og samarbeidende familiesider, dersom jeg ikke legger inn nye opplysninger eller bruker tjenester som hører til et abonnement.

Men her handler det om store penger, så de krever i stedet livslangt medlemsskap. Et premium-medlemsskap koster ca 450 kroner i året, og med over 75 millioner brukere er det snakk om enorme inntekter.

Jeg håper andre som har slektstrær på MyHeritage passer på å ha lagret opplysningene også andre steder. Ikke minst av hensyn til de som kommer etter og kanskje vil følge opp arbeidet videre.

Siste: I dag mottok jeg en ny e-post fra MyHeritage. Plutselig har abonnementet mitt utløpt, fem dager før tida – men så får jeg til gjengjeld et ytterst generøst tilbud:

Myheritage2

Er det noen som lurer på hva det hele handler om?

Pinlig jakt på bein i kirka: Olav var ikke mye hellig!

Dette kan være leggbeinet til en helgen.

Religionshistoriker Øystein Morten har nylig skrevet bok om viking- og helgenkongen Olav: Han var en leiesoldat med mye blod på hendene, som drepte og torturerte folk over hele landet. Slik skapte han etterhvert fred. Denne mannen klarte kirken å gjøre til helgen.

Historien om Hellig Olav ble utformet på 1200-tallet, basert på ytterst spinkle indisier om negler som vokste etter døden, etc.
I Sankt Olav domkirke i Oslo har man nå funnet et kraftig leggbein som med en viss sannsynlighet har tilhørt mannen.

DNA-analyser er gjort, og man leter etter slektninger. Nidaros domkirke har diverse likrester etter 14 mennesker oppbevart i en stålboks. Slektningen kan finnes der. I motsatt fall kan det bli nødvendig å grave under høyalteret i kirken. Der er det aldri gravd, og der ligger det mye fint folk.
Målet er å få restene etter Olav den Hellige plassert på høyalteret til Nidarosdomen til 1000-års jubileet for Olavs død i 2030, og biskop Tor Singsaas er svært positiv til tanken.

Det er jo dette vi alltid har hatt mistanke om. Den katolske kirke har lenge svingt seg med mer eller mindre ekte relikvier av verste slag, hodeskaller, bein, likkleder og splinter fra kors. Denslags virker sterkt på menigheten. Hva innebærer det at Nidarosdomen nå så tydelig vil markere sitt eierskap til Olav den såkalt Hellige?

Domkirken får en ny og strålende attraksjon, likrester av en hellig person, trolig vakkert emballert i et skrin av edelt metall. Han er til og med relativt EKTE! Noe som selvsagt øker verdien av en relikvie. Det eneste problemet er muligens at han neppe er en ekte helgen, om slike overhodet finnes. Derimot sier religionshistoriker Øystein Morten at han var en ekte massemorder med en veldig fascinasjon for å hogge armene av folk.

Og da er vi fremme ved løgnen. Til tross for alt vi vet om denne mannen og hans voldelige liv, vil pene mennesker i Trondheim og Norge fortsette å formidle og dra nytte av løgnen.
Det er pinlig, og hvis man skjærer bort alle edle fraser – skamløs utnyttelse av et menneske i religionspropagandaens tjeneste.
Fortjener stakkars Olav det, selv om han var en massemorder? Er det ikke noe som tilsier at mannen snart må få hvile i fred?

«Håper Jens blir funnet voldtatt og drept»

Screenshot fra Facebook.

Dette utsagnet kan man lese på Facebook. Her tas sterke virkemidler i bruk i valgkampen. Det florerer med hat, sjikane, ærekrenkelser og mye som nærmest må karakteriseres som oppfordring til drap på landets statsminister.

Det virker som om Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg hever seg over trakasseringen. De nøyer seg med å blokkere sjikanøse innlegg på egne sider.

Oppfordring til drap?
Men bør man la det skure og gå? Er det greit når folk kommer med følgende utsagn på Facebook:

«For en indre fred jeg vil føle av å slå på nyhetene i morgen og se at han (Jens) er funnet brutalt voldtatt og død. En dag. En dag…»
«Synd Breivik ikke fikk tatt de viktigste, når han først skulle gjøre noe drastisk.»
«Møt meg i en mørk bakgate, Jens. Men det tør du vel ikke, din kylling.»
«Det beste og billigste for landet var om han tok følge med mora si.»

Tror jeg ville blitt litt urolig om jeg hadde ansvaret for å ivareta sikkerheten til landets statsminister og fant slike utsagn på Facebook. Hatet er tilsynelatende så sterkt at folk ikke en gang har motforestillinger mot å framstå med fullt navn og bilde når de poster kommentarer der de ønsker statsministeren drept.

Noen profiler er selvsagt falske, og administrator for sida er anonym, visstnok av hensyn til egen sikkerhet, men mange profiler er reelle og kan f.eks. vise til en hyggelig familiefar med sønnen på fanget.

Hvor er redaktørene?
Uttalelsene jeg siterer her, er hentet fra en side som heter «Arbeiderpartiets vanstyre» som også har en søsterside kalt «Rødgrønn humor». Det finnes mange flere politiske hatsider på Facebook, men dette er uten tvil den mest hatske.

På Facebook er det ingen redaktører som griper inn. De som skriver her er sine egne redaktører men følger verken Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten eller norsk lov.

Facebook har riktignok sine egne retningslinjer: «Du skal ikke mobbe, true eller trakassere brukere. Du skal ikke publisere innhold som er hatsk, truende, pornografisk eller oppfordrer til vold. Du skal ikke bruke Facebook til å utføre aktivitet som er ulovlig, villedende, ondsinnet eller diskriminerende.» Med andre ord: Både denne og andre hatsider har innhold som er sterkt i strid med Facebooks egne retningslinjer. Likevel lever de i beste velgående.

Quisling og Goebbels
Det er ikke bare ønsker om en snarlig død som framsettes på «Arbeiderpartiets vanstyre». Det vrimler av sjikanøse, ærekrenkende utsagn som kunne kvalifisert til rettslig ansvar om noen tok tak i det: «Nazi-Jens», «Gestapo», «Goebbels», «Mafia», «Shitstøvel», «Korrupt jævel» er bare noen av uttrykkene som brukes.

Her er en liten kommentarutveksling knyttet til at oljefondet investerer i eiendom i USA:

«Blir dårlig av det trynet hans»
«Hælvettes syrehue»
«Den fyren ER splitter pine Gal!!!!!»
«Han kan umulig være god i hodet!!!»
«Den satans drittsekken kan suge seg en viss plass. Større svin skal man leite lenge etter. FY FAN blir kvalm bare man ser bilde av han»
«Quisling var en smågutt mot hva Jens Steklov har gjort mot Norge….»

Manipulerte bilder
Det hele følges opp med manipulerte bilder, der Jens Stoltenberg bl.a. viser fram hjernen sin og spør om noen vil ha den, «jeg har aldri brukt den». Et annet bilde viser noen som lyser med lommelykt inn i øret hans og ikke overraskende går lysstrålen tvers gjennom hodet og kommer ut av det andre øret. Disse bildene kan antakelig rettferdiggjøres under merkelappen politisk satire.

Det finnes imidlertid andre bilder, som neppe kan kalles satire. Hva skal man f.eks. si om en toalettrull med portrettbilder av Jens? Bildet av toalettrullen blir flittig kommentert:

«En hån mot toalettpapiret.»
«Rævslikker Nr 1?»
«Skal bli en fornøyelse og drite når disse kommer i butikken!»

Utstrakt deling
Slik jeg leser kommentarene, består gruppen av folk med lav utdanning, rettskrivningsnivået tyder på det. Nei til bompenger er en hjertesak, det samme er nei til u-hjelp og nei til innvandring. Dermed vet vi hvor de hører hjemme, og da er det kanskje ikke så farlig for oss andre om de øser ut hatet sitt blant meningsfeller?

Dette er imidlertid langt fra noen intern meningsutveksling. De som er innom sida oppfordres på det kraftigste til å dele de mer eller mindre trakasserende, usanne eller desinformerende plakatene/utsagnene, og folk deler villig vekk.

«Arbeiderpartiets vanstyre» står i en særstilling når det gjelder deling. Mens andre hatsider har fått delt enkeltinnlegg noen få ganger, er mange bilder/plakater på denne sida delt flere hundre ganger. Et bilde av Jens Stoltenberg og Afghanistans president Hamid Karzai er i skrivende stund delt over 12.000 ganger. Her takker Karzai for militær og økonomisk støtte, mens Jens Stoltenberg har fått følgende snakkeboble påtegnet: «De 3 milliardene er fort innspart når vi kutter mer i helse- og omsorgstjenestene.»

Ifølge administrator har plakatene og bildene på sida samlet blitt delt en halv million ganger og slik nådd fram til utallige tredjeparter, deriblant barn. Facebook godkjenner brukere ned til 13 år.

Bekymringsfullt
Det er bekymringsfullt.  «Arbeiderpartiets vanstyre» og andre hatsider får spredd det hatske innholdet sitt til et utall mennesker. Hvor mange er umulig å si, men man kan i det minste fastslå at sida i høyeste grad er offentlig, hvilket innebærer at mye av innholdet rammes av loven.

Men hva skal barn og ungdom tro, når tante, onkel eller bestefar deler hatefullt innhold som i beste fall er sterkt villedende, i verste fall farlig og lovstridig? Fører det til at barna avstår fra mobbing og trakassering på nett, eller blir de gjennom dette påvirket til å tro at det er helt greit?

La meg også minne om at det nå innføres prøveordninger med valgdeltakelse for 16-åringer. Hvordan skal de sortere villedende påstander som blir delt på Facebook. Her får vi nemlig «vite» at regjeringen krever at alle må jobbe til de er 75 hvis de ikke får en lege til å si at de er for syke til å jobbe så lenge, at alle bompenger går rett inn i oljefondet, at u-hjelpen fører til at norske barn blir fattige, at fortsatt Arbeiderpartistyre vil føre til at et utall mennesker vil dø i helsekø. For å nevne noe.

Politiske motstandere
Jeg tror og håper at i hvert fall Erna er med meg på at det ikke er denne debattformen vi skal ha i årets valgkamp. Siv stiller jeg meg litt mer tvilende til, for det er jo hennes folk det er snakk om her, og hennes hjertesaker. I sin tale til landsmøtet nylig, brukte hun også mange argumenter som var til forveksling lik argumentasjonen på «Arbeiderpartiets vanstyre».

Det er nylig offentliggjort en meningsmåling der Høyre og Fremskrittspartiet fosser fram.   Det velger «Arbeiderpartiets vanstyre» å ta æren for:

«Aldri har vi hatt ett blåere Norge på meningsmålingene! Hipp hipp hurra for facebook! Vårt nye verktøy mot mere vanstyre fra rødgrønne pengesløsende uansvarlige barnehagementaliserte såkalte politikere! Vet dere hva??? Det er alle dere som leser slike sider som denne som er skyld i at vi nå ser slike målinger! Og slik skyld må vi juble over! Derfor retter vi en stor takk til alle dere som deler og viser frem rødgrønt vanstyre hver dag ved å dele det dere leser her videre til dine venner.»

Tannlegens onde hjelper: Fleske-Bodil!

Jeg var 10 år. På den tiden fikk du mye kandissukker for en tiøring. Hull i tennene var vanlig. Spenningen i klasserommet var merkbar når det kom melding om at en ny gutt skulle til tannlegen.

Vi fulgte de bleke ofrene med øynene når de stillferdig reiste seg og gikk. I alfabetisk orden skulle vi alle dit.

Tannpleien på den store folkeskolen i Oslo var ikke mye populær. Men vi gikk. Små helter som tuslet tappert mot en uviss men smertefull skjebne.

Tannlegekontoret var i en sidebygning. En steil trapp førte opp til venterommet. Murvegger malt i grønt, en benk, det var alt. Der satte jeg meg ned og ventet. Akustikken var upåklagelig, og jeg hørte lyder. Lydene økte i volum, ville hyl og kjefting kunne høres inne fra tannlegens kontor. Plutselig smalt døra opp. Min klassekamerat Ragnar dukket fram, med blod, snørr og tårer smurt utover ansiktet. Som en røyskatt føk han ned trappa. Like etter, forbløffende kvikk, tannlegens beryktede hjelper. Fleske-Bodil!

Uten å betenke meg fulgte jeg etter de to ned trappen. Ute på gaten kunne jeg se at Fleske-Bodil hyttet med neven og brølte at Ragnar skulle komme tilbake. Øyeblikkelig!!! Men Ragnar forsvant rundt hjørnet og var borte. Selv gjorde jeg meg usynlig, lusket noen minutter gatelangs og vendte tilbake til klasserommet. Frelst!

Så dum kan man være. Dagen etter sto Fleske-Bodil i klasserommet. Hun grep hånden min i et stålgrep og vi gikk. Oppe på tannlegekontoret kom panikken. Uten dikkedarer løftet Fleske-Bodil meg opp i tannlegestolen og låste armene mine bak på ryggen. Der satt jeg og fikk en slags tvinge montert i munnen. Så skrudde de kjevene mine opp og tvangsboret meg vel og lenge.

Etterpå prøvde tannlegen å blidgjøre meg. Jeg fikk tilbud om noen plastetuier som det hadde ligget tannlegebor i. Det var visst ganske populært. I stedet feide jeg ned alt som lå på tannlegebordet og løp. Bodil smilte skjevt.

Tannlegeskrekk? Det er bare forbokstaven. Jeg var ikke hos tannlege igjen før jeg måtte, med en voldsom tannpine under militærtjenesten. Og i dag? Bare kos og klem og tilnærmet smertefri behandling på verdens hyggeligste tannlegekontor.