Hijab, et plagg som for øyeblikket passer Høyre, FrP m.fl. veldig fint. Vi skal nok slite lenge med spekulasjoner om hva som egentlig skjedde i regjeringskonferansen om religiøse hodeplagg (les: hijab) i politiet. Det passer opposisjonen godt. Høyre, FrP & co tjener stort pÃ¥ at det blir malt og malt pÃ¥ denne saken.Â
Â
Hvorfor avisene mener selve saksgangen fortjener alle spaltemetrene med omtale, er en helt annen sak. Som Trond Giske sier: «Dette er snøen som falt i fjor». Regjeringen gÃ¥r faktisk ikke videre med hijab-saken.Â
Hvor er de politiske sakene?
For opposisjonen er det selvsagt fint å få fokus på saksbehandling og enkeltpersoner i regjeringen midt i en valgkamp, i stedet for å diskutere politiske saker.
Men: Avisene trenger jo ikke Ã¥ følge opp hver eneste pressemelding og telefon fra opposisjonen. Det mÃ¥ da finnes saker som har betydning for oss som velgere, der ute et sted….
«Giske refser regjeringen»
I dag fÃ¥r vi ogsÃ¥ vite, bÃ¥de i VG og Dagbladet, at Trond Giske i sin nye jobb som settestatsrÃ¥d for Knut Storberget, gÃ¥r ut og «refser egen regjering i hijab-saken». Interessant.
Men den som leser saken, ser at Trond Giske hele tida referer til «vi», og den sÃ¥kalte refsingen gÃ¥r ut pÃ¥ følgende: «I ettertid er det lett Ã¥ se at det beste hadde vært Ã¥ si nei til Ã¥ gÃ¥ videre med saken i den regjeringskonferansen. Hadde vi visst at det var sÃ¥ vanskelig, kunne foten blitt satt ned allerede der. Da hadde vi spart oss mye trøbbel.»
Igjen: Tittelen fungerer svært bra for opposisjonen, fordi den antyder strid innad i regjeringen. Men er den sann?
Det finnes fattigdom i Norge, men ingen gjør noe.
Fattig mor eller far? Da ligger du tynt an i Norge (foto: asbjorn)
NÃ¥r noen hevder at vi bør gjøre noe for de fattige i Norge, kommer programmessig et lass av kommentarer: «Vi har ikke fattigdom, se deg om i verden, vi bør være fornøyd med vÃ¥r flotte velferdsstat».
Felles for de som uttaler dette, er at de ikke tilhører gruppen fattige i Norge.
For vi har fattigdom. Mange forskningsrapporter har slÃ¥tt fast at avstanden mellom de med normalinntekt og de fattige er økende. De som sier at «vi har det sÃ¥ godt i Norge», burde prøve Ã¥ leve for noen fÃ¥ tusenlapper i mÃ¥neden! Â
Ikke populært
Hvorfor gjennomføres det ikke fattigdomsbekjempelse i Norge? Det finnes fullt av politiske løfter om temaet. Årsaken kan nok være at dette ikke er et særlig populært tema blant «folk flest»Â som er mest opptatt av sin egen pengepung og bensinprisene.
De som tar seg en tur pÃ¥ spa eller skjønnhetssalong i ny og ne og leier hus i Spania eller Frankrike i sommerferien, har selvsagt ingen forutsetninger for Ã¥ vite hvordan det er Ã¥ være fattig: Ingen ferier, ikke rÃ¥d til en anstendig bolig, ikke rÃ¥d til tannpleie, for Ã¥ nevne noe.Â
Vi jobber jo, sier folk og mener de fattige har seg selv Ã¥ takke. Politikerne fanger signalene, innser at fattigdomsbekjempelse er et lite populært tema – og gjør ingen ting. Vitsen er Ã¥ vinne valget, og da mÃ¥ man holde seg inne med flertallet.
Ingen ensartet gruppe
Men har de de fattige seg selv å takke? De er ikke noen ensartet gruppe. Mange peker på de narkomane, det blir enklest sånn. Alle de andre: barn, enslige foreldre og enslige, fraskilte menn, velger man å overse.
Men så er det slik da, at en forskningsrapport fra Fafo slår fast at fattigdom går i arv. Er far eller mor langtidsmottakere av sosialhjelp, går det ofte sånn med barna også. Det er langt mellom løvetannbarna. Sosiale, økonomiske og psykiske problemer overføres fra foreldre til barn. En rapport fra Redd Barna viser at det i 2004 var hele 26.000 barn som levde under fattigdomsgrensen
Dette skjer i en tid der mange foreldre er så godt økonomisk stilt at de kan sørge for sine studerende barn på alle mulige måter, til langt opp i 30-årene!
Arbeidslinja
Den rød-grønne regjeringa har valgt Ã¥ angripe problemet med den sÃ¥kalte arbeidslinja. «Sosialhjelpmottakere skal stÃ¥ opp om morran og ut i jobb». Joda, det ville vært fint det.
Problemet er at det ikke er særlig mange arbeidsgivere som vil ansette folk som har gått ledige over lang tid. Og det er selvsagt så som så med selvtilliten hos den som har gått langtidsledig også.
For enslige, fraskilte menn (som er overrepresentert blant sosialhjelpmottakerne) blir arbeidslinja en umulighet: Mens de mottar sosialhjelp, opparbeider de samtidig en diger bidragsgjeld til det offentlige! Den gjelda skal nedbetales den dagen de kommer i arbeid. For mange er det snakk om hundretusenvis av kroner.
Gjør noe!
Det er på tide å fjerne fattigdommen i Norge. En stat som har råd til å pøse inn mange titalls milliarder for å demme opp for finanskrisen, burde ha råd til det. Rentenedsettelser har liten betydning for folk som aldri i livet får noe lån.
Kronikkforfatterne peker på et par tiltak: Økt bostøtte og redusert matmoms. Dette vil nok hjelpe dagens fattige noe, (økte sosialhjelpsatser hører med, kanskje borgerlønn som andre foreslår). For barn og ungdom kan i tillegg økt satsing på utdanning bidra. Heldagsskolen med innbakt leksehjelp kan for eksempel bøte på mors eller fars manglende vilje eller evne til å hjelpe barna sine.
Og: NÃ¥r skal sosialhjelpmottakere som ikke har økonomi til Ã¥ betale bidrag, fÃ¥ slippe Ã¥ drasse rundt pÃ¥ en kjempegjeld resten av livet? Slipper de den, kan de (kanskje) bli en del av arbeidslinja….
