Pinlig jakt på bein i kirka: Olav var ikke mye hellig!

Dette kan være leggbeinet til en helgen.

Religionshistoriker Øystein Morten har nylig skrevet bok om viking- og helgenkongen Olav: Han var en leiesoldat med mye blod på hendene, som drepte og torturerte folk over hele landet. Slik skapte han etterhvert fred. Denne mannen klarte kirken å gjøre til helgen.

Historien om Hellig Olav ble utformet på 1200-tallet, basert på ytterst spinkle indisier om negler som vokste etter døden, etc.
I Sankt Olav domkirke i Oslo har man nå funnet et kraftig leggbein som med en viss sannsynlighet har tilhørt mannen.

DNA-analyser er gjort, og man leter etter slektninger. Nidaros domkirke har diverse likrester etter 14 mennesker oppbevart i en stålboks. Slektningen kan finnes der. I motsatt fall kan det bli nødvendig å grave under høyalteret i kirken. Der er det aldri gravd, og der ligger det mye fint folk.
Målet er å få restene etter Olav den Hellige plassert på høyalteret til Nidarosdomen til 1000-års jubileet for Olavs død i 2030, og biskop Tor Singsaas er svært positiv til tanken.

Det er jo dette vi alltid har hatt mistanke om. Den katolske kirke har lenge svingt seg med mer eller mindre ekte relikvier av verste slag, hodeskaller, bein, likkleder og splinter fra kors. Denslags virker sterkt på menigheten. Hva innebærer det at Nidarosdomen nå så tydelig vil markere sitt eierskap til Olav den såkalt Hellige?

Domkirken får en ny og strålende attraksjon, likrester av en hellig person, trolig vakkert emballert i et skrin av edelt metall. Han er til og med relativt EKTE! Noe som selvsagt øker verdien av en relikvie. Det eneste problemet er muligens at han neppe er en ekte helgen, om slike overhodet finnes. Derimot sier religionshistoriker Øystein Morten at han var en ekte massemorder med en veldig fascinasjon for å hogge armene av folk.

Og da er vi fremme ved løgnen. Til tross for alt vi vet om denne mannen og hans voldelige liv, vil pene mennesker i Trondheim og Norge fortsette å formidle og dra nytte av løgnen.
Det er pinlig, og hvis man skjærer bort alle edle fraser – skamløs utnyttelse av et menneske i religionspropagandaens tjeneste.
Fortjener stakkars Olav det, selv om han var en massemorder? Er det ikke noe som tilsier at mannen snart må få hvile i fred?

Tannlegens onde hjelper: Fleske-Bodil!

Jeg var 10 år. På den tiden fikk du mye kandissukker for en tiøring. Hull i tennene var vanlig. Spenningen i klasserommet var merkbar når det kom melding om at en ny gutt skulle til tannlegen.

Vi fulgte de bleke ofrene med øynene når de stillferdig reiste seg og gikk. I alfabetisk orden skulle vi alle dit.

Tannpleien på den store folkeskolen i Oslo var ikke mye populær. Men vi gikk. Små helter som tuslet tappert mot en uviss men smertefull skjebne.

Tannlegekontoret var i en sidebygning. En steil trapp førte opp til venterommet. Murvegger malt i grønt, en benk, det var alt. Der satte jeg meg ned og ventet. Akustikken var upåklagelig, og jeg hørte lyder. Lydene økte i volum, ville hyl og kjefting kunne høres inne fra tannlegens kontor. Plutselig smalt døra opp. Min klassekamerat Ragnar dukket fram, med blod, snørr og tårer smurt utover ansiktet. Som en røyskatt føk han ned trappa. Like etter, forbløffende kvikk, tannlegens beryktede hjelper. Fleske-Bodil!

Uten å betenke meg fulgte jeg etter de to ned trappen. Ute på gaten kunne jeg se at Fleske-Bodil hyttet med neven og brølte at Ragnar skulle komme tilbake. Øyeblikkelig!!! Men Ragnar forsvant rundt hjørnet og var borte. Selv gjorde jeg meg usynlig, lusket noen minutter gatelangs og vendte tilbake til klasserommet. Frelst!

Så dum kan man være. Dagen etter sto Fleske-Bodil i klasserommet. Hun grep hånden min i et stålgrep og vi gikk. Oppe på tannlegekontoret kom panikken. Uten dikkedarer løftet Fleske-Bodil meg opp i tannlegestolen og låste armene mine bak på ryggen. Der satt jeg og fikk en slags tvinge montert i munnen. Så skrudde de kjevene mine opp og tvangsboret meg vel og lenge.

Etterpå prøvde tannlegen å blidgjøre meg. Jeg fikk tilbud om noen plastetuier som det hadde ligget tannlegebor i. Det var visst ganske populært. I stedet feide jeg ned alt som lå på tannlegebordet og løp. Bodil smilte skjevt.

Tannlegeskrekk? Det er bare forbokstaven. Jeg var ikke hos tannlege igjen før jeg måtte, med en voldsom tannpine under militærtjenesten. Og i dag? Bare kos og klem og tilnærmet smertefri behandling på verdens hyggeligste tannlegekontor.

Fyllevrøvl – juletradisjon i NRK

Noen i NRK har bestemt at Grevinnen og Hovmesteren skal være juletradisjon, for evig! Det betyr at vi ALDRI, ALDRI blir kvitt denne gamle morofilmen som følgelig sendes hver eneste lille julaften. Så kan man diskutere hvorfor NRK har utnevnt denne filmen til høyverdig tradisjonssstoff. Er det godt laget? Godt spilt? Viktig rent innholdsmessig?

Langt i fra. NRK synes bare det er  så rasende festlig å vise at folk drikker seg sanseløst fulle.

Vi drikker oss fulle på NRK i år også!

Vi drikker oss fulle på NRK i år også!

Det er  en enkel og ytterst banal historie om miss Sophie som serveres nyttårsmiddag. Rundt bordet sitter de imaginære gjestene Sir Toby, admiral von Schneider, herrene mr. Pomeroy og Winterbottom. I gjestenes fravær drikker hovmesteren alle drinkene, han blir stadig fullere og snubler stadig mer i tigerskinnet på gulvet. Dramaturgien handler om hvorvidt han snubler eller ikke under servering av gjestene rundt bordet.

Dette har NRK klart å skape en juletradisjon av. Visningen av filmen kommer aldri til å ta slutt, selv om den ligger lett tilgjengelig på YouTube. Hvis man trekker inn litt eldgammel Askepott og noen klissete Disneyfilmer i tillegg, blir det totalt en ganske guffen julekompott man får servert fra NRK.

Man blir så sliten. Det er så dumt og så erke konservativt! Jeg tror NRK mister ganske mange seere på denne måten fordi vi vet at hovedkanalen gjentar seg selv, det er «Same procedure as last year».

Stem nå: Er FrP-velgere litt dummere?

LITT lavere IQ?

LITT lavere IQ?

De som stemmer FrP må ha lagt merke til at Tor Mikkel Wara nå løper rundt og samler inn millionbeløp fra landets rikeste? Nærmere 7 millioner til FrP’s valg-kamp er samlet inn så langt. Årsaken til at rikingene gir av sin over-flod er helt klar: De får svære beløp i skattelette hvis FrP kommer i regjering.

Nå viser undersøkelser at Frp-velgere er varme tilhengere av alle godene i det meget kostbare velferdssamfunnet vi har i dag. Virker det ikke da logisk å tro at den jevne Frp-velger må velge: Enten velger vi null skattelette til millionærene eller godtar et samfunn med mindre penger til velferd.

Alle kjenner en FrP-er. De er akkurat som oss andre, noen er til og med ganske hyggelige! Men i logisk tenkning må de dessverre få strykkarakter. Nå skatter og avgifter reduseres med milliardbeløp, skjer det selvsagt ting i samfunnet. Plutselig koster det penger å låne bøker på biblioteket. Og hvor skal FrP ta penger for å innfri sine fete løfter om bedre eldreomsorg?

Vanlige FrP-velgere er i bunn og grunn sosialdemokrater. De vet at vi har det eneste politiske system som gjennom verdenshistorien har fungert noenlunde rettferdig. Folk har blitt tryggere, friskere og ikke minst rikere. Men – kanskje også dummere? Det er et farlig spill å slippe FrP til ved roret!

Vi lanserer altså en teori om at FrP-ere er litt dummere enn andre. De vil med åpne øyne svekke det velferdssamfunnet de liker så godt. De vil stemme MOT sine egne interesser. For å bestyrke/avkrefte teorien om noe svekket intelligens, ber vi våre lesere stemme over saken.

Her må vi dessverre understreke at FrP-velgere ikke har lov til å stemme. Ikke dere som tjener/eier over 50 millioner heller! Håper dere respekterer det!

Misjon: Makt kamuflert som kjærlighet.

God dressur kan gjøre underverk.

God dressur kan gjøre underverk.

– Dagens foreldre har problemer med å snakke om Gud og Jesus til barna sine, skriver avisen Vårt Land, som har bedt et ekspert-panel komme med tips og vink.

Paul-Erik Wirgenes, prosjektleder for Den norske kirkes trosopplæring går inn for gode kristne hverdagsritualer: – Jeg skulle gjerne sett at når familien står opp om morgenen, tegner de korsets tegn og ber Fadervår og trosbekjennelsen sammen.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.