buldr.no

Christian Brinch i Statistisk Sentralbyrå har kommet til den konklusjon at om man senker uførepensjonene med 5 prosent, vil 5 prosent færre «velge» trygd og i stedet gå tilbake til arbeidet.

Logisk nok det. Om man ikke kan leve av trygden, må de som kan slite seg tilbake til arbeidslivet. De som ikke kan, må derimot finne seg i å ha mindre å rutte med. Enkelt og greit.

Jeg vet ikke helt hva formålet med dette forskningsprosjektet var. Vi er midt i en valgkamp, så kommer påstander fra SSB (!) om at størrelsen på trygdeytelsene har gjort det for enkelt å «velge» uføretrygd framfor arbeid. Det er helt sikkert ett og annet parti (vi vet hvem) som vil utnytte dette og skape uro i en gruppe som fra før ikke har det helt enkelt.

 For det første: De færreste «velger» uføretrygd. Det er vanskelig å komme gjennom nåløyet, du får ikke uføretrygd om du er arbeidsfør og har den minste mulighet til å komme i arbeid. Noen få er det selsagt som greier å lure trygdemyndighetene, men dette er unntakene.

Dernest: Er trygdeytelsene blitt for store? Sammenlignet med hvem? Massevis av eksempler viser at  mange ikke greier seg på uførepensjonen sin og må søke sosialhjelp i tillegg.

Uførepensjonister er en lite ensartet gruppe, mange har slitt seg ut i hardt fysisk arbeid, andre har møtt «veggen» i et arbeidsliv der kravene har blitt stadig strengere. Andre har berget seg så vidt gjennom livstruende sykdommer, og har måttet gå fra en jobb de kanskje savner.  Mange andre har hatt en ødeleggende oppvekst eller sliter av andre årsaker med psykiske og/eller sosiale lidelser. 

Så finnes det sikkert noen, som kunne blitt omskolert til lettere arbeid og kanskje, kanskje kommet seg i arbeid igjen. Men skal man redusere inntektene til en hel gruppe mennesker for å tvinge et fåtall ut i arbeid?

Forskjellene i levestandard øker i Norge. Denne forskningsrapporten, og konklusjonen, kan føre til at forskjellene øker enda mer!

Les også Torstein Dahle og Stian Oen om samme tema.
Og: Intervju med Torstein Dahle i VG

Christian Ingebrigtsen står ansvarlig for sangen, som ble fremført under FrP’s landsmøte. En forferdelig sviske rent musikalsk, men også verbalt. Det betyr: Ingen tagger, ingen klare meninger,  i beste fall velgjørende for fordøyelsen.

Sangen er vist over 16000 ganger på You Tube. Det betyr antakelig at FrP-gubbene sitter og kjører den om og om igjen, mens de feller en liten tåre og drømmer om fremtidig makt. Fremtiden i dag… Hulk.

Dette lille innlegget er et forsøk på motreklame. Gatas Parlament og Supa Sayed har laget en morsom og informativ remix av videoen til Ingebrigtsen. Den er foreløpig bare sett av 460. Hvis alle dere som leser buldr.no klikker dere inn og ser den, øker seertallet fort til 700! OK? Sprer dere linken videre? Her er den.

Les også Dagbladet som har snakket med Gatas Parlament.

Dagens norske sykehjem har mye å lære av FrP og Petter.

Når Petter og Carl Ivar lanserer dype tanker om eldreomsorg, høres det fascinerende ut. Et liv i alderdom på luksushotell, med velfylt minibar? Høres ikke direkte avskrekkende ut! Men medaljen har, som så ofte ellers, en bakside som er mindre flatterende.

For å ta det forfra: Carl Ivar har sett at det er ledig kapasitet i mange hoteller, mens det er for få sykehjemsplasser. – La pengene følge pasientene, sier han. – La dem velge om de vil bo på hotell eller på sykehjem. Petter er fullt klar over problemet med halvtomme hoteller. Han følger opp og lover enerom, luksus, full hotellservice med vin -  pluss stell 24 timer i døgnet!

Det lyder besnærende. Hvem vil ikke ha oppvartning døgnet rundt når man blir gammel.  Vin, og kanskje en bitteliten hjertestyrker til å sove på?

Alt dette kan du ifølge Carl Ivar få, om pengene følger pasienten. Han anslår beløpet til å være 500-600.000 kroner årlig som kan følge «fru Nilsen», dersom hun velger hotell.  Det blir sånn ca 1300-1600 kroner døgnet.

Hører vi at det skurrer litt: Luksus, stell 24 timer i døgnet, for dette beløpet? Nå sa Petter riktignok ingenting om middag og kveldsmat, bare frokost og vin, og han vil neppe ha senile eldre vasende omkring i restaurantene sine. Men hvor er legene og sykepleierne? Hvor er maten og medisinen? Det kan nok tenkes at «fru Nilsen» må spe på fra egen lomme hvis hun vil ha alt hun trenger.

Både Petter og Carl Ivar har sans for utspill og markerer seg gjerne i media. Denne gangen bruker de de svakeste eldre i markedsføringen, eldre som er så syke at de ikke greier seg hjemme. De som trenger pleie og døgnkontinuerlig tilsyn av kvalifisert personale.

Sykehjemmene sliter allerede i dag med rekrutteringen. Og dessverre: Det holder ikke med filippinsk rengjøringspersonale. Vil man ha offentlig finansiering, må man også ha offentlig godkjenning.

Friske eldre kunne sikkert ha likt seg på hotell, det er bare det at da følger det ikke med 500-600.000 pr. person. Og det ville jo vært fint å få vite hvor Carl Ivar har dette beløpet fra. Omfatter det alle utgifter på sykehjemmene, fordelt pr. person? Da  blir nok beløpet som kan «følge pasienten» en god del lavere.

Men hva gjør det. Som lokkemat i valgkampen duger det meste.

Heldigvis er det slik at mens Siv får talen sin skreddersydd av eksperter fra USA, så popper likevel «vanlige» FrP-ere opp:

Anders Kylland fra Aust-Agder tar til orde for å gjeninnføre bordvers og andakt i klasserommene. Da blir det sving på sakene, og KrFere kan lures til å stemme FrP, mener han.

Det er bare én hake ved dette: Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at KRL-faget i den norske skolen var et brudd på menneskerettighetene. Det sitter noen barn der nede i klasserommet som er buddister eller ikke tror på noen gud. Ganske mange barn gjør ikke det. Så hva har Kylland og andre tenkt å gjøre med det?

Kylland er en helt vanlig FrP-er. Han går derfor inn for den sterkestes rett. Så får heller elever med en annen religion gå ut av klasserommet før bordverset eller andakten. Der ute  kan de stå og høre klassen synge «O’ du som metter liten fugl…»

- Vi skal ikke tilpasse vårt regelverk til andre religioner, livssyn eller innvandrere. Det er de som skal tilpasse seg, sier Kylland til VG. 

Siv har på sin side funnet en helt annen og minst like virkningsfull tilnærming til KrF-velgerne. Også den i sterk strid med menneskerettighetene. Hun støtter okkupasjonsmakten Israel helt og fullt, uansett hva den gjør.

Og selvsagt: Siv ble rasende da Mads Gilbert rapporterte fra sin hverdag på et palestinsk sykehus, der han bisto med amputasjoner og så barn dø etter angrepene fra Israel: 410 barn ble drept. 1631 barn ble såret, mange invalidisert.

Siv Jensen ble mottatt som en statsleder da hun besøkte Israel. Delegasjonen fra SV ble neppe møtt med samme entusiasme.

I verste fall vinner lille Høyre sammen med FrP.  Siv Jensen har vært klar med sine ambisjoner:  Hun VIL bli statsminister hvis de borgerlige partiene får flertall etter valget. Hun har selvsagt rett. Hvorfor skal et av de mindre partiene få regjeringssjefen, slik Erna Solberg har krevd?

Det blir omtrent som om Liv Signe eller Kristin krevde statsministerposten, etter en (håper jeg!) valgseier for de rødgrønne. 

Med Siv Jensens krav blir imidlertid frontene mer synlig. Kanskje går det opp for folket, (som er mest opptatt av Melodi Grand Prix og fotball), hva vi risikerer: At Siv Jensen skal representere Norge i alle fora. At folk i utlandet skal se Siv Jensen og få styrket sine mistanker: Slik er altså nordmenn! Norge er  et gjennomført FrP-land, fylt til randen av egoisme og fremmedfrykt.

Det spørs om Erna var litt desperat og ute av balanse da hun proklamerte at Høyre vil ha systemskifte uansett, og at hun derfor var klar til å gå i regjering med FrP.  Dette innebærer langt på vei et løfte til FrP om å støtte deres politikk, fordi FrP selvsagt vil bli det største partiet i en borgerlig koalisjon.

Kanskje blir det siste krampetrekning for partiet Høyre, som ellers har noen forsonende trekk. De vil tones ut. Siv blir utvilsomt statsminister  og den borgerlige regjeringen kommer hovedsaklig til å føre FrP-politikk.

Den eneste trøsten må være at  FrP endelig blir avslørt. I en  regjering nytter det ikke å sitte på sidelinja og bjeffe, nå får de vist sitt sanne ansikt!  Men  selvsagt er det et livsfarlig eksperiment, man kan gjøre svært mye galt på kort tid.  Mye av det kan dessuten bli uopprettelig, som da Kåre Willoch på 80-tallet klarte å rasere hele den sosiale boligpolitikken i Norge.

Nytt: Erna dropper regjeringssamtaler