Anne Ragde, paparazzienes beste venn.

– Alle kjendiser er fritt vilt, sier Anne B. Ragde. Kjendisbladene, og ikke minst Se & Hør, må bare få holde på.
Det er mulig hun har rett i det, dvs at ”løpet er kjørt”. Det er også mulig at man må få en ny debatt: Hvor mye skal et blad som Se & Hør ha lov til å plage folk?

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

– Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Hvordan buldr nesten kuppet den iranske revolusjonen.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
– Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Hele verden gråter IKKE for Jacko!

Nå kan han brukes til alt.

Nå kan han brukes til alt.

De som ikke gråter er platebutikkene, iTunes og tabloidavisene. For å nevne noen av de som nå gnir seg i hendene og jubler diskret. Det stakkars skamferte ansiktet til Michael Jackson lyser mot oss overalt, gribbene er i gang.

Nå starter DET STORE SALGET, slik det gjorde for gamle Elvis.

Nå glemmer vi alle gamle mistanker. Vi konsentrerer oss heller om mulighetene, som er helt enorme! Klærne hans kan skape nye moteuttrykk, ansiktet kan bli et religiøst symbol. Vi ser for oss produsenter av postordreservise og pyntegjenstander som går amok over alle mulighetene. Om 14 dager har vi Jacko-dukken som kan synge og gråte. Samtidig, når du klemmer og rister den.

TV-rettighetene til Jackos begravelse er trolig solgt for mangfoldige millioner allerede, hele verden venter.

Vi skal ikke se det showet.

Følg debatten om Adresseavisen, Midt-Norges Berlusconi: Full kontroll over ytringsfriheten!

Jeg hadde aldri planlagt å gå til strid mot Adressas mektige sjefredaktør. Han skal visstnok være en grei kar. Men etter å ha opplevd at debattinnlegg ble stoppet, forkortet eller bare trenert av en arrogant debattredaktør, sendte jeg  en e-post  til Arne Blix. Kunne han, helt kort, avklare sin og Adressas holdning til debatt og ytringsfrihet i Midt-Norge? Hvilket ansvar føler sjefredaktøren i den sammenheng? Var det noen vits i å debattere?

Slik startet en kronikk som ble sendt Adresseavisen 10.juni. Den ble avslått samme dag.

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Hensikten var å skape en debatt, med Adressa som deltaker. Hvilke mulige eller sannsynlige effekter kan det ha at avisa har et mediamonopol? Hva betyr det for debattene? Hvilke konsekvenser har det at mange blir nektet plass, uten å få noen forklaring.

Bare en sjelden gang orker Adressa å svare. Det skjedde da de forklarte hvorfor denne kronikken ble stoppet.

Kronikken tok for seg mange spørsmål knyttet til avisas monopolsituasjon og muligheten til en levende debatt i Midt-Norge:

  • Hvordan kan man ha en levende debatt når det kan gå mer enn en uke før et innlegg om en aktuell sak kommer på trykk?
  • Kan lesere føle seg trygge på at det ikke er andre motiver enn plassmangel som er årsaken når et innlegg ikke blir publisert?
  • Hvorfor svarer ikke sjefredaktøren på innlegg som stiller spørsmål i en debatt han selv har startet?

Et sentralt spørsmål er hvordan det er mulig at en privateid konsern kan sitte og kontrollere all offentlig debatt i Midt-Norge i 2009. Debatten går tregt, og det er ille. Enda verre er det at vi kan få en situasjon der Adressa har full kontroll over debatter av meget kontroversiell karakter. Da blir avisas posisjon potensielt farlig.

Kronikken om dette ble altså øyeblikkelig avvist.  Du finner den HER.

Adresseavisens avslag: «Har ikke allmenhetens interesse»

Spørsmålene i den refuserte kronikken var rettet til sjefredaktør Arne Blix. Nå kom samfunnsredaktør Stein Arne Sæther med en begrunnelse for avslaget: «Kronikken var ikke skrevet i kronikkform», skriver han.

En kronikk som i all hovedsak handler om ytringsfrihet og Adresseavisens monopolmakt, reduserer han videre slik:  «Vi kan ikke se at din korrespondanse med sjefredaktøren har allmenhetens interesse».

Han forklarer også at avisa gjerne starter kontroversielle debatter, i kommentarspalter eller anonymt på såkalt lederplass. Hvis folk blir forbannet, noe de ofte blir, svarer ikke skribentene på spørsmål. «Våre debattsider skal forbeholdes leserne», forklarer Sæther.

Hele teksten i avslaget finner du HER

Analyse av monopol-Adressas hovedknep:

Vi, det vil si jeg, er ikke særlig fornøyd med svaret fra Sæther. Men vi har da fått en form for debatt, bare ikke i monopol-Adressa! Følg med, svar og analyse følger her:

Først kommer Sæther med en hyllest til Adressa som en av landets mest åpne debattaviser. Deretter  fire grunnregler for å slippe til med debattinnlegg: 1) Skriv kort. 2) Vær aktuell. 3) Vær original. 4) Skriv saklig. Innlegg kan ellers gjerne være kontroversielle. (De må bare ikke inneholde ord som «monopol» og «ytringsfrihet»). 
Så skriver Sæther noe interessant: ”Vi (Adressa) avviser en del innlegg, også gode innlegg. Vi har dessverre ikke tid til å fortelle HVORFOR vi avslår en del innlegg, men tro endelig ikke at dette er arroganse”.

Det er et språk vi kan forstå. Vi tror faktisk på denne forklaringen: Dette handler ikke bare om arroganse. Det handler mest om at Adresseavisen har ytterst ømme tær når det gjelder sin mektige edderkopprolle i Midt-Norge! Kroppen til edderkoppen, det er papir-og nettavisa. I tillegg har avisa egen radio- og TV-kanal. Beina, det er alt som kryper og går av lokalaviser rundt i landsdelen. Monopol kalles det, og gjett om denne edderkoppen har et omfattende nettverk!

Unngår å kommentere

Alt dette unngår Sæther elegant å kommentere. Han skriver derimot noe annet som er helt fantastisk: (ordrett sitat) ”I våre ledere og kommentarer ønsker vi å uttrykke en mening om aktuelle tema og gjerne starte en debatt i våre kanaler. Normalt pleier vi ikke å delta i denne debatten, eller gi svar på trykk hver gang noen er uenig i våre standpunkter (det skjer relativt ofte!). Våre debattsider skal være forbeholdt leserne”.

Er ikke det rørende? “Våre debattsider skal være forbeholdt leserne. Vi i Adressa gidder bare ikke å forsvare våre mange og tildels kontroversielle utspill, som fremsettes i lederartikler og kommentarer”. Slik skalter og valter Adresseavisen uhemmet med ytringsfriheten. Den gjelder bare for dem. Avisas skribenter trenger ikke stå for sine ytringer. Forstår egentlig avisen hva den sier og gjør?.

Til slutt tar Stein Arne Sæther frem et formalteknisk instrument: “Vi kan ikke se at din kritikk er skrevet i kronikkform”. Huff da! Jeg kunne tilby Sæther alt: Nedkorting, standard kronikkform, hva som helst.  Tror noen at det hadde nyttet? (Tilbudet står ved lag, det!). Deretter reduserer Stein Arne Sæther hele kronikken om ytringsfrihet til “detaljerte henvendelser til sjefredaktøren som ikke har interesse for allmenheten”.

Så enkelt og stygt kan det gjøres, av en mann som er samfunnsredaktør i en monopolavis. Han har helt tydelig blitt en integrert og  trygg del av makten. Dvs ikke en jornalist som forsvarer åpen, ærlig debatt. Likevel tør han når sjefredaktøren ikke gjør det, det skal Sæther ha. Selv om han selvsagt er på ville veier.

Egentlig er det bare trist og ynkelig at Adresseavisen er så panisk redd for å diskutere sin egen makt og rolle. Det er garantert ikke  så livsfarlig som avisa har bestemt seg for å tro. Det kan tilmed være  klokt og lønnsomt å gå inn i debatten, i en mediaverden som endres meget fort.

NB: Til tross for at Adressa har bestemt seg for at kronikken var helt uinteressant, er både Sæther, Blix og alle andre velkomne til fortsatt frisk debatt om ytringsfrihet og mediamonopol i Midt-Norge her på buldr.no. Gjerne under pseudonym, hvis det føles tryggest.

Les også: Bør man delta i debatter der man risikerer å tape?

Selvfølgelig tar de ikke vare på Susan Boyle!

Nå har Susan Boyle rullet over YouTube og alle avissider i hele verden veldig lenge.  Det gikk dårlig i finalen («bare» andreplass),  og hun brøt sammen, etter å ha blitt utsatt for en helt sinnssvak oppmerksomhet i lange tider. Demi Moore skulle komme, med full støtte – you name it!

Nå har Susan det fælt, men TV-selskapet har tjent sine penger

Nå har Susan det fælt, men TV-selskapet har tjent sine penger

Hva venter man. Susan var et skapt produkt, skapt av profittjegere som ikke bryr seg så hardt om mennesker og menneskelighet. Klart hun brøt sammen, etter at TV-selskapet, aviser og oppmerksomhetssøkende kjendiser hadde utropt henne til noe i nærheten av det største i dette århundre!  Og så gikk det skeis. Hun var ikke det største likevel. 

Susan Boyle var – og er – en sangfugl. Ikke blant de aller beste, men hun kan trollbinde de fleste. Ikke bare fordi stemmen er så utrolig mye bedre enn mange andre stemmer (men bra nok), men også på grunn av at alt var lagt opp til å bryte med våre forventninger.

De greide å få henne til å showe opp: Svære, buskete øyenbryn, gammel (alt annet enn  hva man venter i et «Britain’s got talent»), litt tykk, arbeidsløs, i en kjole de færreste ville hatt på seg – i det hele tatt.  De får henne til å vrikke med hoften, juryen himler med øynene og avskriver henne. Så hører vi stemmen…

Joda, de greide det. Det var «flinkt» gjort. Det er greit å jukse på TV, det skjer hele tida. Men det er ikke like greit når det går utover enkeltmennesker, slik det har gjort med Susan. Og andre også, selvsagt, som lille Hollie som styrtet gråtende ut.

Dette er reality-TV, ikke en talentkonkurranse. Vi vet at engelske programskapere har trålet landet – ikke etter talenter, men etter historier!  Antakelig er talenter vraket til fordel for mennesker som kan skape mer oppmerksomhet, fordi vil blir så forbløffet når vi hører dem!

Problemet med reality-TV er imidlertid at det ikke finnes noe TV-selskap som vil ta ansvar for de menneskene de har utnyttet for å tjene penger. «Vi har informert dem, de vet hva de gjør», sier TV-selskapene.  Og så er det slik da, at  reality-kjendisene også tjener mye penger. Dermed mener TV-selskapene at de har ryggen fri.

Men livet er ganske mye mer enn penger. Skjønt jeg regner med: TV-selskapet er antakelig forlengst på jakt etter andre talenter med historier og en framtreden som Susan Boyle. Hun kan bare drømme om sitt forrige liv. Jeg vet ikke hvordan det livet var, men kanskje det var litt mer kontrollert og forutsigbart og greit?

(Og så finnes det selvsagt pr-rådgivere, som synes det er ålreit å komme med sin forklaring på at Susan brøt sammen)

Nytt: Det britiske tilsynsorganet Ofcom har mottatt 350 klager fra seere på «Britain’s got talent»