buldr.no

Noen i NRK har bestemt at Grevinnen og Hovmesteren skal være juletradisjon, for evig! Det betyr at vi ALDRI, ALDRI blir kvitt denne gamle morofilmen som følgelig sendes hver eneste lille julaften. Så kan man diskutere hvorfor NRK har utnevnt denne filmen til høyverdig tradisjonssstoff. Er det godt laget? Godt spilt? Viktig rent innholdsmessig?

Langt i fra. NRK synes bare det er  så rasende festlig å vise at folk drikker seg sanseløst fulle.

Vi drikker oss fulle på NRK i år også!

Det er  en enkel og ytterst banal historie om miss Sophie som serveres nyttårsmiddag. Rundt bordet sitter de imaginære gjestene Sir Toby, admiral von Schneider, herrene mr. Pomeroy og Winterbottom. I gjestenes fravær drikker hovmesteren alle drinkene, han blir stadig fullere og snubler stadig mer i tigerskinnet på gulvet. Dramaturgien handler om hvorvidt han snubler eller ikke under servering av gjestene rundt bordet.

Dette har NRK klart å skape en juletradisjon av. Visningen av filmen kommer aldri til å ta slutt, selv om den ligger lett tilgjengelig på YouTube. Hvis man trekker inn litt eldgammel Askepott og noen klissete Disneyfilmer i tillegg, blir det totalt en ganske guffen julekompott man får servert fra NRK.

Man blir så sliten. Det er så dumt og så erke konservativt! Jeg tror NRK mister ganske mange seere på denne måten fordi vi vet at hovedkanalen gjentar seg selv, det er «Same procedure as last year».

Den ulykkelige hustruen ville heller ikke avbildes.

Jeg har en bekjent som er såkalt kjendis. Han ble både sint og redd da bladet Sladder & Løgn ringte og spurte om han hadde fått seg ny kjæreste? Han la på røret og tenkte på sin kone og tre mindreårige barn som lå og sov. De visste ingenting.

Så ringte telefonen igjen. ”Vi har masse bilder”, sa stemmen fra Sladder & Løgn.

Det handler ikke bare om å ta snikbilder og snoke i kjendisers søplekasser. Dette er historien om iskald utpressing, og noe av forklaringen på at så mange kjendiser smiler lykkelig i Sladder & Løgn.

Ekteskapet til kjendisen hadde skrantet lenge. Han hadde innledet et forhold til en kollega som var 12 år yngre. Pikant sak, syntes Sladder & Løgn, som truet med å kjøre saken over en dobbeltside. Kjendisen raste. Truet med advokat. Han tryglet. Dette kunne ødelegge ekteskapet fullstendig, og hans tre barn visste ingenting!

- Da bør du kanskje fortelle dem det nå, sa mannen fra Sladder & Løgn.

Kjendisbladets manipulering stanser ikke her. Det kom en ny telefon noen dager senere: - Var kone og barn orientert? – Ja, svarte kjendisen, som var tvunget inn i en skilsmisse, enten han ville eller ikke.

Sladder & Løgn fortalte da at de ville kjøre saken, men at bildene var litt kornete. Fakta i saken var også noe tynne og basert på rykter, løse kommentarer og – vel, antakelser.

- Var det ikke bedre om Sladder & Løgn fikk ta noen nye, mer flatterende bilder? Samtidig kunne kjendisen få anledning til å kommentere rykter, kanskje rette opp negativ sladder, slik at historien ble mest mulig sympatisk og korrekt?

Mange personers ulykke lå bak det strålende oppslaget i Sladder & Løgn: ”Gaute, lykkelig med sin nye kjæreste!”. Det var også satt av litt plass til omtale av den stakkars forlatte hustruen og de tre mindreårige barna.

Det er denne virksomheten Høyesterett i Norge har gitt tillatelse til å bedrive. Dette  er sannheten om driten noen av oss kjøper og hygger oss med, kjendisbladet Sladder & Løgn.

- Alle kjendiser er fritt vilt, sier Anne B. Ragde. Kjendisbladene, og ikke minst Se & Hør, må bare få holde på.
Det er mulig hun har rett i det, dvs at ”løpet er kjørt”. Det er også mulig at man må få en ny debatt: Hvor mye skal et blad som Se & Hør ha lov til å plage folk?

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

- Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Nå kan han brukes til alt.

Nå starter DET STORE SALGET, slik det gjorde for gamle Elvis.

Nå glemmer vi alle gamle mistanker. Vi konsentrerer oss heller om mulighetene, som er helt enorme! Klærne hans kan skape nye moteuttrykk, ansiktet kan bli et religiøst symbol. Vi ser for oss produsenter av postordreservise og pyntegjenstander som går amok over alle mulighetene. Om 14 dager har vi Jacko-dukken som kan synge og gråte. Samtidig, når du klemmer og rister den.

TV-rettighetene til Jackos begravelse er trolig solgt for mangfoldige millioner allerede, hele verden venter.

Vi skal ikke se det showet.