Bloggarkivet omdøpes herved til bloggsensuratet.net

En mann ved navn Asle Ommundsen står bak denne pingetjenesten. Han har etablert et snedig spamfilter som fanger opp alle ord han synes er stygge. Bloggere som skriver stygge ord blir utestengt.

Dette er et resultat av en «ny giv» som Ommundsen innførte da han overtok Bloggarkivet i februar i år.

Det er slik det er.

Det er slik det er.

Den nye given var nemlig basert på at det skulle «knuses noen egg», slik Ommundsen formulerte det.

  – Jeg kommer aktivt til å fjerne upassende saker og blokkere domener som sender det jeg måtte anse som spam, uttalte Ommundsen. Mange bloggere reagerte skarpt, noen sa de ville slutte å pinge Bloggarkivet fordi de mener retningslinjene er i strid med ytringsfriheten.

Buldr.no har blitt utestengt to ganger. Nå sist fordi uttrykket «homseneger» ble brukt i satirisk sammenheng. Hverken homser eller svarte har reagert negativt. Ommundsen, derimot spretter i været og sensurerer! Han er akkurat det norske bloggere ikke trenger.

Blogging er dels et resultat av internett og ny teknologi. Dels av et mediasamfunn som forflates. Store enheter kontrollerer stadig mer av den offentlige debatt. Og så kommer bloggerne susende inn på banen!

Bloggerne tar debattene videre. De kloke avisene diskuterer med bloggerne og hjelper dem til flere lesere. Bloggerne holder på å etablere et stadig større nettverk som diskuterer alt mulig utenom avisene.

Da trenger vi ikke en liten dommer som sitter i Bloggarkivet og sensurerer. Man kan faktisk skrive både nazi, tulleprest og homseneger, bare sammenhengen ikke stinker!

Ommundsen er ikke nådig. Forrige gang buldr ble utestengt, var årsaken at bloggen pinget for ofte til VG og Dagbladet via Twingly. Bloggere som kommenterer dagsaktuelle saker, bl.a. politikk, lenker gjerne til avisene.

Men da blir du altså utestengt fra Bloggarkivet. Begrunnelsen er, slik Ommundsen selv skrev til buldr: «fordi vi frykter at det er Twingly som er motivasjonen for emnet/innholdet på sakene som skrives».  Så kan man spørre: Er det vi eller Ommundsen som skal bestemme hva som kan godkjennes på vår blogg?

Som bloggarkiv-ansvarlig påvirker han i hvert fall så godt han kan: Hvis du f.eks. har blitt utestengt som «twingly-blogg», blir blokkeringen først opphevet den dagen du har skrevet mange nok «ikke-twingly-saker» om katten din, fjellturen i helga o.l.

Moralen? Vi greier oss uten Bloggarkivet. Tipper de ikke tar denne saken, antakelig blir vi utestengt for livstid.

Trusselen fra Ommundsen er nemlig klar: «Jeg har nå fjernet blokkeringen av buldr.no igjen, men neste gang domenet eventuelt blir blokkert, blir det i så fall en mer varig blokkering.»

Dette er saken som førte til utestenging: Naken greve jager homofil neger med øks

Oppdatering: Bloggarkivet ble nedlagt i kveld. Ingen grunn ble angitt.Dagen etter var sida plutselig ikke nedlagt likevel.

Bør man delta i debatter der man risikerer å tape?

 Tyrkiske parlamentarikere lærer hverandre å kjenne.

Tyrkiske parlamentarikere lærer hverandre å kjenne.

– Det var da et forunderlig spørsmål, sier den garvede debattredaktøren hos buldr.no og skotter forskende over brillekanten. – De fleste av livets små og store debatter kommer jo på stripe, uansett hva man velger!  Noen vinnes, noen tapes. Hvis man vinner alle – mot ektefeller, svigermødre, kolleger, barn og barnebarn, minker antallet motdebattanter gradvis. Snart har du ingen.  Slik er det, sier debattredaktøren fornøyd og anser debatten som ferdig.

  – Hvis man kan velge, hender det at man bør unngå debatt?
– Selvsagt. Hvis du har råtne argumenter. Hvis temaet er dumt. Men generelt vil begge parter ha positivt utbytte av å bryte meninger.
– Hvis det er flere parter da? Et publikum, også?
– De fleste vil nok i større grad foretrekke å vinne debatter med publikum til stede. Det går på æren løs å tape.
– Så hvis man både har dårlige argumenter og et publikum, bør man unngå debatt?
– En debatt må ikke nødvendigvis utføres som en krig. Debattantene kan erklære at det viktigste ikke er å drepe hverandres argumenter men å lære. Å skape ny innsikt.
– Men hvis den nye innsikten evt fører med seg et logisk krav om endring, hos en eller flere av partene?
– Vel… Dette er noe man bør vurdere på forhånd. Hvis man har kolossalt dårlige argumenter, ikke vil lære og ikke vil endre noe og i tillegg har publikum,  så…
– Unngår man all debatt?
– Ja.
– Hva vinner man på å unngå debatt? Status Quo?
– På kort eller lang sikt, ja.
– Finnes det noe på tapssiden?
– Man taper jo respekt da, for å feige unna, men bare hvis publikummet er stort.
– Hvis det er lite da?
– Da mister man bare bittelitt selvrespekt.
– Kunne debattredaktøren oppsummere dette, kanskje komme med ei lita tilråding?

Debattredaktøren klør seg tenksomt på et gammelt myggstikk.– Det handler ikke bare om klokt og  uklokt. Det handler om lyst, for pokker! Hvis du ikke har lyst til å tape selv bittelitt selvrespekt, tar du selvsagt den fordømte debatten! Særlig hvis det ligger an til  en god og spennende debatt som du egentlig har  lyst på! Selv om det kan gå rett til helvete! Det kan gå bra, også!

Klart det, sier debattredaktøren opprømt.

Les også: Følg debatten om Adresseavisen, Midt-Norges Berlusconi: Full kontroll over ytringsfriheten!

Følg debatten om Adresseavisen, Midt-Norges Berlusconi: Full kontroll over ytringsfriheten!

Jeg hadde aldri planlagt å gå til strid mot Adressas mektige sjefredaktør. Han skal visstnok være en grei kar. Men etter å ha opplevd at debattinnlegg ble stoppet, forkortet eller bare trenert av en arrogant debattredaktør, sendte jeg  en e-post  til Arne Blix. Kunne han, helt kort, avklare sin og Adressas holdning til debatt og ytringsfrihet i Midt-Norge? Hvilket ansvar føler sjefredaktøren i den sammenheng? Var det noen vits i å debattere?

Slik startet en kronikk som ble sendt Adresseavisen 10.juni. Den ble avslått samme dag.

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Hensikten var å skape en debatt, med Adressa som deltaker. Hvilke mulige eller sannsynlige effekter kan det ha at avisa har et mediamonopol? Hva betyr det for debattene? Hvilke konsekvenser har det at mange blir nektet plass, uten å få noen forklaring.

Bare en sjelden gang orker Adressa å svare. Det skjedde da de forklarte hvorfor denne kronikken ble stoppet.

Kronikken tok for seg mange spørsmål knyttet til avisas monopolsituasjon og muligheten til en levende debatt i Midt-Norge:

  • Hvordan kan man ha en levende debatt når det kan gå mer enn en uke før et innlegg om en aktuell sak kommer på trykk?
  • Kan lesere føle seg trygge på at det ikke er andre motiver enn plassmangel som er årsaken når et innlegg ikke blir publisert?
  • Hvorfor svarer ikke sjefredaktøren på innlegg som stiller spørsmål i en debatt han selv har startet?

Et sentralt spørsmål er hvordan det er mulig at en privateid konsern kan sitte og kontrollere all offentlig debatt i Midt-Norge i 2009. Debatten går tregt, og det er ille. Enda verre er det at vi kan få en situasjon der Adressa har full kontroll over debatter av meget kontroversiell karakter. Da blir avisas posisjon potensielt farlig.

Kronikken om dette ble altså øyeblikkelig avvist.  Du finner den HER.

Adresseavisens avslag: «Har ikke allmenhetens interesse»

Spørsmålene i den refuserte kronikken var rettet til sjefredaktør Arne Blix. Nå kom samfunnsredaktør Stein Arne Sæther med en begrunnelse for avslaget: «Kronikken var ikke skrevet i kronikkform», skriver han.

En kronikk som i all hovedsak handler om ytringsfrihet og Adresseavisens monopolmakt, reduserer han videre slik:  «Vi kan ikke se at din korrespondanse med sjefredaktøren har allmenhetens interesse».

Han forklarer også at avisa gjerne starter kontroversielle debatter, i kommentarspalter eller anonymt på såkalt lederplass. Hvis folk blir forbannet, noe de ofte blir, svarer ikke skribentene på spørsmål. «Våre debattsider skal forbeholdes leserne», forklarer Sæther.

Hele teksten i avslaget finner du HER

Analyse av monopol-Adressas hovedknep:

Vi, det vil si jeg, er ikke særlig fornøyd med svaret fra Sæther. Men vi har da fått en form for debatt, bare ikke i monopol-Adressa! Følg med, svar og analyse følger her:

Først kommer Sæther med en hyllest til Adressa som en av landets mest åpne debattaviser. Deretter  fire grunnregler for å slippe til med debattinnlegg: 1) Skriv kort. 2) Vær aktuell. 3) Vær original. 4) Skriv saklig. Innlegg kan ellers gjerne være kontroversielle. (De må bare ikke inneholde ord som «monopol» og «ytringsfrihet»). 
Så skriver Sæther noe interessant: ”Vi (Adressa) avviser en del innlegg, også gode innlegg. Vi har dessverre ikke tid til å fortelle HVORFOR vi avslår en del innlegg, men tro endelig ikke at dette er arroganse”.

Det er et språk vi kan forstå. Vi tror faktisk på denne forklaringen: Dette handler ikke bare om arroganse. Det handler mest om at Adresseavisen har ytterst ømme tær når det gjelder sin mektige edderkopprolle i Midt-Norge! Kroppen til edderkoppen, det er papir-og nettavisa. I tillegg har avisa egen radio- og TV-kanal. Beina, det er alt som kryper og går av lokalaviser rundt i landsdelen. Monopol kalles det, og gjett om denne edderkoppen har et omfattende nettverk!

Unngår å kommentere

Alt dette unngår Sæther elegant å kommentere. Han skriver derimot noe annet som er helt fantastisk: (ordrett sitat) ”I våre ledere og kommentarer ønsker vi å uttrykke en mening om aktuelle tema og gjerne starte en debatt i våre kanaler. Normalt pleier vi ikke å delta i denne debatten, eller gi svar på trykk hver gang noen er uenig i våre standpunkter (det skjer relativt ofte!). Våre debattsider skal være forbeholdt leserne”.

Er ikke det rørende? “Våre debattsider skal være forbeholdt leserne. Vi i Adressa gidder bare ikke å forsvare våre mange og tildels kontroversielle utspill, som fremsettes i lederartikler og kommentarer”. Slik skalter og valter Adresseavisen uhemmet med ytringsfriheten. Den gjelder bare for dem. Avisas skribenter trenger ikke stå for sine ytringer. Forstår egentlig avisen hva den sier og gjør?.

Til slutt tar Stein Arne Sæther frem et formalteknisk instrument: “Vi kan ikke se at din kritikk er skrevet i kronikkform”. Huff da! Jeg kunne tilby Sæther alt: Nedkorting, standard kronikkform, hva som helst.  Tror noen at det hadde nyttet? (Tilbudet står ved lag, det!). Deretter reduserer Stein Arne Sæther hele kronikken om ytringsfrihet til “detaljerte henvendelser til sjefredaktøren som ikke har interesse for allmenheten”.

Så enkelt og stygt kan det gjøres, av en mann som er samfunnsredaktør i en monopolavis. Han har helt tydelig blitt en integrert og  trygg del av makten. Dvs ikke en jornalist som forsvarer åpen, ærlig debatt. Likevel tør han når sjefredaktøren ikke gjør det, det skal Sæther ha. Selv om han selvsagt er på ville veier.

Egentlig er det bare trist og ynkelig at Adresseavisen er så panisk redd for å diskutere sin egen makt og rolle. Det er garantert ikke  så livsfarlig som avisa har bestemt seg for å tro. Det kan tilmed være  klokt og lønnsomt å gå inn i debatten, i en mediaverden som endres meget fort.

NB: Til tross for at Adressa har bestemt seg for at kronikken var helt uinteressant, er både Sæther, Blix og alle andre velkomne til fortsatt frisk debatt om ytringsfrihet og mediamonopol i Midt-Norge her på buldr.no. Gjerne under pseudonym, hvis det føles tryggest.

Les også: Bør man delta i debatter der man risikerer å tape?

Sjefredaktør Arne Blix: Har noe skjedd med debattklimaet i Adressa?

 

Trondheims eneste meningsbærende avis. Eier lokalavisene i midt-norge,egen radio- og TV-kanal.

Trondheims eneste meningsbærende avis. Eier lokalavisene i hele midt-norge, egen radio- og TV-kanal.

Vi er noen venner som  diskuterer politikk og samfunnsspørsmål. Forleden snakket vi om Adresseavisen som debattorgan og flere hadde inntrykk av at noe hadde skjedd: -Det var ikke like lett å få innleggene sine på, som det heter. Vi vurderte mulige årsaker. Kanskje Adressa rett og slett har for stor pågang? Kanskje meningene våre er utdaterte, alle de glade debattanter er godt over 50? Noen er over 60, huttetu…

Er vi kanskje likevel for kontroversielle, for en avis som uten tvil er blå?

Sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen.

Sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen.

Det kan også hende noe gradvis har skjedd i avisa, og at man har fått innslag av  småpaver i redaksjonen? Slike vil evt skalte og valte med innlegg etter eget forgodtbefinnende og skjønner kanskje ikke hvor viktig det er med lokal debatt, tempo og driv i en avis  uten reelle nyheter? Nyhetene ligger jo etterhvert på nett.

Flere hadde opplevd trenering og manglende tilbakemelding mht om innlegg var mottatt. Mulig at debattredaktøren har for mye å gjøre? Han signerer i beste fall arrogant med «red», ikke med navn. En annen og mye brukt teknikk er «2500-tegn-metoden». Det betyr: Kutt ned innlegget! Metoden kan brukes til å kvele mye debatt i midt-norge, særlig om mer kompliserte temaer. Ordføreren i Trondheim hadde nylig et tilsvar til et innlegg fra meg. Hun, dvs kommunen, fikk en helside.  Jeg måtte kutte kraftig i mitt innlegg. Det er makta som rår.

 

Her er linken:  Trondheim kommune bryter nå et viktig rettsprinsipp, likhet for loven

 

(publ.18.5)

PS: Se også: Vil sjefredaktør Blix rive husene på Lian?

Ovenstående innlegg har stått i Adressa,  tilsvar til  lederartikkel som gikk inn for utvidelse av Bymarka.