Pinlig jakt på bein i kirka: Olav var ikke mye hellig!

Dette kan være leggbeinet til en helgen.

Religionshistoriker Øystein Morten har nylig skrevet bok om viking- og helgenkongen Olav: Han var en leiesoldat med mye blod på hendene, som drepte og torturerte folk over hele landet. Slik skapte han etterhvert fred. Denne mannen klarte kirken å gjøre til helgen.

Historien om Hellig Olav ble utformet på 1200-tallet, basert på ytterst spinkle indisier om negler som vokste etter døden, etc.
I Sankt Olav domkirke i Oslo har man nå funnet et kraftig leggbein som med en viss sannsynlighet har tilhørt mannen.

DNA-analyser er gjort, og man leter etter slektninger. Nidaros domkirke har diverse likrester etter 14 mennesker oppbevart i en stålboks. Slektningen kan finnes der. I motsatt fall kan det bli nødvendig å grave under høyalteret i kirken. Der er det aldri gravd, og der ligger det mye fint folk.
Målet er å få restene etter Olav den Hellige plassert på høyalteret til Nidarosdomen til 1000-års jubileet for Olavs død i 2030, og biskop Tor Singsaas er svært positiv til tanken.

Det er jo dette vi alltid har hatt mistanke om. Den katolske kirke har lenge svingt seg med mer eller mindre ekte relikvier av verste slag, hodeskaller, bein, likkleder og splinter fra kors. Denslags virker sterkt på menigheten. Hva innebærer det at Nidarosdomen nå så tydelig vil markere sitt eierskap til Olav den såkalt Hellige?

Domkirken får en ny og strålende attraksjon, likrester av en hellig person, trolig vakkert emballert i et skrin av edelt metall. Han er til og med relativt EKTE! Noe som selvsagt øker verdien av en relikvie. Det eneste problemet er muligens at han neppe er en ekte helgen, om slike overhodet finnes. Derimot sier religionshistoriker Øystein Morten at han var en ekte massemorder med en veldig fascinasjon for å hogge armene av folk.

Og da er vi fremme ved løgnen. Til tross for alt vi vet om denne mannen og hans voldelige liv, vil pene mennesker i Trondheim og Norge fortsette å formidle og dra nytte av løgnen.
Det er pinlig, og hvis man skjærer bort alle edle fraser – skamløs utnyttelse av et menneske i religionspropagandaens tjeneste.
Fortjener stakkars Olav det, selv om han var en massemorder? Er det ikke noe som tilsier at mannen snart må få hvile i fred?

Misjon: Makt kamuflert som kjærlighet.

God dressur kan gjøre underverk.
God dressur kan gjøre underverk.

– Dagens foreldre har problemer med å snakke om Gud og Jesus til barna sine, skriver avisen Vårt Land, som har bedt et ekspert-panel komme med tips og vink.

Paul-Erik Wirgenes, prosjektleder for Den norske kirkes trosopplæring går inn for gode kristne hverdagsritualer: “ Jeg skulle gjerne sett at når familien står opp om morgenen, tegner de korsets tegn og ber Fadervår og trosbekjennelsen sammen.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: «Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår.» Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden «hermebønn, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på «underet i troen». De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Hvordan buldr nesten kuppet den iranske revolusjonen.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.
Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
– Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sÃ¥nt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Helgenen Michael Jackson.

La små og store barn komme til meg!
La små og store barn komme til meg!
Hvorfor heves han til skyene? Den tidligere suspekte, muligens pedofile, halvkriminelle typen ble plutselig viktigere enn alt! I Dagbladet stiller professor Hans Fredrik Dahl slike spørsmål og besvarer dem.

BÃ¥de musikkindustrien og media vil selge. Alle, selv bloggere, vil ”selge”. Dahl ender med en noe lettvint konklusjon: PÃ¥ fint heter det Apoteose, «opptakelse blant gudene». Eller som de gamle romere sa: ”DE MORTIUIS NIL NISI BENE” (tøft?), «ingen taler stygt om de døde».

Svak konklusjon spør du meg. Man snakker selvsagt ikke stygt om gamle skurker, unntatt når de er i Hitler- og Stalin-klassen. Michael Jackson er mer i Diana-klassen. Jeg hadde nesten sagt – Jesus-klassen.

Det er eventyret og dramaturgien som er kruttet. Den bleke, rettferdige som drepes av de onde. Da elsker noen av oss å gråte sammen, noe vi forsåvidt  ser hver gang ungdom dør i trafikkulykker. Man holder rundt hverandre, tenner lykter i veikanten, strør blomster.

Facebook, twitter, internett, osv har gjort det så mye lettere å gråte sammen. Tradisjonelle massemedia, som  ikke lenger har nyheter å selge, suger alt de bare kan ut av stakkars
 Michael. Alle gjør visst det, også slektningene. Barna hans spås en stor fremtid som popartister.

Det er noe klart religiøst over fenomenet. Nesten rart at ikke kirkesamfunn har innkalt til minnegudstjenester, med kirken vakkert stylet med sørgmodige bilder av den døde helgen.

Det kommer nok, bare skamvettet forsvinner.

For en vanvittig effektiv helgen Michael kan bli! Han skulle vært katolikk, så hadde det ordnet seg fortere enn svint. Men den slags bagateller lar seg sikkert ordne, post mortem.

I sitt testamente skal Michael ha ytret ønske om å bli kremert og drysset over månen. Det kunne blitt en rimelig spektakulær reprise-begravelse. Kanskje kombinert med en kjapp demonutdrivelse, mannen hadde jo sitt å slite med. Jeg antar at bevegelsen Jehovas Vitner arbeider med saken, begge foreldrene skal ha tilhørt denne sekten. Det betyr at muslimene bare kan kaste kortene, Michaels angivelige konvertering og navneskifte til Mikaeel (muslimsk engel) må ha vært rene påfunn.

Svaret er altså religion, Hans Fredrik Dahl. Et religiøst behov. Ulike religiøse varianter ligger og putrer under overflaten over hele verden og lar seg (selvsagt) lett kombinere med de mest banale popikoner. Slik har det kanskje alltid vært.

Håper Michael er i paradis nå, uansett hvor det er. Uansett hva som skjer.

Les også: Hele verden gråter IKKE for Jacko

Fotballspillere som predikanter: Nei takk!

 

Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.
Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.
Det danske fotballforbundet har reagert negativt på at Kaká og Lucio fremsto i  t-trøyer med religiøse budskap etter finaleseieren i prøve-VM. – Spillere må få lov til å takke sin Gud. Det er dumt å privatisere religiøs tro slik at vi ikke kan fremstå som hele mennesker. Det hevder KrF-politikeren Sondre Olsen.

Men sett nå at fotballheltene heller ville fremstå som noe annet? Som antikristne? Eller muslimer? Da ble det månelyst!

Man kan jo tenke seg at fotballheltene vrengte av seg yttertrøyene og viste t-trøyer med følgende budskap: ”Gud er bare bløff”! ”Gud er hverken veien eller mÃ¥let”. ”Nei til halleluja”! «Odin er sjefen»!

”Religion er dop” og «Allah er størst»! Det finnes fotballspillere som mener bÃ¥de det ene og andre av disse budskapene. 

Antikristne budskap? For at spillere skal fremstÃ¥ som «hele mennesker»? Langt i fra, det var ikke DET Sondre Olsen og KrF mente!

Alt tyder på at man bør holde sin sti noenlunde ren og ikke blande inn hverken politikk eller religion i fotball og annen idrett.