buldr.no

- Dagens foreldre har problemer med å snakke om Gud og Jesus til barna sine, skriver avisen Vårt Land, som har bedt et ekspert-panel komme med tips og vink.

Paul-Erik Wirgenes, prosjektleder for Den norske kirkes trosopplæring går inn for gode kristne hverdagsritualer: – Jeg skulle gjerne sett at når familien står opp om morgenen, tegner de korsets tegn og ber Fadervår og trosbekjennelsen sammen.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Hvorfor heves han til skyene? Den tidligere suspekte, muligens pedofile, halvkriminelle typen ble plutselig viktigere enn alt! I Dagbladet stiller professor Hans Fredrik Dahl slike spørsmål og besvarer dem.

Både musikkindustrien og media vil selge. Alle, selv bloggere, vil ”selge”. Dahl ender med en noe lettvint konklusjon: På fint heter det Apoteose, «opptakelse blant gudene». Eller som de gamle romere sa: ”DE MORTIUIS NIL NISI BENE” (tøft?), «ingen taler stygt om de døde».

Svak konklusjon spør du meg. Man snakker selvsagt ikke stygt om gamle skurker, unntatt når de er i Hitler- og Stalin-klassen. Michael Jackson er mer i Diana-klassen. Jeg hadde nesten sagt – Jesus-klassen.

Det er eventyret og dramaturgien som er kruttet. Den bleke, rettferdige som drepes av de onde. Da elsker noen av oss å gråte sammen, noe vi forsåvidt  ser hver gang ungdom dør i trafikkulykker. Man holder rundt hverandre, tenner lykter i veikanten, strør blomster.

Facebook, twitter, internett, osv har gjort det så mye lettere å gråte sammen. Tradisjonelle massemedia, som  ikke lenger har nyheter å selge, suger alt de bare kan ut av stakkars
 Michael. Alle gjør visst det, også slektningene. Barna hans spås en stor fremtid som popartister.

Det er noe klart religiøst over fenomenet. Nesten rart at ikke kirkesamfunn har innkalt til minnegudstjenester, med kirken vakkert stylet med sørgmodige bilder av den døde helgen.

Det kommer nok, bare skamvettet forsvinner.

For en vanvittig effektiv helgen Michael kan bli! Han skulle vært katolikk, så hadde det ordnet seg fortere enn svint. Men den slags bagateller lar seg sikkert ordne, post mortem.

I sitt testamente skal Michael ha ytret ønske om å bli kremert og drysset over månen. Det kunne blitt en rimelig spektakulær reprise-begravelse. Kanskje kombinert med en kjapp demonutdrivelse, mannen hadde jo sitt å slite med. Jeg antar at bevegelsen Jehovas Vitner arbeider med saken, begge foreldrene skal ha tilhørt denne sekten. Det betyr at muslimene bare kan kaste kortene, Michaels angivelige konvertering og navneskifte til Mikaeel (muslimsk engel) må ha vært rene påfunn.

Svaret er altså religion, Hans Fredrik Dahl. Et religiøst behov. Ulike religiøse varianter ligger og putrer under overflaten over hele verden og lar seg (selvsagt) lett kombinere med de mest banale popikoner. Slik har det kanskje alltid vært.

Håper Michael er i paradis nå, uansett hvor det er. Uansett hva som skjer.

Les også: Hele verden gråter IKKE for Jacko

 

Det danske fotballforbundet har reagert negativt på at Kaká og Lucio fremsto i  t-trøyer med religiøse budskap etter finaleseieren i prøve-VM. – Spillere må få lov til å takke sin Gud. Det er dumt å privatisere religiøs tro slik at vi ikke kan fremstå som hele mennesker. Det hevder KrF-politikeren Sondre Olsen.

Men sett nå at fotballheltene heller ville fremstå som noe annet? Som antikristne? Eller muslimer? Da ble det månelyst!

Man kan jo tenke seg at fotballheltene vrengte av seg yttertrøyene og viste t-trøyer med følgende budskap: ”Gud er bare bløff”! ”Gud er hverken veien eller målet”. ”Nei til halleluja”! «Odin er sjefen»!

”Religion er dop” og «Allah er størst»! Det finnes fotballspillere som mener både det ene og andre av disse budskapene. 

Antikristne budskap? For at spillere skal fremstå som «hele mennesker»? Langt i fra, det var ikke DET Sondre Olsen og KrF mente!

Alt tyder på at man bør holde sin sti noenlunde ren og ikke blande inn hverken politikk eller religion i fotball og annen idrett.

Kirken er ikke særlig frisk i Danmark, heller. Der har man oppdaget en del ”grums” og slagg i bibelen. Lektor i teologi Troels Nørager, vil fjerne eller tone ned den oppbyggelige historien om Abraham som gjorde alle forberedelser til å drepe sin elskede sønn Isak. Oppdragsgiver: Storsjefen der oppe – Gud Fader selv.
Nørager kaller dette ”foredling”. Det kan også kalles sminke. Eller «Bibelen Light».

Spebarna kommer til kirken fremdeles. De vet ikke bedre. Konfirmantene vegrer seg i økende grad. De døde bæres inn. Jula er kirkens eneste trøst. Men ellers må vi vel begynne å se sannheten i øynene? Den Norske Kirke raller på siste salmevers. Den er så hellig og kjedelig at alle kirkene står tomme mesteparten av tiden. Det hadde ikke hjulpet å montere Stresslesser i kirken! Og nå ligger det an til å fjerne alle grusomme men forsåvidt oppkvikkende historier om folk som ble forvandlet til saltstøtter og en far som ville ofre sin sønn for Gud.

 Blind tro. Tro og lydighet fremfor kjærlighet. Allianser mellom makthavere, der de geistlige en gang hadde en plass. Er det ikke nettopp dette som har båret Den Norske Kirke opp gjennom historien, helt til det forbannede demokratiet kom og ødela alt?

Så er spørsmålet om det nå er tid for Bibelen Light?

- Å nei da! Vi kan ikke kassere bibeltekster, sier teologen. – Men vi må forholde oss annerledes til historier om både saltstøtter og barnedrap.

Hva nå det betyr.

Nørager erklærer seg som demokrat, fremfor alt. Den verdslige moralen må gå foran alt.
Historien om Abraham med kniven bør tones veldig ned, også fordi den kan minne om islam! Gud forby…

Så blir spørsmålet: Kan man sminke en autoritær religion i demokratisk retning? Er det ikke nettopp de ekstreme retningene som har suksess i dag?

Her på berget anbefales kristne å stenge kirkene, i hvert fall om vinteren. Besparelsene kan gå uavkortet til fattige syndere og enker. Alt teologisk grums bør skjæres bort, det lille som blir igjen er kanskje et lite hefte med Jesus som moralsk forbilde? Han var jo demokrat!

Hekt mannen ned fra korset. Han var ikke Guds sønn og trenger ikke lide lenger for vår skyld.