Kategori: media

Sjefredaktør Arne Blix: Har noe skjedd med debattklimaet i Adressa?

 

Trondheims eneste meningsbærende avis. Eier lokalavisene i midt-norge,egen radio- og TV-kanal.
Trondheims eneste meningsbærende avis. Eier lokalavisene i hele midt-norge, egen radio- og TV-kanal.

Vi er noen venner som  diskuterer politikk og samfunnsspørsmÃ¥l. Forleden snakket vi om Adresseavisen som debattorgan og flere hadde inntrykk av at noe hadde skjedd: -Det var ikke like lett Ã¥ fÃ¥ innleggene sine pÃ¥, som det heter. Vi vurderte mulige Ã¥rsaker. Kanskje Adressa rett og slett har for stor pÃ¥gang? Kanskje meningene vÃ¥re er utdaterte, alle de glade debattanter er godt over 50? Noen er over 60, huttetu…

Er vi kanskje likevel for kontroversielle, for en avis som uten tvil er blå?

Sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen.
Sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen.

Det kan også hende noe gradvis har skjedd i avisa, og at man har fått innslag av  småpaver i redaksjonen? Slike vil evt skalte og valte med innlegg etter eget forgodtbefinnende og skjønner kanskje ikke hvor viktig det er med lokal debatt, tempo og driv i en avis  uten reelle nyheter? Nyhetene ligger jo etterhvert på nett.

Flere hadde opplevd trenering og manglende tilbakemelding mht om innlegg var mottatt. Mulig at debattredaktøren har for mye Ã¥ gjøre? Han signerer i beste fall arrogant med «red», ikke med navn. En annen og mye brukt teknikk er «2500-tegn-metoden». Det betyr: Kutt ned innlegget! Metoden kan brukes til Ã¥ kvele mye debatt i midt-norge, særlig om mer kompliserte temaer. Ordføreren i Trondheim hadde nylig et tilsvar til et innlegg fra meg. Hun, dvs kommunen, fikk en helside.  Jeg mÃ¥tte kutte kraftig i mitt innlegg. Det er makta som rÃ¥r.

 

Her er linken:  Trondheim kommune bryter nå et viktig rettsprinsipp, likhet for loven

 

(publ.18.5)

PS: Se også: Vil sjefredaktør Blix rive husene på Lian?

Ovenstående innlegg har stått i Adressa,  tilsvar til  lederartikkel som gikk inn for utvidelse av Bymarka.

VG og Dagbladet med hat-propaganda

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.
To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

I dag fÃ¥r Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for 2009. Mest trolig møtes hun av voldsomme demonstrasjoner. VG og Dagbladet har gjort sitt: «Homomotstander Nina Karin Monsen», stÃ¥r det, i begge dagens aviser.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

«â€“ Mange homofile er rasende pÃ¥ deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, sÃ¥ bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.«

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt Ã¥ bruke uttrykket «homomotstander».  Det ville vært fint Ã¥ fÃ¥ en begrunnelse for dette. Det ville ogsÃ¥ vært interessant Ã¥ diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til Ã¥ frykte «brÃ¥k og støy», som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder pÃ¥ sin at liv kan gÃ¥ tapt som følge av at Monsen fÃ¥r Fritt Ord-prisen. Hun hevder ogsÃ¥ at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, mÃ¥ man vel kunne si at det hele er snudd pÃ¥ hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: «Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten Ã¥ bli fordømt.»

Da kjendisene galopperte inn i livet vårt

Kjendisene hadde lenge vært noen raringer, langt borte. Et sted ute i periferien. De var i det ekle bladet Sladder & Løgn, som vi ikke en gang orket å lese hos tannlegen. Men vi så at bladet var ganske sleipt og fettete, mange fingre hadde brettet ut kjendisenes liv.

Så kom internett for fullt. Avisene nølte et par sekunder og satset på begge hester. Både nett og papir.

 

Slik ble avisene, TV også. Skitt og kjendiser i alle kanaler.
Slik ble avisene, TV også. Skitt og kjendiser i alle kanaler.

Det viste seg jo straks at nettet var totalt overlegent på nyheter. Der ble du oppdatert fra minutt til minutt, snart også med levende bilder. Hva skulle avisene gjøre nå, uten nyheter? 

Bli ukeblader! Samliv, samliv, samliv, reisetips, sladder og løgn, mer eller mindre interessante resultater fra obskure undersøkelser og fremfor alt: KJENDISER!

Da ble det eksdama til Rybak og ei totalt ukjent syngedame som heter Tone Damli Aaberg. Ikke  én detalj fra deres tilsynelatende ordinære liv blir holdt skjult for oss. Hvis Petter Stordalen slipper en liten fis, slås det opp over en helside. Minst. Likedan med han der Vollvik. Kan  ikke mannen snart se til å gå endelig konkurs?

Dette med kjendiser skjedde ikke bare med avisene. Det skjedde  med TV, også. De skapte sine egne, nye reality-kjendiser. De dukket øyeblikkelig opp i avisene, og forsyne meg også på nett! 

Kjendiser i alle kanaler. Man blir så trett. Lenge prøver man å unngå å lese om alle kjendisene, og oppdager at det da blir mindre og mindre igjen å lese. 

Noe har skjedd som det er umulig å reversere. Mens jeg funderer over saken, leser jeg diverse blogger. Blogger litt selv, også, i all beskjedenhet. Kanskje jeg blir kjendis en dag?

Slipp fotballpøblene løs (på hverandre), det er vår!


42 fotballpøbler er innbrakt og deretter sluppet fri. Antakelig de aller verste. De er såkalte casuals, tilhengere av Brann og Vålerenga. De kommer til å møtes og slåss igjen.

fotballtilhengere i alle aldre får følelsene ut.
Fotballtilhengere i alle aldre får følelsene ut.

Dette er gutter som selv mor har hatt problemer med. Hvis noen husker TV-serien om Mattis, så er dette voksne Mattiser. 

De har ikke snakket med Magne Raundalen på lenge!

Metoden med å slippe dem ut til ny usikkerhet er trolig feilslått. De burde umiddelbart vært transportert til en avsidesliggende fotballbane (gjerne grus) og utstyrt med fotballsko og hvert sitt solide balltre. Etter en halvtime kunne man kikket inn og sjekket stemningen.

Situasjonen ville vært avklart. Antall aktive fotballpøbler  trolig betydelig redusert. Lysten til å delta i tilsvarende arrangementer også. Samtlige vil ha fått utløp for utrolig mye følelser.

Det er  bedre at de får banke hverandre litt skikkelig, enn at politiet skal blandes inn. I disse dager  har vi  ikke en politimann å sykmelde.

«PÃ¥ lederplass» – pompøst og gammeldags.

Norske aviser holder seg med en merkelig gammel tradisjon. Hver dag velger avisene ut noe som synes spesielt viktig eller aktuelt og serverer dype tanker om temaet på lederplass.  Da forventes det at man skal lese med særlig ærbødighet, for hele avisens tyngde ligger jo bak. 

 

Opprømt lederskribent: - Nå tror jeg våren kommer!
Opprømt lederskribent: - Nå tror jeg våren kommer, dere!

Politikere og andre maktpersoner bør lese med særlig aktsomhet: Hva har avisen tenkt?

Alle vet jo at det egentlig bare er et knep. «Hele avisens tyngde» bestÃ¥r som regel av noen fÃ¥ middelaldrende gubber, samlet i politisk avdeling. En av dem er betrodd ansvaret med Ã¥ formulere lederartikler, fordi han/hun er 110% safe. Det kommer aldri noe avvik fra vanlig norsk snusfornuft fra den kanten! Tilpasset avisens partipolitiske tilhørighet. For den finnes fremdeles, samme hva avisene sier.

På lederplass kan man velte seg i egen, kjedelig fortreffelighet. Man slipper til og med å stå frem med signatur.

Kanskje en idé å gi avkall på tullet?

NRK klarer seg jo helt fint uten lederartikler?