VG og Dagbladet med hat-propaganda

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.
To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

I dag fÃ¥r Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for 2009. Mest trolig møtes hun av voldsomme demonstrasjoner. VG og Dagbladet har gjort sitt: «Homomotstander Nina Karin Monsen», stÃ¥r det, i begge dagens aviser.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

«â€“ Mange homofile er rasende pÃ¥ deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, sÃ¥ bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.«

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt Ã¥ bruke uttrykket «homomotstander».  Det ville vært fint Ã¥ fÃ¥ en begrunnelse for dette. Det ville ogsÃ¥ vært interessant Ã¥ diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til Ã¥ frykte «brÃ¥k og støy», som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder pÃ¥ sin at liv kan gÃ¥ tapt som følge av at Monsen fÃ¥r Fritt Ord-prisen. Hun hevder ogsÃ¥ at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, mÃ¥ man vel kunne si at det hele er snudd pÃ¥ hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: «Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten Ã¥ bli fordømt.»

Hvem ønsker seg et homofilt barn?

Svaret er, at det gjør ingen riktig ennå. Et homobarn er i samfunnet fremdeles ikke like godkjent og akseptert som andre barn.  Et slikt barn må kjempe mot fordommer, kanskje selvforakt. Hvem ønsker at barnet man får skal ha flere problemer enn nødvendig?

 

I forgrunnen: Kjærligheten. Bak: Makten.
I forgrunnen: Kjærligheten. Bak: Makten. Foto: Knut A. Nygaard.

Sannheten er at vi alle ønsker at  barna våre skal være så normale som mulig. Helst ikke Downs Syndrom og helst ikke Cerebral Parese. Jeg hører protestene: Det er jo alvorlige handikap!!! Ok, et stykke på vei så alvorlige som samfunnet vårt gjør dem.

Nå vet jeg at man skal være veldig varsom med Det Frie Ord for tiden! Hva har jeg egentlig skrevet her? Har jeg skrevet et eneste stygt ord om homofile? Nei, bare at de fortsatt risikerer å måtte kjempe hardt! Har jeg sammenlignet homofili med alvorlige sykdommer? Les en gang til, jeg har ikke det!

Poenget er at det er stor forskjell pÃ¥ «Ã¥ ønske» og Ã¥ «akseptere». Jeg tror at foreldre blir minst like glade i homofile barn som heterofile barn, ogsÃ¥ fordi foreldrene veldig fort blir delaktige i barnets krig mot fordommer. Kanskje i en krig mot  egne fordommer?   Og i gamle dager fikk man ingen barnebarn, heller…

En gang i fremtiden er det kanskje helt likegyldig om et barn har den ene eller andre seksuelle legningen. Da først kan vi være helt ærlige og si: Homofili er intet handikap.

Det Frie Ord har skritt for skritt kjempet busemennene bakover i debatten om homofili. Det er snart bare noen kristne fundamentalister igjen. Vi kan ikke hyle dem til taushet ved hjelp av trusler og demonstrasjoner.

 Tenk hvilken fantastisk debatt vi har fått nå, fordi Fritt Ord-prisen går til Nina Karin Monsen!

Hun er jo et funn! Hun bidrar til at vi ser klarere hvor skillelinjene går, hun får fram nye argumenter men også grums.

Men først og fremst fungerer hun som en klangbunn. Vil noen at den klangbunnen skal bli borte?

Les også
Fritt Ord: Finnes det NOEN grenser når mobben lukter blod?

Hvordan mitt forhold til rabarbra sluttet å være bra.

Vi elsket rabarbra som barn. Vi visste nøyaktig hvilken farge og tykkelse de beste hadde og sløyde dem med sikker hånd.På forhånd hadde vi underslått en romslig haug med sukker fra mor, eventuelt melis, eller sukkerbiter som vi knuste med en stein.

Det var blant barndommens små, men store gleder. Å sitte et sted i skjul, gjerne sammen med en annen skurk, og dyppe og vende de fuktige, syrlige rabarbrastilkene ettertenksomt  i sukkeret.

 

Borddekorasjon i barndomshjemmet.
Borddekorasjon i barndomshjemmet.

Det var ikke bra for magen. Særlig hvis det ble mye rabarbra, og det kunne det  bli. Trolig var ikke dette  gunstig for tennene, heller. Men godt? Oh yeah!

Min far var skolelærer og elsket å drive barn frem i skolehagen. Etterpå kom han  hjem og tømte lykkelig purre, gulrøtter, epler og rabarbra i fanget på mor. Vi var en stor familie som  tygde i vei alt vi orket. Men all rabarbraen var det et problem å gjøre kål på. (!).

Oppildnet av far, lagde mor rabarbrasuppe, rabarbragrøt, rabarbrasyltetøy, rabarbrasaft osv som sto i kjellerboden. Rabarbra ble en ikke uvesentlig del av familiens kosthold. Hele året. Gradvis sluttet jeg å like rabarbra.

Av sin far hadde min far lært at man sitter ved bordet til man har spist opp maten. Av denslags blir det lange måltider. Jeg satt og satt mens far føk forbi og kastet rasende blikk på den utakknemlige knekten. Det endte som regel med at mor, assisterende fangevokter, dumpet rabarbraen et diskret sted. Far triumferte.

Moralen i den lille historien er vel nesten for tydelig? Enhver padagog og misjonær kan finne noe å knaske på her!

En sommerdag i hagen kan jeg fremdeles plukke en rabarbra og lukte på den. Kanskje sjekker jeg hvor godt skallet sitter. Det slutter der.

Svinet, en skikkelig utfordring for PR-bransjen.

Hvis ikke grisen hadde smakt så  godt, hadde den vært utryddet for lengst.  Men i Egypt jobbes det  nå med saken. Der vil man utrydde grisen, noe vi trolig også kan takke  landets iherdige muslimer for. Vi vet jo hva de mente om griser før, også.

Mye tyder nå på at både grisen som sådan og hele oppdretts- og slakterinæringen, i nærmeste fremtid kan få bruk for et par (svine)dyre PR-rådgivere.

Svineinfluensaen ruller frem. Selve sykdommen er absolutt ikke noe å spøke med. Det er ikke det jeg gjør. Men det er trolig lov å fundere litt forsiktig over svinets konsekvent dårlige renommé? På hvorfor grisene alltid kommer så  uheldig ut, helt uavhengig av at de nå har fått influensa også.

 

"It´s still a pig". B. Obama.
"Its still a pig". B. Obama.

Hvis du bare er litt hard pÃ¥ gassen, kjører du som en gris. Ser du langt etter jentene, er du  en mannsgris. Hvis du roter litt pÃ¥ si, heter det at «du har svin pÃ¥ skogen». Litt uryddig pÃ¥ rommet? Straks hyler mor at det ser ut som en «svinesti». Slik kunne man fortsette, lenge! Alltid, alltid  blir svina skyteskive. Vi ser denne negative holdningen helt utilslørt i den olympiske skyteøvelsen «løpende villsvin». 

Til og med president Barack Obama uttalte seg nedlatende om grisen (Sarah Palin) under valgkampen: «You can put lipstick on a pig, but it´s still a pig». Kanskje ikke hans dypeste politiske statement, muligens ogsÃ¥  litt pÃ¥ kanten i forhold til kvinnefronten? Hm.

Men, tilbake til den mye omtalte svineinfluensaen. Kan det tenkes at vi her rett og slett utsettes for en gigantisk PR-bløff? Kanskje det  er Det Internasjonale Saueavlslaget som prøver å ta rotta på en stor og betydelig mer intelligent konkurrent? Eller er det disse muslimene som står bak, nå  igjen? I alle  fall tyder mye på at antisvinestrategien virker.

Egyptiske griser står som sagt for fall. Slik det ligger an nå, er det ikke attraktivt å være  gris i Mexico, heller. Vår egen, kjære julegris sover neppe godt om natten. Det gjorde den forsåvidt ikke før, heller.

Ennå  trøfler  et par forskremte villsvin rundt i de dype franske skoger. Kanskje de kan redde rasen, når alle tamme svin  har vandret? Alternativt må vi stole på PR-bransjen.

Siste:
Afghanistans eneste gris er satt i karantene
Egypt: – Griseslakting et angrep pÃ¥ kristne                                        

Hvorfor elsker gamle mennesker å snakke om sykdom?

De gjør det. Jeg har sittet og overhørt lange og inngående samtaler, der omtrent hele kroppen granskes og dissekeres. Gjerne på kafeen på kjøpesenteret. De gamle stikker hodene sammen og har oseaner av tid over  kaffekoppen.

Den innlysende årsaken er selvsagt at gamle er mer syke. Kroppene forfaller som  gamle trær. De forbereder seg på å falle. Men det er ikke hele forklaringen.

 

Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten er bedre enn antatt?
Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten blir noe bedre enn antatt?

I gamle dager, dvs da de var yngre, gikk de til legen med sykdommene. Men dagens leger er ikke som før. Ikke sindige, kloke menn. Nå er legene ofte ungjenter som ser ut som de nettopp har kastet russefrakken! Det kan man alltids venne seg til.

Problemet er mer at de gamle etter hvert begynner å få ganske mange plager og skavanker. Man kan bare ikke belemre den søte lille legen med alt sammen, det sitter jo fullt av folk ute på venteværelset!

Gamle mennesker lærer gradvis å leve med  smerter. Leddene svikter, muskulaturen også. Og i mage, tarmer, lunger og lever finnes det tusen ting som kan begynne å krangle. Og der er vi tlbake til kaféen på kjøpesenteret. De gamle har nemlig ikke gitt opp helt, de er høyst mottakelig for tips og ideer! Jeg hører dem godt, de snakker ofte høyere enn de tror.

Det er en  stor glede å ha et lydhørt publikum, som slurper inn den visdommen man gjennom et langt liv har tilegnet seg. Nesten like stor glede har man jo av å motta kjerringråd. Hva har man dessuten å tape på å lytte, kanskje prøve ut rådene? 

Når jeg i smug betrakter de gamle på kafeen, er det ofte lett å få inntrykk av fortrolighet og vennskap. Kanskje det blir slik når man etterhvert får lite å skjule og kan drøfte sine hemorroider og inkontinens med den største frimodighet? Kanskje de gamle til og med blir bedre venner enn de som snakker om jobb, bil, fotball, fiske og hjeminnredning?

Nå kan det selvsagt tenkes at jeg tar feil og at de gamle bare er i lykkerus over å bli hørt og sett? At de bare mimer interesse og delaktighet for selv å kunne nyte et publikum? 

Jeg gleder meg ikke til å bli gammel. Men det blir jo litt interessant også?