Liksomnyhet om barn i lesbiske familier.

Lykkelige barn finnes både her og der....

Lykkelige barn finnes både her og der....

Basert på en dansk undersøkelse slår VG fast at «barn fra lesbiske familier har mindre risiko for å få psykiske problemer enn barn som vokser opp i heterofile forhold».

Dette kan i beste fall kalles en lettvint konklusjon!

La det være sagt med én gang: Jeg tviler ikke på at barn som vokser opp i lesbiske familier kan ha et godt liv. Men det er for ille, når det slås fast at at barn av lesbiske er psykisk sunnere enn barn som vokser opp i heterofile forhold.

Altså: Man har tatt en «sekk» av barn fra heterofile forhold og sammenlignet med lesbiske. Det som ikke er tatt med i betraktningen, er at den heterofile «sekken» omfatter så mangt: Bl.a. svært unge foreldre, familier i sosial og økonomisk nød, for å nevne noe.

Lesbiske er som regel voksne og reflekterte når de bestemmer seg for å få barn. Skulle denne undersøkelsen sagt noe som helst om hva som er «best» for barn, burde man sammenlignet med en tilsvarende gruppe. Kanskje barn av foreldre som har gjennomgått en langdryg prøverørsbehandling?

Jeg føler meg overbevist om at barn i den sistnevnte gruppen er like ønsket som barn av lesbiske, og at de dermed får bedre oppvekstkår enn mange andre. Kanskje hadde det vært nok å sammenligne med barn av voksne foreldre med god utdanning og økonomi?

Det er viktig med forskning, og en slik undersøkelse kan i det minste avlive eventuelle myter om at barn blir psykisk skadd av å vokse opp i lesbiske familier. 

Avisene har ikke lenger nyheter. Nyhetene ligger overalt på nettet. Derfor har avisene plutselig begynt å servere oss allverdens «forskning» med ditto lettvinte konklusjoner. Plutselig har avisene likevel en slags nyheter, som kan slås stort opp.  Gjerne på forsidene, som skal selge aviser. Og så kan Kim Friele slå fast at det har hun visst hele tiden.

VG og Dagbladet med hat-propaganda

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.


I dag får Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for 2009. Mest trolig møtes hun av voldsomme demonstrasjoner. VG og Dagbladet har gjort sitt: «Homomotstander Nina Karin Monsen», står det, i begge dagens aviser.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

«– Mange homofile er rasende på deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, så bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.«

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt å bruke uttrykket «homomotstander».  Det ville vært fint å få en begrunnelse for dette. Det ville også vært interessant å diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til å frykte «bråk og støy», som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder på sin at liv kan gå tapt som følge av at Monsen får Fritt Ord-prisen. Hun hevder også at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, må man vel kunne si at det hele er snudd på hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: «Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt

Hvem ønsker seg et homofilt barn?

Svaret er, at det gjør ingen riktig ennå. Et homobarn er i samfunnet fremdeles ikke like godkjent og akseptert som andre barn.  Et slikt barn må kjempe mot fordommer, kanskje selvforakt. Hvem ønsker at barnet man får skal ha flere problemer enn nødvendig?

 

I forgrunnen: Kjærligheten. Bak: Makten.

I forgrunnen: Kjærligheten. Bak: Makten. Foto: Knut A. Nygaard.

Sannheten er at vi alle ønsker at  barna våre skal være så normale som mulig. Helst ikke Downs Syndrom og helst ikke Cerebral Parese. Jeg hører protestene: Det er jo alvorlige handikap!!! Ok, et stykke på vei så alvorlige som samfunnet vårt gjør dem.

Nå vet jeg at man skal være veldig varsom med Det Frie Ord for tiden! Hva har jeg egentlig skrevet her? Har jeg skrevet et eneste stygt ord om homofile? Nei, bare at de fortsatt risikerer å måtte kjempe hardt! Har jeg sammenlignet homofili med alvorlige sykdommer? Les en gang til, jeg har ikke det!

Poenget er at det er stor forskjell på «å ønske» og å «akseptere». Jeg tror at foreldre blir minst like glade i homofile barn som heterofile barn, også fordi foreldrene veldig fort blir delaktige i barnets krig mot fordommer. Kanskje i en krig mot  egne fordommer?   Og i gamle dager fikk man ingen barnebarn, heller…

En gang i fremtiden er det kanskje helt likegyldig om et barn har den ene eller andre seksuelle legningen. Da først kan vi være helt ærlige og si: Homofili er intet handikap.

Det Frie Ord har skritt for skritt kjempet busemennene bakover i debatten om homofili. Det er snart bare noen kristne fundamentalister igjen. Vi kan ikke hyle dem til taushet ved hjelp av trusler og demonstrasjoner.

 Tenk hvilken fantastisk debatt vi har fått nå, fordi Fritt Ord-prisen går til Nina Karin Monsen!

Hun er jo et funn! Hun bidrar til at vi ser klarere hvor skillelinjene går, hun får fram nye argumenter men også grums.

Men først og fremst fungerer hun som en klangbunn. Vil noen at den klangbunnen skal bli borte?

Les også
Fritt Ord: Finnes det NOEN grenser når mobben lukter blod?

Fritt Ord: Finnes det NOEN grenser når mobben lukter blod?

 

Facebook-mobb: - Fritt ord? Ikke for Nina Karin Monsen!

Facebook-mobb: - Fritt ord? Ikke for Nina Karin Monsen!

Det gjør ikke det. Neste tirsdag skal Nina Karin Monsen motta Fritt Ord-prisen. Hun vil bli møtt med demonstrasjoner, der «reflekterte mennesker» skal framføre sine vektige argumenter i ytringsfrihetens navn.

Ta en titt på Facebook-gruppa som soler seg i glansen over sine vel 1700 medlemmer. Her velter det ut gørr som jeg ikke har sett maken til:

«Helvetes religiøse konservative faen… Hun der Monsen burde vært bak lås og slå…»
«Helvetes kjerring !!!! Eneste prisen hun skulle fått er en gratis tur ut av landet.»
«syke, syke menneske. Hun er den som trenger hjelp…»
«Hun er bare et direkte GRUSOMT kvinnemenneske…!!!!!!»

De som startet Facebook-gruppa og som nå planlegger demonstrasjoner, har grunn til å være stolte. De har mobilisert en mobb! Og da tas det ingen smålige hensyn: «Korsfest, korsfest»!

Demonstrasjonen bli helt sikkert hissig, kanskje voldelig. Men kommer Nina Karin Monsen? Jeg har ikke hørt noe som tyder på noe annet. Men jeg og flere med meg ville tenkt oss om, etter å ha sett hvem som kommer.

Nina Karin Monsen er stridbar. Hun bøyer ikke nakken. Hun virker ikke redd. Men vi vet det ikke sikkert, om hun kan skremmes til taushet? Vil vi det?

Les også: Friele og Fritt Ord-prisen: Monsen slåss med blanke våpen
Vi trenger Nina Karin Monsen – ikke et tankepoliti!
Homohatende troll?  av Vampus

Kent (32), fornøyd sæd-donor: – Jeg føler virkelig at jeg gir av meg selv.

Kent er mørk blond, atletisk bygget, 182 høy og veier 79,5 kg. Han liker ikke å bli kalt sæd-donor. Han har grublet på det og foretrekker tittelen «assisterende befrukter».

Du kan kjøpe sæden hans på nett. Han foretar også hjemme-inseminasjoner eller inseminasjon i naturen eller bilen.(Helst kundens bil). Da krever Kent at begge parter bærer maske, om ikke annet.

Kent, assisterende anonym befrukter, trives godt i jobben.

Kent, assisterende anonym befrukter, strålende fornøyd med jobben.

Kent jobber egentlig for en anerkjent sædbank. Alle kroppsvæsker  er grundig testet, familien er gransket fire generasjoner tilbake og han har gjennomgått en personlighetstest. På nettet kan du høre et intervju med ham og se barnebilder.

 Kent er innom banken 10-15 ganger i måneden og får 350 kroner pr. sprut. Det er jo ikke noe å leve av. Derfor har Kent begynt å jobbe som freelancer. 

Mens lesbiske kvinner foretrekker sædbanken, er det mange enslige kvinner som foretrekker natur,- bil- eller hjemmemetoden. Med litt stearinlys og vin skapes fort en hyggelig og intim atmosfære, selv om begge bærer masker.

Kent har også mange gode erfaringer med kvinner som har menn som reiser mye eller har dårlig sæd.

Av og til står Kent utenfor en barnehage eller skole og kaster et faderlig blikk inn. – Da føler jeg virkelig at jeg har gitt av meg selv, sier han. Arbeidsdagene er ellers  trivelige, selv om Kent av og til kan føle seg litt tom.

Han aner ikke hvor mange barn han har, og bryr seg ikke om å vite det heller.- Egentlig liker jeg ikke unger noe særlig, sier Kent og peker på at de veldig fort blir late, kravstore og generelt store i kjeften.

Kent er likevel ikke uten følelser. – Tenk at jeg kan ha hundrevis av barn som bærer mine trekk! Det øker stadig på, og en dag i fremtiden møtes  kanskje alle i et digert telt der det henger et bilde av meg.(Med maske).De har funnet sine genetiske slektninger på nett i noe som heter «The Donor Sibling Registry». 

I det teltet skulle jeg gjerne vært, men det kommer jeg overhodet ikke til å være, sier Kent til buldr.no