Kan en statsråd være menneskelig?

Det har oppstått en interessant diskusjon etter at Bjarne Håkon Hanssen ringte sykehustopper på vegne av venn og samfylkIng Inge Ryan (SV).

Har en statsråd lov til å gripe inn når en venn som er innlagt på sykehus, forteller om  «merkelige» forhold i behandlingen? Eller skal han lukke ørene og ikke gjøre noen ting?

Beklagelser og forklaringer. Noen ganger ville det kanskje vært bedre å holde kjeft?

Beklagelser og forklaringer. Noen ganger ville det kanskje vært bedre å holde kjeft?

Etter «stormen» av klager fra sykehusansatte på det de kaller utidig press fra helseministeren, virker det som Hanssen burde overhørt klagene og latt det skure og gå.  Jens Stoltenberg mener tilsynelatende også det. Vennetjenester skal man ikke ha noe av!

 Bjarne Håkon Hanssen er som vanlig åpen og oppriktig, men slik Dagbladet siterer ham, får vi en interessant grensedragning: Hanssen beklager at han tok noen telefoner på vegne av en venn, men sier han forbeholder seg retten til å gjøre det samme som pårørende.

Altså: Han vil forholde seg passiv om en venn klager på sider ved behandlingen han får på sykehus, men vil gripe inn kun om det gjelder egen familie!

Mest sannsynlig er det ikke helt slik. Hanssen viser bl.a. til at han også har tatt «noen telefoner» på vegne av andre (ukjente) som har henvendt seg til ham. Dette er imidlertid så vanskelig farvann at det er vanskelig å trå riktig.  Kan Hanssen, så lenge han er statsråd, også opptre som menneske og pårørende?

Eller et nytt spørsmål: Hvorfor var det så kritikkverdig at han ringte? Har Bjarne Håkon Hanssen noen mulighet til å legge press på sykehusansatte? Har han noen maktmidler?

Nei, han har ikke det. Og det er lenge siden folk bukket og skrapte for en statsråd, heller tvert om.  Så noe «press» kan det dermed ikke være snakk om.

Det det er snakk om, er en Dagblad-skapt storm i et vannglass. Én av helsetoppene Hanssen ringte, tipset Dagbladet om at dette kanskje kunne være en sak. Dagbladet ringte så rundt til leger, organisasjoner og politisk opposisjon, andre medier følger opp – og dermed var det hele i gang.

Både fugle- og svineinfluensa? Aviser må jo selges, dere!

Beklager, folkens. Det var artig så lenge det varte! Men nå er livet  slutt, i veldig nær fremtid. Muligens i morgen allerede og i hvert fall denne uka. Bare vent; når både fugle- og svineinfluensa muterer og skaper det hurtigsmittende influensaviruset H1-16 har du like stor sjanse som en snøball der du vet. Dårligere!

Mutert, dødelig virus, blanding av svin og fugl (avisand).

Mutert, dødelig virus, blanding av svin og fugl (avisand).- Takk for alt, folkens!

Veldig irriterende at det skulle skje akkurat nå. Det er jo vår! Vi har tatt frem grillen og lagt planer for vårpuss av båten.

Fruen maser om hagesenter og innkjøp av stauder, Det (og mye annet) kan hun bare glemme nå. Vi lurer riktignok på å gjemme oss på hytta, men en kombinert fugle- og svineinfluensa vil garantert nå oss der, også. 

Alternativet er å kjøpe inn masse grillkjøtt,(kylling og svin!) vin og øl og snacks. Vi ber inn venner, slekt og naboer til et heidundrandes sluttparty. Sammen kan vi rave inn i solnedgangen, kanskje drukne oss kollektivt? I sjampis!

Eller – skal vi vente bare litt til for å være 100% sikre? Det kan jo komme et enda verre influensavirus som f.eks er en mutasjon av fugl, svin og ulv? (H1-17). Fint å være på den sikre siden.

Les også: Svinet, en skikkelig utfordring for PR-bransjen.

Hvordan mitt forhold til rabarbra sluttet å være bra.

Vi elsket rabarbra som barn. Vi visste nøyaktig hvilken farge og tykkelse de beste hadde og sløyde dem med sikker hånd.På forhånd hadde vi underslått en romslig haug med sukker fra mor, eventuelt melis, eller sukkerbiter som vi knuste med en stein.

Det var blant barndommens små, men store gleder. Å sitte et sted i skjul, gjerne sammen med en annen skurk, og dyppe og vende de fuktige, syrlige rabarbrastilkene ettertenksomt  i sukkeret.

 

Borddekorasjon i barndomshjemmet.

Borddekorasjon i barndomshjemmet.

Det var ikke bra for magen. Særlig hvis det ble mye rabarbra, og det kunne det  bli. Trolig var ikke dette  gunstig for tennene, heller. Men godt? Oh yeah!

Min far var skolelærer og elsket å drive barn frem i skolehagen. Etterpå kom han  hjem og tømte lykkelig purre, gulrøtter, epler og rabarbra i fanget på mor. Vi var en stor familie som  tygde i vei alt vi orket. Men all rabarbraen var det et problem å gjøre kål på. (!).

Oppildnet av far, lagde mor rabarbrasuppe, rabarbragrøt, rabarbrasyltetøy, rabarbrasaft osv som sto i kjellerboden. Rabarbra ble en ikke uvesentlig del av familiens kosthold. Hele året. Gradvis sluttet jeg å like rabarbra.

Av sin far hadde min far lært at man sitter ved bordet til man har spist opp maten. Av denslags blir det lange måltider. Jeg satt og satt mens far føk forbi og kastet rasende blikk på den utakknemlige knekten. Det endte som regel med at mor, assisterende fangevokter, dumpet rabarbraen et diskret sted. Far triumferte.

Moralen i den lille historien er vel nesten for tydelig? Enhver padagog og misjonær kan finne noe å knaske på her!

En sommerdag i hagen kan jeg fremdeles plukke en rabarbra og lukte på den. Kanskje sjekker jeg hvor godt skallet sitter. Det slutter der.

Svinet, en skikkelig utfordring for PR-bransjen.

Hvis ikke grisen hadde smakt så  godt, hadde den vært utryddet for lengst.  Men i Egypt jobbes det  nå med saken. Der vil man utrydde grisen, noe vi trolig også kan takke  landets iherdige muslimer for. Vi vet jo hva de mente om griser før, også.

Mye tyder nå på at både grisen som sådan og hele oppdretts- og slakterinæringen, i nærmeste fremtid kan få bruk for et par (svine)dyre PR-rådgivere.

Svineinfluensaen ruller frem. Selve sykdommen er absolutt ikke noe å spøke med. Det er ikke det jeg gjør. Men det er trolig lov å fundere litt forsiktig over svinets konsekvent dårlige renommé? På hvorfor grisene alltid kommer så  uheldig ut, helt uavhengig av at de nå har fått influensa også.

 

"It´s still a pig". B. Obama.

"Its still a pig". B. Obama.

Hvis du bare er litt hard på gassen, kjører du som en gris. Ser du langt etter jentene, er du  en mannsgris. Hvis du roter litt på si, heter det at «du har svin på skogen». Litt uryddig på rommet? Straks hyler mor at det ser ut som en «svinesti». Slik kunne man fortsette, lenge! Alltid, alltid  blir svina skyteskive. Vi ser denne negative holdningen helt utilslørt i den olympiske skyteøvelsen «løpende villsvin». 

Til og med president Barack Obama uttalte seg nedlatende om grisen (Sarah Palin) under valgkampen: «You can put lipstick on a pig, but it´s still a pig». Kanskje ikke hans dypeste politiske statement, muligens også  litt på kanten i forhold til kvinnefronten? Hm.

Men, tilbake til den mye omtalte svineinfluensaen. Kan det tenkes at vi her rett og slett utsettes for en gigantisk PR-bløff? Kanskje det  er Det Internasjonale Saueavlslaget som prøver å ta rotta på en stor og betydelig mer intelligent konkurrent? Eller er det disse muslimene som står bak, nå  igjen? I alle  fall tyder mye på at antisvinestrategien virker.

Egyptiske griser står som sagt for fall. Slik det ligger an nå, er det ikke attraktivt å være  gris i Mexico, heller. Vår egen, kjære julegris sover neppe godt om natten. Det gjorde den forsåvidt ikke før, heller.

Ennå  trøfler  et par forskremte villsvin rundt i de dype franske skoger. Kanskje de kan redde rasen, når alle tamme svin  har vandret? Alternativt må vi stole på PR-bransjen.

Siste:
Afghanistans eneste gris er satt i karantene
Egypt: – Griseslakting et angrep på kristne                                        

Hvorfor elsker gamle mennesker å snakke om sykdom?

De gjør det. Jeg har sittet og overhørt lange og inngående samtaler, der omtrent hele kroppen granskes og dissekeres. Gjerne på kafeen på kjøpesenteret. De gamle stikker hodene sammen og har oseaner av tid over  kaffekoppen.

Den innlysende årsaken er selvsagt at gamle er mer syke. Kroppene forfaller som  gamle trær. De forbereder seg på å falle. Men det er ikke hele forklaringen.

 

Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten er bedre enn antatt?

Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten blir noe bedre enn antatt?

I gamle dager, dvs da de var yngre, gikk de til legen med sykdommene. Men dagens leger er ikke som før. Ikke sindige, kloke menn. Nå er legene ofte ungjenter som ser ut som de nettopp har kastet russefrakken! Det kan man alltids venne seg til.

Problemet er mer at de gamle etter hvert begynner å få ganske mange plager og skavanker. Man kan bare ikke belemre den søte lille legen med alt sammen, det sitter jo fullt av folk ute på venteværelset!

Gamle mennesker lærer gradvis å leve med  smerter. Leddene svikter, muskulaturen også. Og i mage, tarmer, lunger og lever finnes det tusen ting som kan begynne å krangle. Og der er vi tlbake til kaféen på kjøpesenteret. De gamle har nemlig ikke gitt opp helt, de er høyst mottakelig for tips og ideer! Jeg hører dem godt, de snakker ofte høyere enn de tror.

Det er en  stor glede å ha et lydhørt publikum, som slurper inn den visdommen man gjennom et langt liv har tilegnet seg. Nesten like stor glede har man jo av å motta kjerringråd. Hva har man dessuten å tape på å lytte, kanskje prøve ut rådene? 

Når jeg i smug betrakter de gamle på kafeen, er det ofte lett å få inntrykk av fortrolighet og vennskap. Kanskje det blir slik når man etterhvert får lite å skjule og kan drøfte sine hemorroider og inkontinens med den største frimodighet? Kanskje de gamle til og med blir bedre venner enn de som snakker om jobb, bil, fotball, fiske og hjeminnredning?

Nå kan det selvsagt tenkes at jeg tar feil og at de gamle bare er i lykkerus over å bli hørt og sett? At de bare mimer interesse og delaktighet for selv å kunne nyte et publikum? 

Jeg gleder meg ikke til å bli gammel. Men det blir jo litt interessant også?