Vi elsket rabarbra som barn. Vi visste nøyaktig hvilken farge og tykkelse de beste hadde og sløyde dem med sikker hånd.På forhånd hadde vi underslått en romslig haug med sukker fra mor, eventuelt melis, eller sukkerbiter som vi knuste med en stein.
Det var blant barndommens små, men store gleder. Å sitte et sted i skjul, gjerne sammen med en annen skurk, og dyppe og vende de fuktige, syrlige rabarbrastilkene ettertenksomt i sukkeret.
Â
Det var ikke bra for magen. Særlig hvis det ble mye rabarbra, og det kunne det bli. Trolig var ikke dette gunstig for tennene, heller. Men godt? Oh yeah!
Min far var skolelærer og elsket å drive barn frem i skolehagen. Etterpå kom han hjem og tømte lykkelig purre, gulrøtter, epler og rabarbra i fanget på mor. Vi var en stor familie som  tygde i vei alt vi orket. Men all rabarbraen var det et problem å gjøre kål på. (!).
Oppildnet av far, lagde mor rabarbrasuppe, rabarbragrøt, rabarbrasyltetøy, rabarbrasaft osv som sto i kjellerboden. Rabarbra ble en ikke uvesentlig del av familiens kosthold. Hele året. Gradvis sluttet jeg å like rabarbra.
Av sin far hadde min far lært at man sitter ved bordet til man har spist opp maten. Av denslags blir det lange måltider. Jeg satt og satt mens far føk forbi og kastet rasende blikk på den utakknemlige knekten. Det endte som regel med at mor, assisterende fangevokter, dumpet rabarbraen et diskret sted. Far triumferte.
Moralen i den lille historien er vel nesten for tydelig? Enhver padagog og misjonær kan finne noe å knaske på her!
En sommerdag i hagen kan jeg fremdeles plukke en rabarbra og lukte på den. Kanskje sjekker jeg hvor godt skallet sitter. Det slutter der.