Hvorfor elsker gamle mennesker å snakke om sykdom?

De gjør det. Jeg har sittet og overhørt lange og inngående samtaler, der omtrent hele kroppen granskes og dissekeres. Gjerne på kafeen på kjøpesenteret. De gamle stikker hodene sammen og har oseaner av tid over  kaffekoppen.

Den innlysende årsaken er selvsagt at gamle er mer syke. Kroppene forfaller som  gamle trær. De forbereder seg på å falle. Men det er ikke hele forklaringen.

 

Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten er bedre enn antatt?
Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten blir noe bedre enn antatt?

I gamle dager, dvs da de var yngre, gikk de til legen med sykdommene. Men dagens leger er ikke som før. Ikke sindige, kloke menn. Nå er legene ofte ungjenter som ser ut som de nettopp har kastet russefrakken! Det kan man alltids venne seg til.

Problemet er mer at de gamle etter hvert begynner å få ganske mange plager og skavanker. Man kan bare ikke belemre den søte lille legen med alt sammen, det sitter jo fullt av folk ute på venteværelset!

Gamle mennesker lærer gradvis å leve med  smerter. Leddene svikter, muskulaturen også. Og i mage, tarmer, lunger og lever finnes det tusen ting som kan begynne å krangle. Og der er vi tlbake til kaféen på kjøpesenteret. De gamle har nemlig ikke gitt opp helt, de er høyst mottakelig for tips og ideer! Jeg hører dem godt, de snakker ofte høyere enn de tror.

Det er en  stor glede å ha et lydhørt publikum, som slurper inn den visdommen man gjennom et langt liv har tilegnet seg. Nesten like stor glede har man jo av å motta kjerringråd. Hva har man dessuten å tape på å lytte, kanskje prøve ut rådene? 

Når jeg i smug betrakter de gamle på kafeen, er det ofte lett å få inntrykk av fortrolighet og vennskap. Kanskje det blir slik når man etterhvert får lite å skjule og kan drøfte sine hemorroider og inkontinens med den største frimodighet? Kanskje de gamle til og med blir bedre venner enn de som snakker om jobb, bil, fotball, fiske og hjeminnredning?

Nå kan det selvsagt tenkes at jeg tar feil og at de gamle bare er i lykkerus over å bli hørt og sett? At de bare mimer interesse og delaktighet for selv å kunne nyte et publikum? 

Jeg gleder meg ikke til å bli gammel. Men det blir jo litt interessant også?

2 kommentarer til «Hvorfor elsker gamle mennesker Ã¥ snakke om sykdom?»

  1. Morsom og interessant observasjon, men jeg lurer på om ikke du går litt i generaliseringsfella hvis jeg kan kalle det det. Den som noen gamle mennesker bruker når det gjelder ungdommen mener jeg.
    Ellers finnes gamle mennesker andre steder enn kafeer. F eks. på tur i skauen, på golfbanen, på turer med barnebarn, studiekvelder, og blant mye annet også på internett, hvor de blogger om livets lyse sider for eksempel.
    Jeg kunne bare ikke lå være å kommentere, og jeg kommer igjen for dette var interessant.
    Vennlig hilsen Grethe

    1. Hei og takk for innlegg! Klart det finnes gamle/eldre mennesker, over alt! Ikke bare på kjøpesenterkafeen. De snakker sikkert om det samme der, men her kan det jo ligge en generaliseringsfelle? Kanskje de snakker om andre sider ved livet,når de er andre steder?På golfbanen og i skauen? Vi får tenke nærmere over saken. Uansett, velkommen tilbake med dypsindige betraktninger!
      Mvh Asbjørn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *