– Kvinner kan kjøpe gardiner, ikke hus!

- Er det så farlig at taket lekker litt?

- Gjør det noe at taket lekker litt?

Det advares nå på det sterkeste mot at kvinner bestemmer boligkjøp.

– Det er på tide at mennene tar av seg tøflene. Det maskuline blikket burde komme mer tilbake , sier advokat Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund.

Han hevder at det er kvinnene som bestemmer huskjøpet i dag, noe som bærer riktig galt avsted.  Ifølge Helland er kvinner bare opptatt av form og farge og har bare liten forstand på tekniske ting. De sjekker ikke om taket er tett eller at dreneringen er i orden.

Mannen er altså jordnær, fornuftig og praktisk, men sørgelig undertrykt når det gjelder boligkjøp. Mens kvinnene altså lar seg styre av impulser.

– Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar, sier han.

Ja visste vi det ikke: Kvinner er som de alltid har vært. Ikke så kloke, men søte, flagrende og lettlurte. Så det er visst på tide at mannfolka kommer på banen.

Misjon: Makt kamuflert som kjærlighet.

God dressur kan gjøre underverk.

God dressur kan gjøre underverk.

– Dagens foreldre har problemer med å snakke om Gud og Jesus til barna sine, skriver avisen Vårt Land, som har bedt et ekspert-panel komme med tips og vink.

Paul-Erik Wirgenes, prosjektleder for Den norske kirkes trosopplæring går inn for gode kristne hverdagsritualer: – Jeg skulle gjerne sett at når familien står opp om morgenen, tegner de korsets tegn og ber Fadervår og trosbekjennelsen sammen.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Rike barn får barnetrygd, ikke de fattige

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Ganske ulogisk, er det ikke? Over tre hundre norske kommuner trekker fra barnetrygden når de utbetaler sosialstønad. Dermed får ikke barn av sosialklienter de månedlige utbetalingene som alle andre får.

Barnetrygd betyr «trygghet for barna». Men det gjelder altså bare de som har foreldre som er i jobb eller i en statlig støtteordning.

Skjønt dette varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner får foreldre beholde både kontantstøtte og barnetrygd i tillegg til sosialstønaden. Andre trekker fra kontantstøtte men lar folk beholde barnetrygden.

Det store flertallet har valgt å regne barnetrygd som «inntekt», og inndrar altså dette beløpet, ca 1000 kroner måneden pr. barn, før sosialstønaden utbetales. Alle storbyer gjør det, fra ganske nylig også den rødgrønne byen Trondheim. De inndrar barnetrygden fra sosialklientene og putter dem i stedet i kommunekassa.

Litt omskrevet kunne man kanskje si at kommuner som inndrar barnetrygd stjeler både fra statskassen og de fattige? Barnetrygden var vel neppe tenkt som en hjelp til kriserammede kommuner.

Ett annet spørsmål er om dette kan være lovlig. Hvis man for noen regner barnetrygd som «inntekt», hva da med de øvrige? Det er ingen skatt på barnetrygden, den regnes ikke som inntekt.

Kommentator i Nationen, Kari Gåsvatn har skrevet følgende om barnetrygden: «Barnetrygda er en såkalt universell velferdsordning. Det vil si at den er lik for alle, for rik og fattig. Samme beløp utbetales til barna enten foreldrene tjener millioner eller lever på sosialhjelp. Det er viktig at barnetrygda forblir universell, i tråd med den norske velferdsmodellen. Det er bare slik ordningen sikres oppslutning og legitimitet.»

Så spørs det om barnetrygden kan ha legitimitet lenger, når det bare er de fattigste som ikke får. Den kan i hvert fall ikke kalles universell, så kanskje man også burde sette en øvre inntektstgrense? Eller kanskje innføre behovsprøving?

I Trondheim har SVs varaordfører Knut Fagerbakke forklart det nye «grepet» slik: «I krisetider må man stramme inn der man kan.»

Der man kan? Altså: Fagerbakke mener at man kan ta fra de barna som har aller minst. De som har foreldre som fra før sliter med å få pengene til å rekke fra måned til måned. De som ikke kan få de samme aktivitetstilbud og klær, reiser osv. som andre barn. Forskjellene øker.

Det burde være unødvendig å si at dette ikke akkurat rimer med SVs partiprogram. Selv om Fagerbakke forklarer at det bare skal være en midlertidig løsning, til 2011 eller 2012 eller noe sånt. Midlertidige løsninger har imidlertid en tendens til å bli varige.

Hesten Kong Tore ville bare hjem!

Vi var tre kamerater som ofte leide hester og red turer i skogen. Min favoritthest bar det stolte navnet Kong Tore. En diger hest, og veldig snill. Det var bare én ulempe med Kong Tore. Når han skjønte at vi var på vei hjemover, fikk han det ofte fryktelig travelt.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Jeg dro i tøylene alt jeg kunne. Det hadde overhodet ingen effekt, bortsett fra at blodet drev av hestekjeften på grunn av stangbisselet. Kong Tore enset ingenting. En kilometer lenger fremme begynte de svingete bakkene ned mot gården. De var isete og glatte.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Nærbilde, kjendisbladet Sladder & Løgn

Ulykkelig hustru ville heller ikke avbildes.

Den ulykkelige hustruen ville heller ikke avbildes.

Jeg har en bekjent som er såkalt kjendis. Han ble både sint og redd da bladet Sladder & Løgn ringte og spurte om han hadde fått seg ny kjæreste? Han la på røret og tenkte på sin kone og tre mindreårige barn som lå og sov. De visste ingenting.

Så ringte telefonen igjen. ”Vi har masse bilder”, sa stemmen fra Sladder & Løgn.

Det handler ikke bare om å ta snikbilder og snoke i kjendisers søplekasser. Dette er historien om iskald utpressing, og noe av forklaringen på at så mange kjendiser smiler lykkelig i Sladder & Løgn.

Ekteskapet til kjendisen hadde skrantet lenge. Han hadde innledet et forhold til en kollega som var 12 år yngre. Pikant sak, syntes Sladder & Løgn, som truet med å kjøre saken over en dobbeltside. Kjendisen raste. Truet med advokat. Han tryglet. Dette kunne ødelegge ekteskapet fullstendig, og hans tre barn visste ingenting!

– Da bør du kanskje fortelle dem det nå, sa mannen fra Sladder & Løgn.

Kjendisbladets manipulering stanser ikke her. Det kom en ny telefon noen dager senere: – Var kone og barn orientert? – Ja, svarte kjendisen, som var tvunget inn i en skilsmisse, enten han ville eller ikke.

Sladder & Løgn fortalte da at de ville kjøre saken, men at bildene var litt kornete. Fakta i saken var også noe tynne og basert på rykter, løse kommentarer og – vel, antakelser.

– Var det ikke bedre om Sladder & Løgn fikk ta noen nye, mer flatterende bilder? Samtidig kunne kjendisen få anledning til å kommentere rykter, kanskje rette opp negativ sladder, slik at historien ble mest mulig sympatisk og korrekt?

Mange personers ulykke lå bak det strålende oppslaget i Sladder & Løgn: ”Gaute, lykkelig med sin nye kjæreste!”. Det var også satt av litt plass til omtale av den stakkars forlatte hustruen og de tre mindreårige barna.

Det er denne virksomheten Høyesterett i Norge har gitt tillatelse til å bedrive. Dette  er sannheten om driten noen av oss kjøper og hygger oss med, kjendisbladet Sladder & Løgn.