Hesten Kong Tore ville bare hjem!

Vi var tre kamerater som ofte leide hester og red turer i skogen. Min favoritthest bar det stolte navnet Kong Tore. En diger hest, og veldig snill. Det var bare én ulempe med Kong Tore. Når han skjønte at vi var på vei hjemover, fikk han det ofte fryktelig travelt.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Jeg dro i tøylene alt jeg kunne. Det hadde overhodet ingen effekt, bortsett fra at blodet drev av hestekjeften på grunn av stangbisselet. Kong Tore enset ingenting. En kilometer lenger fremme begynte de svingete bakkene ned mot gården. De var isete og glatte.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Fotballspillere som predikanter: Nei takk!

 

Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.

Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.

Det danske fotballforbundet har reagert negativt på at Kaká og Lucio fremsto i  t-trøyer med religiøse budskap etter finaleseieren i prøve-VM. – Spillere må få lov til å takke sin Gud. Det er dumt å privatisere religiøs tro slik at vi ikke kan fremstå som hele mennesker. Det hevder KrF-politikeren Sondre Olsen.

Men sett nå at fotballheltene heller ville fremstå som noe annet? Som antikristne? Eller muslimer? Da ble det månelyst!

Man kan jo tenke seg at fotballheltene vrengte av seg yttertrøyene og viste t-trøyer med følgende budskap: ”Gud er bare bløff”! ”Gud er hverken veien eller målet”. ”Nei til halleluja”! «Odin er sjefen»!

”Religion er dop” og «Allah er størst»! Det finnes fotballspillere som mener både det ene og andre av disse budskapene. 

Antikristne budskap? For at spillere skal fremstå som «hele mennesker»? Langt i fra, det var ikke DET Sondre Olsen og KrF mente!

Alt tyder på at man bør holde sin sti noenlunde ren og ikke blande inn hverken politikk eller religion i fotball og annen idrett.

Menn som kysser fisk

Bård Tufte Johansen og Lars Lenth har i utallige TV-programmer vist oss hvordan det skal gjøres. Først en serie grasiøse kast i motlys. Når fisken hugger, må den kjøres så lenge det er liv i kameramannen. Nærbilder viser hvordan fisken forsiktig tas på land.

Vi går over i den ømmere fasen. Stryking, skryting, kyssing. Fisken føres deretter rituelt frem og tilbake i vannskorpa og slippes. Ingen vet hvor mange ganger den har opplevd dette før.

Menn som kysser fisk liker ikke å spise dem.

Menn som kysser fisk, har ofte morgenånde. Fisken holder på å dø.

Det er mye penger i laks og ørret. Turister kommer langveisfra og de er troféjegere. I en elv med såkalt catch & release-fiske blir fisken som overlever gjentatt kyssing, stadig større. Mer fotogen. Ryktene om den storvokste fisken kan spres i brosjyrer og filmer og prisen for å fiske kan skrus opp. Hvis du har elverettigheter (som Bård og Lars) kan du tjene masse penger. Du kan skvise ut lokale fiskere og hytteeiere som har hatt glede av å fiske der i alle år.

De som fisket før brydde seg sjelden om å kysse fisken. Den fikk et vennlig kakk i hodet og var på vei mot stekepanna. Ørret smaker best nå de ikke er for store.

Aprops penger. Utstyret er viktig, og dyrt! Alt fra den riktige capsen til polaroidsolbrillene og fiskevesten. Pengene glitrer, hele veien ned til vadestøvlene. Bambusstang? Nei takk!

Forskere har mer enn antydet at fisken ikke har det godt på kroken. Ord som seigpining og dyreplageri har vært brukt. Fisken blir etter hvert ganske løs i kjeven, men det synes ikke på bildene.

Dyreplaging som sport og lek? For de som har mest penger? Til fortrengsel for de som fisket før? Bak en stein i elva står en ørret med løs kjeve og gruer seg til å bli kysset én gang til.

Les også: Har rosa småjenter jaktinstinkt

Lytt til Vålerengas grinete hat-sanger: Er det rart laget ligger lavt på tabellen?

Hvorfor har Vålerengas supportere, Klanen, lagt seg på hat-linja? På sine hjemmesider har de en egen avdeling med hat-sanger, og det er disse sangene som ofte gaules fra tribunene. Du kan jo nå, som forelder eller ansvarlig, høre på noen av sangene og vurdere. Vil du at din sønn eller datter skal  delta på sangkurs i dette dystre koret? Vi har plukket noen eksempler, en ufrisk hat-salat:

Vålerenga: Synger litt surt for tiden.
Vålerenga: Synger litt surt for tiden.

«Hva gjør du med batongen kjære snut? Inn og ut!»
«Dommerjævel»:
«Etter matchen skarr´u dø!»
Flere muntre hat-sanger 

 Klanen har rappet de sære hat-ideene sine fra utlandet. Hatet skal liksom inspirere og skape temperatur. Tøft. Noen synes sangene  er morsomme. Selve  tekstene har Klanen definitivt ikke rappet fra noen, de er ikke verdt å rappe. Relativt barnslige? Diktning er jo kunst…

Egentlig burde Klanen ta kontakt med Rosenborg og/eller deres supporterklubb Kjernen. Alle  er jo interessert i at nivået heves, og Vålerenga kan sikkert, helt gratis, få noen sanger som Rosenborg har forkastet. De er likevel ca 10 ganger bedre.

En av Vålerengas sanger handler om at alle hater Enga. Mulig det, men sangen gjør jo ikke akkurat saken bedre? Vi snakker da både om  teksten og selve fremføringen.

 Rosenborg-sangene handler om kjærlighet til laget og støtte i tykt og tynt. Tar dere hintet, Klanen? Med nye og gladere sanger håper vi VIF og Klanen vil kjempe seg oppover tabellen. Uten hat. Oppover dit hvor Rosenborg er akkurat nå. Her er forresten en Rosenborgsang også, til glede og inspirasjon: En mimrestund med Åge & Co og full pakke. Herlig?

(Jaddajadda. Vet at Vålerenga har noen sanger som ikke er like sure og hatefulle, også. Syng dem!)

Les også: Fotball, en lovende sport for banditter og slåsskjemper?

Fotball, en lovende sport for banditter og slåsskjemper?

Barn lærer fort på en fotballkamp. Er han ikke søt, akkurat som pappa?

Barn lærer fort på en fotballkamp. Er han ikke søt, akkurat som pappa?

 

Internasjonal fotball er en utpreget kommersiell og  engasjerende sport. Enorme summer er involvert i reklame- og sponsorinntekter. Hvorfor er dette lagspillet så attraktivt for noen? Også for kriminelle og voldelige?

De fleste råtassgrep er akseptert på fotballbanen. Holding, brutale tacklinger, spytting, klyping og spark, filming – alt dette er elementer som blir stadig mer akseptert. Det er og skal være macho, gjerne direkte rått spill. Ikke noe frøkenfotball her, nei…

Fotballheltene blir overbetalte verdenskjendiser. Man kan lese om dem og studere dem grundig, både i almenne media  og spesielle fotballaviser og fotballkanaler. Det gis detaljert informasjon om spillernes fysikk og skader, men også om liv, konflikter, koner, dyre biler, klær, hus, osv, osv. Spillerne utvikles til merkevarer som igjen kan selge klær, solbriller, biler og hva du vil.

 Publikum tar  etter, både innenfor og utenfor arenaen. Supportere arrangerer  egne slåsskamper, omtrent som fotballkrigerne. De danner gjenger og bander, som i stadig økende grad får innflytelse på klubbene, media og egne medlemmer. Det er fristende å  dra parallellen langt – til SA-tropper i Tyskland. Voldelige, uniformerte hooligans i starten av Hitlers regime.

Hooligans  henger i skjørtene på makten, dvs suksessen, dramatikken og pengene. De  skaffer seg stadig større fordeler, lar seg intervjue som «eksperter» av media og tjener i økende grad penger på å organisere tilskuere og supportere. De videreselger billetter, «beskytter» biler, får enerett på sponosoreffekter, avgifter av pølsesalg, osv. Skalaen av muligheter og virkemidler er interessante og urovekkende.

Egentlig ser vi kanskje bare  klassiske mafiamønstere som i hurtig takt utvides: Journalister  mobbes og straffes på ulike måter hvis de skriver eller sier noe galt.  Dommere, inkludert linjedommere, kan presses både i for- og bakkant av en kamp. Det siste har en norsk dommer nylig opplevd.

En dag står kanskje fotballpøblene på gatene og banker opp folk med feil supporter-utstyr. Det har skjedd allerede.

Så kan man spørre: Hvor langt har fotballens makt og avmakt kommet i Norge?  For mens fotballen kjører i alle kanaler  og pengene triller inn, truer volden og kriminaliteten med å spise fotballen fra innsiden. Familiene kan bli borte som tilskuere.  Machogutta sitter kanskje alene igjen på arenaen en dag og gleder seg til kampen etterpå. De opplever et herlig, mandig  fellesskap og kan brøle sanger av denne typen:

«Etter matchen skarru´ dø». Eller – «Vi drar til Bergen for å slåss» Eller selve perlen: «Åh, hva gjør du med batongen kjære snut? Inn og ut!» (Hentet fra Klanen, VIF´s nettsider). Ernst Røhm,  SA-sjefen i Tyskland, ville kost seg voldelig på tribunen.

Årsaken til at fotball mellom menn er så fascinerende, er kanskje at sporten er det nærmeste vi kommer en riktig krig? Og krig og kapital har alltid hørt sammen.

Se også: Slipp fotballpøblene løs (på hverandre) – det er vår 

Ny sak: Lytt til Vålerengas grinete hat-sanger: Er det rart laget ligger lavt på tabellen?

Interessert i historiske pøbler? Wikipedia: Ernst Røhm