Anne Ragde, paparazzienes beste venn.

– Alle kjendiser er fritt vilt, sier Anne B. Ragde. Kjendisbladene, og ikke minst Se & Hør, må bare få holde på.
Det er mulig hun har rett i det, dvs at ”løpet er kjørt”. Det er også mulig at man må få en ny debatt: Hvor mye skal et blad som Se & Hør ha lov til å plage folk?

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

– Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Tyskere liker ikke tyske krigsminner.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

Håkon Myhre er ”kategorisjef” i NSB, hva nå det er for noe. Han er i alle fall helt klart i den kategorien som bevisst utelater en liten passus i NSBs tyske brosjyretekster om Raumabanen. Den ble dessverre bombet av tyskerne under krigen.

”En undersøkelse viser at tyske turister ikke ønsker for mye info om hva forfedrene har gjort av godt (?) og vondt i de landene de besøker”, sier Håkon Myhre unnskyldende.

Historieforfalskning? – Langt i fra, bare en liten utelatelse, sier kategorisjefen som primært er opptatt av å være høflig overfor tyske turister. Og da må det være grunn til å spørre: Hvor dum går det an å være i en lederjobb i NSB?

Hvis Myhres skånsomme måte å fortelle historien på ble normen, kunne historiebøker og turistinformasjon omskrives overalt. Ikke et ord om konsentrasjonsleire og vanvittige overgrep overalt der tyskerne herjet under 2. verdenskrig.

Tenk om de tyske turistene kjenner den ubehagelige sannheten fra før? I motsatt fall; har de ikke veldig godt av å få vite den? Tenk om det finnes tyskere som kan litt engelsk? I den engelske utgaven av brosjyreteksten står det faktisk at Åndalsnes (og Raumabanen) ”was destroyed by german bombing raids in 1940”. Tåler ikke tyske turister å lese denne bitte lille informasjonen?

Men altså ikke et ord på tysk om bombing. Hva tenker tyskerne om den feige utelatelsen? Hva tenker alle andre,som kan litt tysk? At historien må forties av hensyn til turisme?

Det vitner om en ekkel og underdanig selgerholdning. Det er historieforfalskning.

Se også, et klipp fra Fawlty Towers: «Don’t mention the war!»

Observasjoner fra et dovindu.

Det finnes en glede jeg unner ALLE i dette landet, fra Mette Marit til Mullah Krekar, fra Anne Kat til Jan Thomas: Å sitte lenge og vel på en utedo med åpen dør, mens sola skinner, fluene surrer og alt er bare fred og ro.

Der ser man ting man ellers ikke ville sett.Tenker ting man ellers ikke ville tenkt… Vi har adoptert noenlunde samme do-opplegg i huset der vi bor til daglig, med en viss suksess.

 Elgku med to kalver.Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do.

Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do. Til høyre, elg som aner ugler i mosen.

Huset vårt ligger landlig til. Ved ombygging for noen år siden ble det satt inn et stort vindu på badet, lavt nok til at man fra toalettet har utmerket utsikt til naturen utenfor. Der er det alltid noe interessant å se. Trost og skjærer krangler om blåbær i lyngen. Reven kommer varsomt snikende. Rømte bikkjer (alltid settere) viser alle tegn på fremskreden galskap. Elger, rådyr, foreløpig ingen bjørner. Men én gang sprang det forsyne meg en grevling forbi utenfor dovinduet vårt!

Nå er det neppe mer dyreliv utenfor vårt dovindu enn utenfor andre vinduer i naturnære omgivelser. Poenget er at vi ser det. Vi er, i akkurat det rommet og det vinduet, konsentrerte betraktere fordi vi ikke har særlig mye annet å gjøre.

Opplevelsene på do har ført til at vi i blant har en kikkert liggende. Av og til også en mobiltelefon med kamera. Nå må ingen tro at vi bruker spesielt lang tid på do. Det måtte i så fall være når vi ser saker og ting. Her om dagen stoppet en hel elgfamilie utenfor og kikket interessert inn vinduet.

På bildet ser du hva vi så. Herved er stort dovindu anbefalt. Men det er selvsagt ingenting som slår den åpne dodøra på hytta. Der dukker det snart opp en bjørn.

Hvordan buldr nesten kuppet den iranske revolusjonen.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
– Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Helgenen Michael Jackson.

La små og store barn komme til meg!

La små og store barn komme til meg!

Hvorfor heves han til skyene? Den tidligere suspekte, muligens pedofile, halvkriminelle typen ble plutselig viktigere enn alt! I Dagbladet stiller professor Hans Fredrik Dahl slike spørsmål og besvarer dem.

Både musikkindustrien og media vil selge. Alle, selv bloggere, vil ”selge”. Dahl ender med en noe lettvint konklusjon: På fint heter det Apoteose, «opptakelse blant gudene». Eller som de gamle romere sa: ”DE MORTIUIS NIL NISI BENE” (tøft?), «ingen taler stygt om de døde».

Svak konklusjon spør du meg. Man snakker selvsagt ikke stygt om gamle skurker, unntatt når de er i Hitler- og Stalin-klassen. Michael Jackson er mer i Diana-klassen. Jeg hadde nesten sagt – Jesus-klassen.

Det er eventyret og dramaturgien som er kruttet. Den bleke, rettferdige som drepes av de onde. Da elsker noen av oss å gråte sammen, noe vi forsåvidt  ser hver gang ungdom dør i trafikkulykker. Man holder rundt hverandre, tenner lykter i veikanten, strør blomster.

Facebook, twitter, internett, osv har gjort det så mye lettere å gråte sammen. Tradisjonelle massemedia, som  ikke lenger har nyheter å selge, suger alt de bare kan ut av stakkars
 Michael. Alle gjør visst det, også slektningene. Barna hans spås en stor fremtid som popartister.

Det er noe klart religiøst over fenomenet. Nesten rart at ikke kirkesamfunn har innkalt til minnegudstjenester, med kirken vakkert stylet med sørgmodige bilder av den døde helgen.

Det kommer nok, bare skamvettet forsvinner.

For en vanvittig effektiv helgen Michael kan bli! Han skulle vært katolikk, så hadde det ordnet seg fortere enn svint. Men den slags bagateller lar seg sikkert ordne, post mortem.

I sitt testamente skal Michael ha ytret ønske om å bli kremert og drysset over månen. Det kunne blitt en rimelig spektakulær reprise-begravelse. Kanskje kombinert med en kjapp demonutdrivelse, mannen hadde jo sitt å slite med. Jeg antar at bevegelsen Jehovas Vitner arbeider med saken, begge foreldrene skal ha tilhørt denne sekten. Det betyr at muslimene bare kan kaste kortene, Michaels angivelige konvertering og navneskifte til Mikaeel (muslimsk engel) må ha vært rene påfunn.

Svaret er altså religion, Hans Fredrik Dahl. Et religiøst behov. Ulike religiøse varianter ligger og putrer under overflaten over hele verden og lar seg (selvsagt) lett kombinere med de mest banale popikoner. Slik har det kanskje alltid vært.

Håper Michael er i paradis nå, uansett hvor det er. Uansett hva som skjer.

Les også: Hele verden gråter IKKE for Jacko