Rike barn får barnetrygd, ikke de fattige

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Ganske ulogisk, er det ikke? Over tre hundre norske kommuner trekker fra barnetrygden når de utbetaler sosialstønad. Dermed får ikke barn av sosialklienter de månedlige utbetalingene som alle andre får.

Barnetrygd betyr «trygghet for barna». Men det gjelder altså bare de som har foreldre som er i jobb eller i en statlig støtteordning.

Skjønt dette varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner får foreldre beholde både kontantstøtte og barnetrygd i tillegg til sosialstønaden. Andre trekker fra kontantstøtte men lar folk beholde barnetrygden.

Det store flertallet har valgt å regne barnetrygd som «inntekt», og inndrar altså dette beløpet, ca 1000 kroner måneden pr. barn, før sosialstønaden utbetales. Alle storbyer gjør det, fra ganske nylig også den rødgrønne byen Trondheim. De inndrar barnetrygden fra sosialklientene og putter dem i stedet i kommunekassa.

Litt omskrevet kunne man kanskje si at kommuner som inndrar barnetrygd stjeler både fra statskassen og de fattige? Barnetrygden var vel neppe tenkt som en hjelp til kriserammede kommuner.

Ett annet spørsmål er om dette kan være lovlig. Hvis man for noen regner barnetrygd som «inntekt», hva da med de øvrige? Det er ingen skatt på barnetrygden, den regnes ikke som inntekt.

Kommentator i Nationen, Kari Gåsvatn har skrevet følgende om barnetrygden: «Barnetrygda er en såkalt universell velferdsordning. Det vil si at den er lik for alle, for rik og fattig. Samme beløp utbetales til barna enten foreldrene tjener millioner eller lever på sosialhjelp. Det er viktig at barnetrygda forblir universell, i tråd med den norske velferdsmodellen. Det er bare slik ordningen sikres oppslutning og legitimitet.»

Så spørs det om barnetrygden kan ha legitimitet lenger, når det bare er de fattigste som ikke får. Den kan i hvert fall ikke kalles universell, så kanskje man også burde sette en øvre inntektstgrense? Eller kanskje innføre behovsprøving?

I Trondheim har SVs varaordfører Knut Fagerbakke forklart det nye «grepet» slik: «I krisetider må man stramme inn der man kan.»

Der man kan? Altså: Fagerbakke mener at man kan ta fra de barna som har aller minst. De som har foreldre som fra før sliter med å få pengene til å rekke fra måned til måned. De som ikke kan få de samme aktivitetstilbud og klær, reiser osv. som andre barn. Forskjellene øker.

Det burde være unødvendig å si at dette ikke akkurat rimer med SVs partiprogram. Selv om Fagerbakke forklarer at det bare skal være en midlertidig løsning, til 2011 eller 2012 eller noe sånt. Midlertidige løsninger har imidlertid en tendens til å bli varige.

Nå SKAL sosialklientene opp om mårran

- På tide å stå opp, hilsen FrP.

- På tide å stå opp, hilsen FrP.

FrP’s Per Arne Olsen vil tvinge sosialklientene til å møte opp på sosialkontoret hver morgen dersom de vil motta støtte.

Det går ikke fram om han vil dele ut små daglige almisser. Antakelig dreier det seg heller om en daglig registrering. Kanskje opprop? Så slutter folk å komme, og vips har man spart inn store summer på sosialbudsjettet.

Det er snodig, eller kanskje ikke: Når FrP vil skaffe omtale og karre til seg velgere, finner de fram til en eller annen svak gruppe og langer ut et spark. Før har dette bl.a. rammet innvandrere. Forslagene trenger ikke være særlig realistiske, men altså: De bør skape selgende overskrifter.

«Sosialklienter må stå opp om mårran». Vi har hørt det før. Bjarne Håkon Hanssen sa det først, den gang han var arbeids- og inkluderingsminister, men da i en annen sammenheng. Han sa det som et løfte om at sosialklienter nå skulle få tilpasset opplæring og komme seg ut i arbeidslivet.

Utsagnet ble ikke godt mottatt, fordi det stigmatiserte en stor gruppe mennesker. (Sover sosialklienter lenger om morran enn andre?) Ikke greide han å innfri løftet sitt heller. Han ville få 5400 sosialklienter ut i arbeid, men det var bare noen hundre som fikk tilbudet.

Senere har også Høyres Per Kristian Foss sagt at «sosialklienter må stå opp om mårran», men nå med en aldri så «liten» tilstramming: – De som mottar sosialhjelp må fra dag én stille opp, ta kurs og få arbeidstrening, understreket Foss. – Gjør de ikke det, skal de miste sosialstøtten.

Og nå vil altså Per Arne Olsen skru enda hardere til. Nå skal sosialklientene opp om morran kun for å møte opp til inspeksjon. Her er det ingen tilbud om opplæring. De skal kun vise at de har stått opp. Gjerne med lua i handa?

Bjarne Håkon Hanssen ville utrydde fattigdommen. Kanskje Olsen heller vil utrydde sosialklientene?

Null i uførepensjon = hele folket i arbeid?

Christian Brinch i Statistisk Sentralbyrå har kommet til den konklusjon at om man senker uførepensjonene med 5 prosent, vil 5 prosent færre «velge» trygd og i stedet gå tilbake til arbeidet.

Logisk nok det. Om man ikke kan leve av trygden, må de som kan slite seg tilbake til arbeidslivet. De som ikke kan, må derimot finne seg i å ha mindre å rutte med. Enkelt og greit.

Kan alle uførepensjonister finne seg jobb her?

Kan alle uførepensjonister finne seg jobb her?

Jeg vet ikke helt hva formålet med dette forskningsprosjektet var. Vi er midt i en valgkamp, så kommer påstander fra SSB (!) om at størrelsen på trygdeytelsene har gjort det for enkelt å «velge» uføretrygd framfor arbeid. Det er helt sikkert ett og annet parti (vi vet hvem) som vil utnytte dette og skape uro i en gruppe som fra før ikke har det helt enkelt.

 For det første: De færreste «velger» uføretrygd. Det er vanskelig å komme gjennom nåløyet, du får ikke uføretrygd om du er arbeidsfør og har den minste mulighet til å komme i arbeid. Noen få er det selsagt som greier å lure trygdemyndighetene, men dette er unntakene.

Dernest: Er trygdeytelsene blitt for store? Sammenlignet med hvem? Massevis av eksempler viser at  mange ikke greier seg på uførepensjonen sin og må søke sosialhjelp i tillegg.

Uførepensjonister er en lite ensartet gruppe, mange har slitt seg ut i hardt fysisk arbeid, andre har møtt «veggen» i et arbeidsliv der kravene har blitt stadig strengere. Andre har berget seg så vidt gjennom livstruende sykdommer, og har måttet gå fra en jobb de kanskje savner.  Mange andre har hatt en ødeleggende oppvekst eller sliter av andre årsaker med psykiske og/eller sosiale lidelser. 

Så finnes det sikkert noen, som kunne blitt omskolert til lettere arbeid og kanskje, kanskje kommet seg i arbeid igjen. Men skal man redusere inntektene til en hel gruppe mennesker for å tvinge et fåtall ut i arbeid?

Forskjellene i levestandard øker i Norge. Denne forskningsrapporten, og konklusjonen, kan føre til at forskjellene øker enda mer!

Les også Torstein Dahle og Stian Oen om samme tema.
Og: Intervju med Torstein Dahle i VG

Fattigdom i Norge? Fjern skylappene!

Fattig mor eller far? Da ligger du tynt an i Norge (foto: asbjorn)

Fattig mor eller far? Da ligger du tynt an i Norge (foto: asbjorn)

Når noen hevder at vi bør gjøre noe for de fattige i Norge, kommer programmessig et lass av kommentarer: «Vi har ikke fattigdom, se deg om i verden, vi bør være fornøyd med vår flotte velferdsstat».

Felles for de som uttaler dette, er at de ikke tilhører gruppen fattige i Norge.

For vi har fattigdom. Mange forskningsrapporter har slått fast at avstanden mellom de med normalinntekt og de fattige er økende.  De som sier at «vi har det så godt i Norge», burde prøve å leve for noen få tusenlapper i måneden!  

Ikke populært

Hvorfor gjennomføres det ikke fattigdomsbekjempelse i Norge? Det finnes fullt av politiske løfter om temaet.  Årsaken kan nok være at dette ikke er et særlig populært tema blant «folk flest»  som er mest opptatt av sin egen pengepung og bensinprisene.

De som tar seg en tur på spa eller skjønnhetssalong i ny og ne og leier hus i Spania eller Frankrike i sommerferien, har selvsagt ingen forutsetninger for å vite hvordan det er å være fattig: Ingen ferier, ikke råd til en anstendig bolig, ikke råd til tannpleie, for å nevne noe. 

Vi jobber jo, sier folk og mener de fattige har seg selv å takke. Politikerne fanger signalene, innser at fattigdomsbekjempelse er et lite populært tema – og gjør ingen ting. Vitsen er å vinne valget, og da må man holde seg inne med flertallet.

Ingen ensartet gruppe

Men har de de fattige seg selv å takke? De er ikke noen ensartet gruppe. Mange peker på de narkomane,  det blir enklest sånn.  Alle de andre: barn, enslige foreldre og enslige, fraskilte menn, velger man å overse.

Men så er det slik da, at en forskningsrapport fra Fafo slår fast at fattigdom går i arv. Er far eller mor langtidsmottakere av sosialhjelp, går det ofte sånn med barna også. Det er langt mellom løvetannbarna. Sosiale, økonomiske og psykiske problemer overføres fra foreldre til barn. En rapport fra Redd Barna viser at det i 2004 var hele 26.000 barn som levde under fattigdomsgrensen

Dette skjer i en tid der mange foreldre er så godt økonomisk stilt at de kan sørge for sine studerende barn på alle mulige måter, til langt opp i 30-årene!

Arbeidslinja

Den rød-grønne regjeringa har valgt å angripe problemet med den såkalte arbeidslinja. «Sosialhjelpmottakere skal stå opp om morran og ut i jobb». Joda, det ville vært fint det.

Problemet er at det ikke er særlig mange arbeidsgivere som vil  ansette folk som har gått ledige over lang tid. Og det er selvsagt så som så med selvtilliten hos den som har gått langtidsledig også.

For enslige, fraskilte menn (som er overrepresentert blant sosialhjelpmottakerne) blir arbeidslinja en umulighet: Mens de mottar sosialhjelp, opparbeider de samtidig en diger bidragsgjeld til det offentlige! Den gjelda skal nedbetales den dagen de kommer i arbeid. For mange er det snakk om hundretusenvis av kroner.

Gjør noe!

Det er på tide å fjerne fattigdommen i Norge. En stat som har råd til å pøse inn mange titalls milliarder for å demme opp for finanskrisen, burde ha råd til det. Rentenedsettelser har liten betydning for folk som aldri i livet får noe lån.

Kronikkforfatterne peker på et par tiltak: Økt bostøtte og redusert matmoms. Dette vil nok hjelpe dagens fattige noe, (økte sosialhjelpsatser hører med, kanskje borgerlønn som andre foreslår). For barn og ungdom kan i tillegg økt satsing på utdanning bidra. Heldagsskolen med innbakt leksehjelp kan for eksempel bøte på mors eller fars manglende vilje eller evne til å hjelpe barna sine.

Og: Når skal sosialhjelpmottakere som ikke har økonomi til å betale bidrag, få slippe å drasse rundt på en kjempegjeld resten av livet? Slipper de den, kan de (kanskje) bli en del av arbeidslinja….

Nytt innlegg om stønad/trygd: Null i uførepensjon = hele folket i arbeid?