Forfatter: asbjorn

Styrtrik på tobakksreklame og avhengighet. Johan H. Andresen beholder formuen selv.

Sporty jente. Alle tiders. Dessverre død av kreft.
Sporty jente. Alle tiders. Dessverre død av kreft og Seven Seas fra Johan H. Andresen.

I 1849 startet Johan H. Andresens tipp-tipp-et-eller-annet opp med JL Tiedemanns Tobaks-fabrikk. Ved hjelp av massive reklamekampanjer klarte familien å få millioner til å røyke. 

Hvor mange som døde av kreft og andre røykerelaterte sykdommer får vi aldri vite. Vi husker hvordan erstatningskrav alltid ble møtt med advokatene Falk, Falk, Falk & Falk.

Beholder kreftpengene selv, av hensyn til landet.
Beholder kreftformuen selv, av hensyn til landet.

Nå er Andresen ute av tobakk. Han fnyser av Bill Gates ideer om å gi bort deler av formuen til gode formål. Årsak? Det enorme samfunnsansvaret han føler.

 Vi kunne gitt hr. Andresen flere gode tips om hvordan nettopp han kunne brukt en del av formuen til samfunnsbyggende virksomhet: Først en STOOR slant til kreftforskningen, gjerne supplert med en uforbeholden unnskyldning. ”Beklager, det tok veldig lang tid før noen kunne bevise det med kreft og sånt, og i mellomtiden rant pengene inn”!

Ved siden av kreftforskning i Norge  kunne Andresen sendt  noen millioner til Øst-Europa, Afrika og mange andre fattige land. Der jobber kyniske bedrifter ufortrødent med å tjene penger på samme måte som Andresen har gjort.

Her kan Andresen fortsette idéjobbingen selv. Ta gjerne kontakt hvis du trenger bistand!

Microsoftskaperen Bill Gates har også prøvd å bidra med ideer. Andresen, nå respektabel, svarer med et snerrende motangrep:

«So Mr. Gates, I have great respect for what you have done, both in terms of creating a fantastic company and putting your time and money to work for the sick and needy of the world. But, Mr. Gates, with all due respect, you do not know a shit about the crucial role played by the few private owners in a state-dominated country like Norway, in times of crisis or not. So, if you do not mind, I will keep «my» money and put it to work the way the people in Ferd and its companies, my colleagues and I know best. If you don’t like it, bite me”.

SÃ¥ viktig er Andresens formue, for sitt land og sine arvinger, at han beholder alt selv.

Bortsett, selvfølgelig, fra at han trolig bidrar med en stor sum til FrP’s valgkamp.

Apropos formue, arv og samfunnsgaver, se:

http://buldr.no/2009/06/04/bill-gates-har-skjønt-det-overdreven-arv-er-overgrep-mot-barn/

Litt mer twinkle, twinkle i hverdagen?

 

Bilde fra en svett, overfylt togkupé i London.
Bilde fra en svett, overfylt togkupé i London.

Det handler om våre barnebarn i London, tvillingene Emil og Oliver (da 3,5) og en lang, kjedelig tur med undergrunnsbanen. Det hadde vært en varm og slitsom dag for alle ombord i den overfylte vognen.

Plutselig høres en spinkel sangstemme gjennom toget og den fÃ¥r øyeblikkelig all oppmerksomhet: Emil er i gang med glansnummeret, barnesangen ”Twinkle, twinkle little star”. Broder Oliver akkompagnerer forsiktig med «blinkende» smÃ¥ hender, dvs at klissete never Ã¥pnes og lukkes i tilnærmet takt med musikken.

Jada, dette er temmelig banale greier. Men vi tror at selveste Wolfgang Amadeus Mozart ville kjent en bitteliten tåre gli nedover kinnet. Hans vakre lille melodi fylte hele vognen og alle der. To svarte ungdommer tok iPod-proppene ut av ørene. En dressmann fra City hjalp til med leppebevegelser når Emil nølte litt i teksten. Og alle mødrene! Aldri har uttrykket ”henført” passet bedre.

  Emil tok alle versene. Han pleier det. Han stirret stivt fremfor seg for ikke Ã¥ bli distrahert og kom vakkert i mÃ¥l. Oliver blinket stødig takten med svette hender. ”Though I know not what you are, twinkle, twinkle little star»!

Et nesten umerkelig nikk ble oppfattet av alle ombord og applausen braket løs!

Da skulle du sett barnets mor. Hektisk rødmende deltok hun i ovasjonene.Det skal klappes skikkelig og brøles litt! Selv var vi pÃ¥ nippet til Ã¥ reise oss og erklære at vi var besteforeldre og at Emil kunne minne mye om meg som barn…

En engel hadde besøkt kupéen, applausen skylte oss ut på perrongen. Det er slike magiske øyeblikk man kanskje kan lære noe av?

Mer sang i skolen? Mer sang i departementene? Mer sang i Høyre og FrP! Mer sang – over alt!

Fotballspillere som predikanter: Nei takk!

 

Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.
Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.
Det danske fotballforbundet har reagert negativt på at Kaká og Lucio fremsto i  t-trøyer med religiøse budskap etter finaleseieren i prøve-VM. – Spillere må få lov til å takke sin Gud. Det er dumt å privatisere religiøs tro slik at vi ikke kan fremstå som hele mennesker. Det hevder KrF-politikeren Sondre Olsen.

Men sett nå at fotballheltene heller ville fremstå som noe annet? Som antikristne? Eller muslimer? Da ble det månelyst!

Man kan jo tenke seg at fotballheltene vrengte av seg yttertrøyene og viste t-trøyer med følgende budskap: ”Gud er bare bløff”! ”Gud er hverken veien eller mÃ¥let”. ”Nei til halleluja”! «Odin er sjefen»!

”Religion er dop” og «Allah er størst»! Det finnes fotballspillere som mener bÃ¥de det ene og andre av disse budskapene. 

Antikristne budskap? For at spillere skal fremstÃ¥ som «hele mennesker»? Langt i fra, det var ikke DET Sondre Olsen og KrF mente!

Alt tyder på at man bør holde sin sti noenlunde ren og ikke blande inn hverken politikk eller religion i fotball og annen idrett.

Hele verden gråter IKKE for Jacko!

NÃ¥ kan han brukes til alt.
NÃ¥ kan han brukes til alt.
De som ikke gråter er platebutikkene, iTunes og tabloidavisene. For å nevne noen av de som nå gnir seg i hendene og jubler diskret. Det stakkars skamferte ansiktet til Michael Jackson lyser mot oss overalt, gribbene er i gang.

NÃ¥ starter DET STORE SALGET, slik det gjorde for gamle Elvis.

Nå glemmer vi alle gamle mistanker. Vi konsentrerer oss heller om mulighetene, som er helt enorme! Klærne hans kan skape nye moteuttrykk, ansiktet kan bli et religiøst symbol. Vi ser for oss produsenter av postordreservise og pyntegjenstander som går amok over alle mulighetene. Om 14 dager har vi Jacko-dukken som kan synge og gråte. Samtidig, når du klemmer og rister den.

TV-rettighetene til Jackos begravelse er trolig solgt for mangfoldige millioner allerede, hele verden venter.

Vi skal ikke se det showet.

Menn som kysser fisk

Bård Tufte Johansen og Lars Lenth har i utallige TV-programmer vist oss hvordan det skal gjøres. Først en serie grasiøse kast i motlys. Når fisken hugger, må den kjøres så lenge det er liv i kameramannen. Nærbilder viser hvordan fisken forsiktig tas på land.

Vi går over i den ømmere fasen. Stryking, skryting, kyssing. Fisken føres deretter rituelt frem og tilbake i vannskorpa og slippes. Ingen vet hvor mange ganger den har opplevd dette før.

Menn som kysser fisk liker ikke å spise dem.
Menn som kysser fisk, har ofte morgenånde. Fisken holder på å dø.

Det er mye penger i laks og ørret. Turister kommer langveisfra og de er troféjegere. I en elv med såkalt catch & release-fiske blir fisken som overlever gjentatt kyssing, stadig større. Mer fotogen. Ryktene om den storvokste fisken kan spres i brosjyrer og filmer og prisen for å fiske kan skrus opp. Hvis du har elverettigheter (som Bård og Lars) kan du tjene masse penger. Du kan skvise ut lokale fiskere og hytteeiere som har hatt glede av å fiske der i alle år.

De som fisket før brydde seg sjelden om å kysse fisken. Den fikk et vennlig kakk i hodet og var på vei mot stekepanna. Ørret smaker best nå de ikke er for store.

Aprops penger. Utstyret er viktig, og dyrt! Alt fra den riktige capsen til polaroidsolbrillene og fiskevesten. Pengene glitrer, hele veien ned til vadestøvlene. Bambusstang? Nei takk!

Forskere har mer enn antydet at fisken ikke har det godt på kroken. Ord som seigpining og dyreplageri har vært brukt. Fisken blir etter hvert ganske løs i kjeven, men det synes ikke på bildene.

Dyreplaging som sport og lek? For de som har mest penger? Til fortrengsel for de som fisket før? Bak en stein i elva står en ørret med løs kjeve og gruer seg til å bli kysset én gang til.

Les også: Har rosa småjenter jaktinstinkt