Â
Det handler om våre barnebarn i London, tvillingene Emil og Oliver (da 3,5) og en lang, kjedelig tur med undergrunnsbanen. Det hadde vært en varm og slitsom dag for alle ombord i den overfylte vognen.
Plutselig høres en spinkel sangstemme gjennom toget og den fÃ¥r øyeblikkelig all oppmerksomhet: Emil er i gang med glansnummeret, barnesangen â€Twinkle, twinkle little starâ€. Broder Oliver akkompagnerer forsiktig med «blinkende» smÃ¥ hender, dvs at klissete never Ã¥pnes og lukkes i tilnærmet takt med musikken.
Jada, dette er temmelig banale greier. Men vi tror at selveste Wolfgang Amadeus Mozart ville kjent en bitteliten tÃ¥re gli nedover kinnet. Hans vakre lille melodi fylte hele vognen og alle der. To svarte ungdommer tok iPod-proppene ut av ørene. En dressmann fra City hjalp til med leppebevegelser nÃ¥r Emil nølte litt i teksten. Og alle mødrene! Aldri har uttrykket â€henført†passet bedre.
  Emil tok alle versene. Han pleier det. Han stirret stivt fremfor seg for ikke Ã¥ bli distrahert og kom vakkert i mÃ¥l. Oliver blinket stødig takten med svette hender. â€Though I know not what you are, twinkle, twinkle little star»!
Et nesten umerkelig nikk ble oppfattet av alle ombord og applausen braket løs!
Da skulle du sett barnets mor. Hektisk rødmende deltok hun i ovasjonene.Det skal klappes skikkelig og brøles litt! Selv var vi pÃ¥ nippet til Ã¥ reise oss og erklære at vi var besteforeldre og at Emil kunne minne mye om meg som barn…
En engel hadde besøkt kupéen, applausen skylte oss ut på perrongen. Det er slike magiske øyeblikk man kanskje kan lære noe av?
Mer sang i skolen? Mer sang i departementene? Mer sang i Høyre og FrP! Mer sang – over alt!