buldr.no

 

Bilde fra en svett, overfylt togkupé i London.

Det handler om våre barnebarn i London, tvillingene Emil og Oliver (da 3,5) og en lang, kjedelig tur med undergrunnsbanen. Det hadde vært en varm og slitsom dag for alle ombord i den overfylte vognen.

Plutselig høres en spinkel sangstemme gjennom toget og den får øyeblikkelig all oppmerksomhet: Emil er i gang med glansnummeret, barnesangen ”Twinkle, twinkle little star”. Broder Oliver akkompagnerer forsiktig med «blinkende» små hender, dvs at klissete never åpnes og lukkes i tilnærmet takt med musikken.

Jada, dette er temmelig banale greier. Men vi tror at selveste Wolfgang Amadeus Mozart ville kjent en bitteliten tåre gli nedover kinnet. Hans vakre lille melodi fylte hele vognen og alle der. To svarte ungdommer tok iPod-proppene ut av ørene. En dressmann fra City hjalp til med leppebevegelser når Emil nølte litt i teksten. Og alle mødrene! Aldri har uttrykket ”henført” passet bedre.

  Emil tok alle versene. Han pleier det. Han stirret stivt fremfor seg for ikke å bli distrahert og kom vakkert i mål. Oliver blinket stødig takten med svette hender. ”Though I know not what you are, twinkle, twinkle little star»!

Et nesten umerkelig nikk ble oppfattet av alle ombord og applausen braket løs!

Da skulle du sett barnets mor. Hektisk rødmende deltok hun i ovasjonene.Det skal klappes skikkelig og brøles litt! Selv var vi på nippet til å reise oss og erklære at vi var besteforeldre og at Emil kunne minne mye om meg som barn…

En engel hadde besøkt kupéen, applausen skylte oss ut på perrongen. Det er slike magiske øyeblikk man kanskje kan lære noe av?

Mer sang i skolen? Mer sang i departementene? Mer sang i Høyre og FrP! Mer sang – over alt!

Skal man tro forskere, har B-mennesker et fortrinn framfor A-mennesker. B-menneskene blir bedre og bedre utover dagen og er på topp kl. 21 om kvelden, mens de stakkars morgenfuglene aldri er på topp! Ikke om morgenen en gang. Og siden går det bare utfor bakke!

Og vi som trodde at det var A-menneske man burde være!

Det ovenstående er det foreløpig siste i en serie forskningsresultater om A- og B-mennesker. Tidligere har vi fått høre at A-mennesker har en genfeil, mens B-menneskene på sin side har en biologisk lidelse. Det er altså noe feil ved oss alle, noe som forsåvidt ikke kommer som noen stor forskningssensasjon.

I hvert fall er vi alle ukorrekt skapt i forhold til idealet, som sier at vi fortrinnsvis skal være på topp mellom klokka 8 og 16. Nesten hele arbeidslivet er tilpasset en sånn døgnrytme. 

Neste skritt i forskningen er å finne ut om et A-mennesker greier å fungere i et kveldsskfit på jobben, og det motsatte: Er det mulig for et B-menneske å fungere i et morgenskift?

Antakelig ikke. Kanskje arbeidstakere i framtida kan slå i bordet med sine respektive «biologiske klokker» og få arbeidsdagen sin bestemt ut fra det?

Du kan bli angrepet av «Pelargonium Forte» – det vil si et innbitt ønske om å eie så mange ulike slag som mulig. Mange blir angrepet, og det er kanskje ikke så rart. Pelargonium er langt, langt mer enn de hurtigutviklede røde og lillarøde/rosa som selges i hagesentrene.

Jeg har selv vært sterkt angrepet. Terrasser og vindusposter var stappfulle av pelargonier (eller geranium som noen fremdeles foretrekker å si). Selvsagt var ikke én eneste lik en annen, med unntak av stiklingene, som kunne gis bort eller helst byttes mot en ny variant.

Der ligger noe av hemmeligheten: Du kan ikke gå i butikken eller på et hagesenter og skaffe deg annet enn «vanlige» pelargonier. Vil du skaffe deg andre mer ukjente varianter, må du kjøpe stiklinger eller frø fra spesialister, ofte utenlands, eller bytte med andre entusiaster.

Dem finnes det mange av. Noen har over 100 ulike pelargonier hjemme i privatboligen, andre «nøyer seg» med 20-30.  De er som samlere flest: De bestemmer seg for at «nå er huset fullt», men så kommer de over en utrolig vakker pelargonium som de bare MÅ ha.

 En gang var pelargonium en plante mange hadde et dårlig forhold til. Den fantes bare i vinduspostene hos bestemor, om sommeren lubne og blomsterrike, om vinteren skranglete og lite pene.  Det var kanskje vinterutgaven som festet seg på netthinnen vår?

Så skjedde det noe. Kanskje var det en «nostalgi-bølge»? Kanskje var det reiser til land ved Middelhavet som gjorde det? I landene ved Middelhavet er pelargonier alltid med, på balkonger, i utvendige vindusposter, ved inngangs-døra, i urner rundt om i hagen – overalt. Hagesentrene skjønte fort hvor det bar, og butikkene ble stappfulle.

Dernest var det noen som oppdaget at det fantes andre, langt vakrere enn utgavene i hagesentrene. Vanskelige å få tak i, men det skjerpet appetitten desto mer. Disse menneskene ble ikke bare samlere selv, de brakte kunnskapen videre, dessuten publiserte de vakre bilder på nettet.

Det førte til at flere og flere ble angrepet av «Pelargonium Forte». Etterspørselen etter sjeldne pelargonier ble så stor at én liten leverandør i Trøndelag sendte ut 10.000 stiklinger hvert år. Pelargoniumnettet har for øyeblikket opp mot 2000 registrerte brukere.

Selv samler jeg ikke lenger, pga mye reising om våren. Det gikk ikke å overlate pelargoniene til lidenskapsløs vanningshjelp i den viktige perioden. Men jeg har fremdeles noen, og jeg har bilder! Dette innlegget er en unnskyldning til å få vist fram noen av dem.

Skjønt, litt fakta kan kanskje være på sin plass:  Artene, Stell, formering og vinterlagring.

NB. Copyright alle bilder: buldr.no

De som ikke gråter er platebutikkene, iTunes og tabloidavisene. For å nevne noen av de som nå gnir seg i hendene og jubler diskret. Det stakkars skamferte ansiktet til Michael Jackson lyser mot oss overalt, gribbene er i gang.

Nå starter DET STORE SALGET, slik det gjorde for gamle Elvis.

Nå glemmer vi alle gamle mistanker. Vi konsentrerer oss heller om mulighetene, som er helt enorme! Klærne hans kan skape nye moteuttrykk, ansiktet kan bli et religiøst symbol. Vi ser for oss produsenter av postordreservise og pyntegjenstander som går amok over alle mulighetene. Om 14 dager har vi Jacko-dukken som kan synge og gråte. Samtidig, når du klemmer og rister den.

TV-rettighetene til Jackos begravelse er trolig solgt for mangfoldige millioner allerede, hele verden venter.

Vi skal ikke se det showet.

Kirken er ikke særlig frisk i Danmark, heller. Der har man oppdaget en del ”grums” og slagg i bibelen. Lektor i teologi Troels Nørager, vil fjerne eller tone ned den oppbyggelige historien om Abraham som gjorde alle forberedelser til å drepe sin elskede sønn Isak. Oppdragsgiver: Storsjefen der oppe – Gud Fader selv.
Nørager kaller dette ”foredling”. Det kan også kalles sminke. Eller «Bibelen Light».

Spebarna kommer til kirken fremdeles. De vet ikke bedre. Konfirmantene vegrer seg i økende grad. De døde bæres inn. Jula er kirkens eneste trøst. Men ellers må vi vel begynne å se sannheten i øynene? Den Norske Kirke raller på siste salmevers. Den er så hellig og kjedelig at alle kirkene står tomme mesteparten av tiden. Det hadde ikke hjulpet å montere Stresslesser i kirken! Og nå ligger det an til å fjerne alle grusomme men forsåvidt oppkvikkende historier om folk som ble forvandlet til saltstøtter og en far som ville ofre sin sønn for Gud.

 Blind tro. Tro og lydighet fremfor kjærlighet. Allianser mellom makthavere, der de geistlige en gang hadde en plass. Er det ikke nettopp dette som har båret Den Norske Kirke opp gjennom historien, helt til det forbannede demokratiet kom og ødela alt?

Så er spørsmålet om det nå er tid for Bibelen Light?

- Å nei da! Vi kan ikke kassere bibeltekster, sier teologen. – Men vi må forholde oss annerledes til historier om både saltstøtter og barnedrap.

Hva nå det betyr.

Nørager erklærer seg som demokrat, fremfor alt. Den verdslige moralen må gå foran alt.
Historien om Abraham med kniven bør tones veldig ned, også fordi den kan minne om islam! Gud forby…

Så blir spørsmålet: Kan man sminke en autoritær religion i demokratisk retning? Er det ikke nettopp de ekstreme retningene som har suksess i dag?

Her på berget anbefales kristne å stenge kirkene, i hvert fall om vinteren. Besparelsene kan gå uavkortet til fattige syndere og enker. Alt teologisk grums bør skjæres bort, det lille som blir igjen er kanskje et lite hefte med Jesus som moralsk forbilde? Han var jo demokrat!

Hekt mannen ned fra korset. Han var ikke Guds sønn og trenger ikke lide lenger for vår skyld.