buldr.no

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Barnetrygd betyr «trygghet for barna». Men det gjelder altså bare de som har foreldre som er i jobb eller i en statlig støtteordning.

Skjønt dette varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner får foreldre beholde både kontantstøtte og barnetrygd i tillegg til sosialstønaden. Andre trekker fra kontantstøtte men lar folk beholde barnetrygden.

Det store flertallet har valgt å regne barnetrygd som «inntekt», og inndrar altså dette beløpet, ca 1000 kroner måneden pr. barn, før sosialstønaden utbetales. Alle storbyer gjør det, fra ganske nylig også den rødgrønne byen Trondheim. De inndrar barnetrygden fra sosialklientene og putter dem i stedet i kommunekassa.

Litt omskrevet kunne man kanskje si at kommuner som inndrar barnetrygd stjeler både fra statskassen og de fattige? Barnetrygden var vel neppe tenkt som en hjelp til kriserammede kommuner.

Ett annet spørsmål er om dette kan være lovlig. Hvis man for noen regner barnetrygd som «inntekt», hva da med de øvrige? Det er ingen skatt på barnetrygden, den regnes ikke som inntekt.

Kommentator i Nationen, Kari Gåsvatn har skrevet følgende om barnetrygden: «Barnetrygda er en såkalt universell velferdsordning. Det vil si at den er lik for alle, for rik og fattig. Samme beløp utbetales til barna enten foreldrene tjener millioner eller lever på sosialhjelp. Det er viktig at barnetrygda forblir universell, i tråd med den norske velferdsmodellen. Det er bare slik ordningen sikres oppslutning og legitimitet.»

Så spørs det om barnetrygden kan ha legitimitet lenger, når det bare er de fattigste som ikke får. Den kan i hvert fall ikke kalles universell, så kanskje man også burde sette en øvre inntektstgrense? Eller kanskje innføre behovsprøving?

I Trondheim har SVs varaordfører Knut Fagerbakke forklart det nye «grepet» slik: «I krisetider må man stramme inn der man kan.»

Der man kan? Altså: Fagerbakke mener at man kan ta fra de barna som har aller minst. De som har foreldre som fra før sliter med å få pengene til å rekke fra måned til måned. De som ikke kan få de samme aktivitetstilbud og klær, reiser osv. som andre barn. Forskjellene øker.

Det burde være unødvendig å si at dette ikke akkurat rimer med SVs partiprogram. Selv om Fagerbakke forklarer at det bare skal være en midlertidig løsning, til 2011 eller 2012 eller noe sånt. Midlertidige løsninger har imidlertid en tendens til å bli varige.

Vi var tre kamerater som ofte leide hester og red turer i skogen. Min favoritthest bar det stolte navnet Kong Tore. En diger hest, og veldig snill. Det var bare én ulempe med Kong Tore. Når han skjønte at vi var på vei hjemover, fikk han det ofte fryktelig travelt.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

”En undersøkelse viser at tyske turister ikke ønsker for mye info om hva forfedrene har gjort av godt (?) og vondt i de landene de besøker”, sier Håkon Myhre unnskyldende.

Historieforfalskning? – Langt i fra, bare en liten utelatelse, sier kategorisjefen som primært er opptatt av å være høflig overfor tyske turister. Og da må det være grunn til å spørre: Hvor dum går det an å være i en lederjobb i NSB?

Hvis Myhres skånsomme måte å fortelle historien på ble normen, kunne historiebøker og turistinformasjon omskrives overalt. Ikke et ord om konsentrasjonsleire og vanvittige overgrep overalt der tyskerne herjet under 2. verdenskrig.

Tenk om de tyske turistene kjenner den ubehagelige sannheten fra før? I motsatt fall; har de ikke veldig godt av å få vite den? Tenk om det finnes tyskere som kan litt engelsk? I den engelske utgaven av brosjyreteksten står det faktisk at Åndalsnes (og Raumabanen) ”was destroyed by german bombing raids in 1940”. Tåler ikke tyske turister å lese denne bitte lille informasjonen?

Men altså ikke et ord på tysk om bombing. Hva tenker tyskerne om den feige utelatelsen? Hva tenker alle andre,som kan litt tysk? At historien må forties av hensyn til turisme?

Det vitner om en ekkel og underdanig selgerholdning. Det er historieforfalskning.

Se også, et klipp fra Fawlty Towers: «Don’t mention the war!»

Det finnes en glede jeg unner ALLE i dette landet, fra Mette Marit til Mullah Krekar, fra Anne Kat til Jan Thomas: Å sitte lenge og vel på en utedo med åpen dør, mens sola skinner, fluene surrer og alt er bare fred og ro.

Der ser man ting man ellers ikke ville sett.Tenker ting man ellers ikke ville tenkt… Vi har adoptert noenlunde samme do-opplegg i huset der vi bor til daglig, med en viss suksess.

Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do. Til høyre, elg som aner ugler i mosen.

Huset vårt ligger landlig til. Ved ombygging for noen år siden ble det satt inn et stort vindu på badet, lavt nok til at man fra toalettet har utmerket utsikt til naturen utenfor. Der er det alltid noe interessant å se. Trost og skjærer krangler om blåbær i lyngen. Reven kommer varsomt snikende. Rømte bikkjer (alltid settere) viser alle tegn på fremskreden galskap. Elger, rådyr, foreløpig ingen bjørner. Men én gang sprang det forsyne meg en grevling forbi utenfor dovinduet vårt!

Nå er det neppe mer dyreliv utenfor vårt dovindu enn utenfor andre vinduer i naturnære omgivelser. Poenget er at vi ser det. Vi er, i akkurat det rommet og det vinduet, konsentrerte betraktere fordi vi ikke har særlig mye annet å gjøre.

Opplevelsene på do har ført til at vi i blant har en kikkert liggende. Av og til også en mobiltelefon med kamera. Nå må ingen tro at vi bruker spesielt lang tid på do. Det måtte i så fall være når vi ser saker og ting. Her om dagen stoppet en hel elgfamilie utenfor og kikket interessert inn vinduet.

På bildet ser du hva vi så. Herved er stort dovindu anbefalt. Men det er selvsagt ingenting som slår den åpne dodøra på hytta. Der dukker det snart opp en bjørn.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.