Kayas sørgelige liv med demodikose

Det å gå med skjerm døgnet rundt, påvirker hele livet.

Dette er Kaya, hun ble bare knapt 8 måneder gammel. Hun har levd mer enn to og en halv måned av det korte livet sitt med skjerm. På slutten også med sokker på beina.

Årsaken er en parasitt som heter demodex canis eller hårsekkmidd. Kaya hadde en arvelig immunsvikt som førte til at midden kunne formere seg i voldsomt omfang. Resultatet ble hårløse partier og  infeksjoner, demodikose, eller demodex som mange kaller det

Det startet da hun var mellom 4 og 5 mnd. gammel. Da fikk hun litt utslett under buken, og det var et lite hårløst parti på den ene overleppen. Vi antok at utslettet under buken skyldtes for mye bading og behandlet med sinksalve og andre salver.  Vi trodde også at hun selv hadde skrapt vekk hårene på overleppen,  fordi hun plagdes med en melketann som ikke ville ramle ut av seg selv.

Et av de første tegnene, bl.a. en flekk på neseryggen og et hårløst parti på overleppen

Slik var det ikke. Det oppsto en flekk på neseryggen. Deretter fikk hun flere hårløse partiet, og det kom «kviser» og sår, så vi dro til dyrlegen. Dessverre ikke til vår faste, men den som var nærmest. Han satte henne på en én måned lang antibiotikakur og mente utslettene skyldtes allergier.

Da startet et vanskelig liv. Skjermen satt på, dag og natt. Noen få sekunder uten skjerm førte til biting og riving i de kløende utslettene, og det oppsto svære kjøttsår.  I tillegg fikk vi en mistanke om at det kanskje var reveskabb, dermed fikk hun heller ikke treffe andre hunder.

Tida gikk, Kaya ble ikke bedre, men verre. Vi dro til vår faste dyrlege. Han valgte heldigvis å ta hudavskrap og kunne lett se hårsekkmidden i mikroskopet. Vi hadde endelig en diagnose, valgte Advocate som behandlingsform,  og hadde store forventninger til at dette skulle virke.

Det gjorde det også, på et vis. Ansiktet ble bedre. Men samtidig dukket det opp nye områder rundt omkring på kroppen, særlig på labbene. Til slutt hadde hun så vondt at hun helst ikke ville gå ned i gresset for å gjøre fra seg. Heller ikke med sokker.

Nå har demodikosen utviklet seg videre. Ansikt, poter og store deler av kroppen ellers er angrepet

Hun hadde ikke noe godt liv. Alt ble preget av intens kløe og den hersens skjermen. Og ikke nok med det, hun måtte dusje nesten hver dag, noe hun syntes var svært stressende.  I tillegg måtte hun smøres både morgen og kveld på de vonde stedene. Om natta fikk hun det beroligende middelet Calmivet for å sikre en god natts søvn. Det har vært en forferdelig periode for oss alle, mest for stakkars lille Kaya.  Hun har klødd og klødd, til tider helt frenetisk.

Dette er en lidelse som er arvelig. Hvis både mor og far er bærere av denne immunsvikten, kan én eller flere valper i kullet få den alvorlige graden av demodicose. I Sverige har de en tilråding om hva oppdrettere bør gjøre når en valp får denne lidelsen: Både mor og far

Her er labbene fortsatt "noenlunde", men til slutt haltet hun rundt og ville helst ikke gå ned fra terrassen.

og søsken bør tas ut av avl, for om mulig å stanse utbredelsen.

I Norge finnes det ingen rapporteringsplikt. Vi fikk den svenske tilrådingen fra dyrlegen og ble bedt om å overlevere den til oppdretteren, det var alt

Vårt håp er at kennelklubben går inn i denne materien. Alt må gjøres for at lidelsen ikke får større utbredelse, slik at andre valper må gjennomgå de samme lidelsene som Kaya.  Dyrlegene burde bli pålagt innrapportering til kennelklubben, som i sin tur burde pålegge oppdrettere å ta foreldre og søsken ut av avl. Denne ordningen finnes for andre arvelige lidelser.  Det kan ikke være godt nok at det blir opp til den enkelte oppdretter hva de gjør.

Kaya var en flott valp, ivrig, flink og vakker. Hun hadde gode stunder på valpetreff, valpekurs og sammen med gode hundevenner. Men hun fikk aldri noe forhold til barn, fordi skjermen ble iveien. Det ble for for skremmende for småttisene. Det ble ikke noe godt sosialt liv med voksne vi traff heller. Ingen liker å bli møtt av en ivrig valp som støter borti deg alle steder på kroppen med den harde skjermen sin.

Nå er det slutt på lidelsene. Kanskje håpet vi for mye og ventet for lenge. Alternativt: Kanskje vi burde ha prøvd litt lenger? Dessverre umulig å vite.

Uansett, da synes jeg det er på sin plass med et lite bildegalleri til minne om Kaya:

Kaya var et søtt lite nurk på bare 7 uker da vi fikk henne.


En trøtt liten valp sover sammen med kosedyret sitt


Kaya utvikler seg i rasende fart. Her er allerede ett øre oppe, riktignok litt vaklende


Og så kom begge ørene opp, med litt støtte av hverandre....


Kaya var meget lovende både som utstillings- og brukshund. Her er hun vel 4 mnd.


Men så endte det dessverre slik.