Hesten Kong Tore ville bare hjem!

Vi var tre kamerater som ofte leide hester og red turer i skogen. Min favoritthest bar det stolte navnet Kong Tore. En diger hest, og veldig snill. Det var bare én ulempe med Kong Tore. Når han skjønte at vi var på vei hjemover, fikk han det ofte fryktelig travelt.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Jeg dro i tøylene alt jeg kunne. Det hadde overhodet ingen effekt, bortsett fra at blodet drev av hestekjeften på grunn av stangbisselet. Kong Tore enset ingenting. En kilometer lenger fremme begynte de svingete bakkene ned mot gården. De var isete og glatte.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Nærbilde, kjendisbladet Sladder & Løgn

Ulykkelig hustru ville heller ikke avbildes.

Den ulykkelige hustruen ville heller ikke avbildes.

Jeg har en bekjent som er såkalt kjendis. Han ble både sint og redd da bladet Sladder & Løgn ringte og spurte om han hadde fått seg ny kjæreste? Han la på røret og tenkte på sin kone og tre mindreårige barn som lå og sov. De visste ingenting.

Så ringte telefonen igjen. ”Vi har masse bilder”, sa stemmen fra Sladder & Løgn.

Det handler ikke bare om å ta snikbilder og snoke i kjendisers søplekasser. Dette er historien om iskald utpressing, og noe av forklaringen på at så mange kjendiser smiler lykkelig i Sladder & Løgn.

Ekteskapet til kjendisen hadde skrantet lenge. Han hadde innledet et forhold til en kollega som var 12 år yngre. Pikant sak, syntes Sladder & Løgn, som truet med å kjøre saken over en dobbeltside. Kjendisen raste. Truet med advokat. Han tryglet. Dette kunne ødelegge ekteskapet fullstendig, og hans tre barn visste ingenting!

– Da bør du kanskje fortelle dem det nå, sa mannen fra Sladder & Løgn.

Kjendisbladets manipulering stanser ikke her. Det kom en ny telefon noen dager senere: – Var kone og barn orientert? – Ja, svarte kjendisen, som var tvunget inn i en skilsmisse, enten han ville eller ikke.

Sladder & Løgn fortalte da at de ville kjøre saken, men at bildene var litt kornete. Fakta i saken var også noe tynne og basert på rykter, løse kommentarer og – vel, antakelser.

– Var det ikke bedre om Sladder & Løgn fikk ta noen nye, mer flatterende bilder? Samtidig kunne kjendisen få anledning til å kommentere rykter, kanskje rette opp negativ sladder, slik at historien ble mest mulig sympatisk og korrekt?

Mange personers ulykke lå bak det strålende oppslaget i Sladder & Løgn: ”Gaute, lykkelig med sin nye kjæreste!”. Det var også satt av litt plass til omtale av den stakkars forlatte hustruen og de tre mindreårige barna.

Det er denne virksomheten Høyesterett i Norge har gitt tillatelse til å bedrive. Dette  er sannheten om driten noen av oss kjøper og hygger oss med, kjendisbladet Sladder & Løgn.

Anne Ragde, paparazzienes beste venn.

– Alle kjendiser er fritt vilt, sier Anne B. Ragde. Kjendisbladene, og ikke minst Se & Hør, må bare få holde på.
Det er mulig hun har rett i det, dvs at ”løpet er kjørt”. Det er også mulig at man må få en ny debatt: Hvor mye skal et blad som Se & Hør ha lov til å plage folk?

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

– Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Tyskere liker ikke tyske krigsminner.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

Håkon Myhre er ”kategorisjef” i NSB, hva nå det er for noe. Han er i alle fall helt klart i den kategorien som bevisst utelater en liten passus i NSBs tyske brosjyretekster om Raumabanen. Den ble dessverre bombet av tyskerne under krigen.

”En undersøkelse viser at tyske turister ikke ønsker for mye info om hva forfedrene har gjort av godt (?) og vondt i de landene de besøker”, sier Håkon Myhre unnskyldende.

Historieforfalskning? – Langt i fra, bare en liten utelatelse, sier kategorisjefen som primært er opptatt av å være høflig overfor tyske turister. Og da må det være grunn til å spørre: Hvor dum går det an å være i en lederjobb i NSB?

Hvis Myhres skånsomme måte å fortelle historien på ble normen, kunne historiebøker og turistinformasjon omskrives overalt. Ikke et ord om konsentrasjonsleire og vanvittige overgrep overalt der tyskerne herjet under 2. verdenskrig.

Tenk om de tyske turistene kjenner den ubehagelige sannheten fra før? I motsatt fall; har de ikke veldig godt av å få vite den? Tenk om det finnes tyskere som kan litt engelsk? I den engelske utgaven av brosjyreteksten står det faktisk at Åndalsnes (og Raumabanen) ”was destroyed by german bombing raids in 1940”. Tåler ikke tyske turister å lese denne bitte lille informasjonen?

Men altså ikke et ord på tysk om bombing. Hva tenker tyskerne om den feige utelatelsen? Hva tenker alle andre,som kan litt tysk? At historien må forties av hensyn til turisme?

Det vitner om en ekkel og underdanig selgerholdning. Det er historieforfalskning.

Se også, et klipp fra Fawlty Towers: «Don’t mention the war!»

Observasjoner fra et dovindu.

Det finnes en glede jeg unner ALLE i dette landet, fra Mette Marit til Mullah Krekar, fra Anne Kat til Jan Thomas: Å sitte lenge og vel på en utedo med åpen dør, mens sola skinner, fluene surrer og alt er bare fred og ro.

Der ser man ting man ellers ikke ville sett.Tenker ting man ellers ikke ville tenkt… Vi har adoptert noenlunde samme do-opplegg i huset der vi bor til daglig, med en viss suksess.

 Elgku med to kalver.Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do.

Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do. Til høyre, elg som aner ugler i mosen.

Huset vårt ligger landlig til. Ved ombygging for noen år siden ble det satt inn et stort vindu på badet, lavt nok til at man fra toalettet har utmerket utsikt til naturen utenfor. Der er det alltid noe interessant å se. Trost og skjærer krangler om blåbær i lyngen. Reven kommer varsomt snikende. Rømte bikkjer (alltid settere) viser alle tegn på fremskreden galskap. Elger, rådyr, foreløpig ingen bjørner. Men én gang sprang det forsyne meg en grevling forbi utenfor dovinduet vårt!

Nå er det neppe mer dyreliv utenfor vårt dovindu enn utenfor andre vinduer i naturnære omgivelser. Poenget er at vi ser det. Vi er, i akkurat det rommet og det vinduet, konsentrerte betraktere fordi vi ikke har særlig mye annet å gjøre.

Opplevelsene på do har ført til at vi i blant har en kikkert liggende. Av og til også en mobiltelefon med kamera. Nå må ingen tro at vi bruker spesielt lang tid på do. Det måtte i så fall være når vi ser saker og ting. Her om dagen stoppet en hel elgfamilie utenfor og kikket interessert inn vinduet.

På bildet ser du hva vi så. Herved er stort dovindu anbefalt. Men det er selvsagt ingenting som slår den åpne dodøra på hytta. Der dukker det snart opp en bjørn.