Har alle arkitekter et operahus i magen?

 

Strandveien 37, Trondheim. Et hus som bare en arkitekt kan elske.
Strandveien 37, Trondheim. Et hus som bare en arkitekt kan elske?  Ligger i et småhusområde.

Lek med tanken. Du er arkitekt og får bare Den Ene Sjansen. Da satser du selvsagt på å tegne et monument som får kollegene til å snøfte av misunnelse. Om hundre år vil folk mumle andektig: Det var arkitekt NN som bygde det. 

Det er fint å ha høye personlige mål. Men ikke alltid.

 

Ofte, og gjerne etter en storbrann, skal det tegnes et nytt bygg  i et eksisterende bymiljø. Arkitektene kaster seg rundt og tegner noe som nesten alltid får folk til å reagere negativt: Det nye bygget blir et skjemmende sår i bybildet.

Ballen sparkes frem og tilbake noen ganger, før arkitektene vinner. OgsÃ¥ byplansjefen er jo arkitekt. Arkitektene vinner med følgende mantra: «All arkitektur mÃ¥ avspeile den tiden den skapes i».Høres ikke det besnærende riktig ut? Hvorfor skal arkitektene tvinges til Ã¥ skape stilkopier? 

Slik ødelegges enestående, hyggelige miljøer, som f. eks Trondheims gågate, Nordre. Nybygget der ble ikke så stygt som mye annet, men det er lett å merke (ikke bare se) at hele gaten er negativt forandret. Den fine  gaten har blitt opphakket tidløs, og ikke i positiv forstand.

Hvorfor blir det ene, nye bygget alltid viktigere enn totalmiljøet? Og hvorfor blir «folket» nesten alltid nedstemt i slike saker?

Det finnes noen få unntak. På Bakklandet, bydelen som Trondheims politikere en gang ville rive, er det en sentral tomt.

Arkitektkonkurransen førte til en bunke «operahus». Folk raste! Tomta er fremdeles ubebygd.

Det er et eller annet galt med arkitekter: Hele bunten liker akkurat de samme minimalistiske husene i stål, glass og betong!

De kjøper til og med konsekvent de samme møblene og lampene. Og gjett om de hånflirer av den dumme arkitekten som tegnet Røkkehytta på Oppdal. Mannen har jo et stabbur i magen!

OPERAHUS: Her i betydningen «Hus som skriker».

Typisk norsk å være miljøsvin?

Her driver vi og kildesorterer til krampa tar oss – og sÃ¥ fÃ¥r vi høre at nordmenn søpler mest i Europa! Vi ligger til og med foran danskene, som ikke har panteordning pÃ¥ ølboksene og flaskene sine en gang, og slett ikke kildesortering.

 

Ifølge Eurostat søpler vi mest i Europa.
Sjeldent bilde av norsk miljøsvin, tatt på fersken.

Men, altså: Hver av oss legger igjen 821 kilo søppel hvert år, ifølge tall fra Eurostat, EUs statistikkorgan.

 

Det ville jo vært interessant Ã¥ vite hva slags søppel det er snakk om. Omfatter statistikken ogsÃ¥ glass, papir, plastemballasje og hermetikkbokser? I sÃ¥ fall er vi blitt grundig lurt av renholdsverkets slagord pÃ¥ bilene som henter papir, plast osv:  «Dette er en verditransport», eller «Avfall er rÃ¥stoff» -  altsÃ¥ ikke søppel!

Men det er klart, vi forbruker mye i dette landet. Og forbruket skaper avfall, fordi alt vi kjøper er pakket inn i stooore mengder plast. Andre steder i Europa har folk fremdeles slaktere og andre spesialbutikker og får f.eks. kjøttvarene pakket i matpapir! Mens vår lille klump med kjøttdeig ligger i et trau av hardplast.

I tillegg ligger nordmenn pÃ¥ lesetoppen, mange kjøper flere aviser hver dag – og abonnementsavisene kommer jo med et utall reklamebilag. Hvis dette teller med nÃ¥r søppelet vÃ¥rt veies, tar vi neimen ikke ansvaret for det.

Og som nevnt: Er kildesortert avfall søppel? En enkel statistikk har forsåvidt ikke noen stor betydning, men vi liker jo ikke at resten av Europa skal se på oss som miljøsvin!

Helt rent – uten Lurium X

 

Her er bare noen av alle spruteflaskene som står på rekke og rad i butikkene
Her er bare noen av alle spruteflaskene som står på rekke og rad i butikkene

Daglig blir vi forledet til Ã¥ tro at vi trenger et vell av ulike spruteflasker for Ã¥ holde huset rent: En til kjøkkenet, en til badet, en til vinduene, en annen til gulvet, for bare Ã¥ nevne noe. Flaskene er dyre, de er i hardplast – og selvfølgelig finnes det som regel ikke refiller. Ikke la deg blir lurt!

Det gÃ¥r an Ã¥ fÃ¥ det rent uten Ã¥ betale i dyre dommer for det, og uten Ã¥ forsøple miljøet med bruk av store mengder hardplast. Den gode, gamle mÃ¥ten er selvsagt Ã¥ bruke vaskebøtte med vaskemidler som varer lenger, men mange av oss er blitt vant til spruteflaskene. Det er hendig, man bruker mindre vaskemidler pÃ¥ den mÃ¥ten, og man kan variere «innsatsen» alt etter behovet. 

Fyll dem med noe annet!

Undertegnede  er blant de mange som har gÃ¥tt til innkjøp av ulike spruteflasker, og de virker jo.  Men da flaskene ble tomme og det ikke var refiller Ã¥ fÃ¥ kjøpt, forsøkte jeg følgende:  Jeg fylte «Kjøkken» med vann og tilsatte en sprut oppvaskmiddel pluss en liten dash salmiakk, og det virket like fint!  SÃ¥ fylte jeg «Baderom» med det samme, og det fungerte ogsÃ¥ utmerket.  PÃ¥ vinduer og speil likesÃ¥, men da med mindre doser av vaskemidlene.

PÃ¥ gulvene er det som regel  nok Ã¥ fukte moppen i en bøtte med rent vann, med litt vaskemiddel pÃ¥ ekstra skitne gulv. Men hvis man sverger til spruteflaske, kan man bruke enten rent vann eller samme oppskrift som ovenfor. Den som liker grønnsÃ¥pelukt, kan fylle «Spray og mopp»-flaska med en sprut grønnsÃ¥pe og en dash salmiakk.

I stekovnen!

Og bare for Ã¥ ha sagt det: Kombinasjonen oppvaskmiddel-salmiakk fungerer ogsÃ¥ i stekovnen, eventuelt med tilskudd av en skrubb som ikke riper (for oss som ikke er sÃ¥ flinke at vi tørker utav stekovnen hver eneste gang vi steker noe…)  Vaskeservietter til f.eks. dosete og kanten pÃ¥ skÃ¥la, er et annet produkt som har kommet inn i mange hjem. Her er løsningen utrolig enkel: Spray litt hjemmeblandet vaskemiddel pÃ¥ et dopapir. Vips, rent og skinnende!

Og hva oppnår  vi med alt dette? Vi sparer massevis av penger, reduserer forbruket av hardplast og vi tømmer ut lang færre skadelige stoffer med vaskevannet. En ålreit innsats for oss selv og miljøet.