Arkitekter tegner Norges styggeste brakkehytter.

Det er nok å se på disse såkalte vinnerhyttene, gjengitt i Dagbladet. Firkantede, iskalde, totalt i utakt med natur og blottet for sjel. Hyttene er akkurat slik arkitekter liker dem: Preget av glass,stål og betong, krampaktig minimalistiske og harde i formene. Innvendig har hyttene sikkert akkurat de samme møblene som alle arkitekter elsker og danske designlamper.

Hvorfor lager arkitekter alltid sÃ¥ stygge hytter? Fordi de hele tiden jakter pÃ¥ monumenter over egen fortreffelighet, og da blir det dessverre litt «operahus» ut av det.

Like naturtilpasset som en brakkeby på nordpolen.
Like naturtilpasset som en brakkeby på nordpolen.

Folk flest vil ikke ha slike hytter. De vil ha tradisjonelle hytter som i form og farge underordner og tilpasser seg naturen. Gjerne hytter som ogsÃ¥ har en tilknytning til norsk byggeskikk og hyttetradisjon gjennom mange Ã¥r. Slike hytter synes arkitekter er banale og uinteressante. Likevel vil arkitektene krampaktig prøve Ã¥ pynte sine forferdelige og klisjéaktige nye ideer med noe som «minner» om tradisjon. Torvtak pÃ¥ stÃ¥l, glass og betong? Herlig! 

Legg ogsÃ¥ merke til hvor «naturtilpasset» alle disse nye hyttene er iflg de lyriske beskrivelsene. De er i  perfekt harmoni med bÃ¥de sol, vind og vær og alt som er.  Men alle som ikke er arkitekter ser med et halvt øye at de slett ikke er tilpasset noe som helst naturlig. De er bare Keiserens nye arkitektklisjeer. Det mest imponerende med mange av disse hyttene er at man overhodet fikk byggetillatelse.

Naturen er sikkert vakker fra verandaen.
Dynamisk: Når tipper bunkersen  utfor stupet?

Arkitekter som VIL lage noe virkelig nyskapende mÃ¥ dessverre gjøre noe fryktelig. A) Bryte med alle arkitektkollegene. B) Starte helt fra scratch – og uten linjal. Over skrivebordet kan de henge nyttige ord. F. eks. «Ikke monument!» «Natur = ingen rette linjer». Og enda mer nyskapende: «Koselig»! Grøss. 

Det var en grusom salve, og det gjorde godt!  Én ting til: Hvis man skal kåre vinnerhytter i slike konkurranser bør det ikke sitte bare arkitekter i juryen. Hva med hyttefolk?

Har alle arkitekter et operahus i magen?

 

Strandveien 37, Trondheim. Et hus som bare en arkitekt kan elske.
Strandveien 37, Trondheim. Et hus som bare en arkitekt kan elske?  Ligger i et småhusområde.

Lek med tanken. Du er arkitekt og får bare Den Ene Sjansen. Da satser du selvsagt på å tegne et monument som får kollegene til å snøfte av misunnelse. Om hundre år vil folk mumle andektig: Det var arkitekt NN som bygde det. 

Det er fint å ha høye personlige mål. Men ikke alltid.

 

Ofte, og gjerne etter en storbrann, skal det tegnes et nytt bygg  i et eksisterende bymiljø. Arkitektene kaster seg rundt og tegner noe som nesten alltid får folk til å reagere negativt: Det nye bygget blir et skjemmende sår i bybildet.

Ballen sparkes frem og tilbake noen ganger, før arkitektene vinner. OgsÃ¥ byplansjefen er jo arkitekt. Arkitektene vinner med følgende mantra: «All arkitektur mÃ¥ avspeile den tiden den skapes i».Høres ikke det besnærende riktig ut? Hvorfor skal arkitektene tvinges til Ã¥ skape stilkopier? 

Slik ødelegges enestående, hyggelige miljøer, som f. eks Trondheims gågate, Nordre. Nybygget der ble ikke så stygt som mye annet, men det er lett å merke (ikke bare se) at hele gaten er negativt forandret. Den fine  gaten har blitt opphakket tidløs, og ikke i positiv forstand.

Hvorfor blir det ene, nye bygget alltid viktigere enn totalmiljøet? Og hvorfor blir «folket» nesten alltid nedstemt i slike saker?

Det finnes noen få unntak. På Bakklandet, bydelen som Trondheims politikere en gang ville rive, er det en sentral tomt.

Arkitektkonkurransen førte til en bunke «operahus». Folk raste! Tomta er fremdeles ubebygd.

Det er et eller annet galt med arkitekter: Hele bunten liker akkurat de samme minimalistiske husene i stål, glass og betong!

De kjøper til og med konsekvent de samme møblene og lampene. Og gjett om de hånflirer av den dumme arkitekten som tegnet Røkkehytta på Oppdal. Mannen har jo et stabbur i magen!

OPERAHUS: Her i betydningen «Hus som skriker».