De var her i fjor også, og nå hadde de etablert seg, på nøyaktig samme sted som året før.
Vi har ikke helt skjønt valget av reirplass. Ytterst pÃ¥ takhjørnet, like ved vassbordet. De ligger skikkelig utsatt til. Men her vil de altsÃ¥ være.Â
Leieboerne setter sitt preg på hyttelivet. Vi blir litt engstelige for å gå ut på tunet. Tenk om de skremmes til å forlate eggene for lenge! Vi følger med og puster lettet ut hver gang vi ser at en av dem ligger på reiret. Det virker som om de ruger på skift, selv om det ikke er så enkelt å se forskjell på dem. Men vi har registrert at den rugende kan sende ut et lite kallerop, så kommer den andre. Tid for vaktskifte.
I fjor var det dramatisk. I nærmest furu holdt et skjærepar til, og de forsøkte seg gang på gang mot tjeldereiret. Én dag fant vi eggeskall på bakken, langt unna reiret, og herr og fru Tjeld var ikke lenger på taket. Hadde de mistet ungen sin?
Heldigvis hadde de ikke det. UtpÃ¥ dagen sÃ¥ vi tre skapninger nede ved vannkanten. To store svarthvite, og en liten, mer grÃ¥ og buskete. Lille Tjeldemann vagget fornøyd omkring mellom pÃ¥passelige foreldre!Â
I år er det ingen skjærer i furua, og Tjeld-Magne og Tjeldfrid har så smått vent seg til at det kan komme et par mennesker og en hund ut på tunet. Bråket fra en gressklipper er heller ikke like farlig lenger.
Det virker som rugingen er blitt gradvis mer intens. Det skal mere til før de letter fra reiret. Vi venter i spenning og kikker stadig bort mot det svarte lille hodet som stikker opp bak vassbordet. Det er ikke lenge igjen nå!
PS: Vi skriver 1. juli, fremdeles ruger Tjeldfrid og Tjeld-Magne. Antakelig er det forsøk nr. to. Kanskje ble de forrige eggene tatt av f.eks. ei kråke? Håper de lykkes denne gang!
