Plutselig var vÃ¥r schæfertispe en gammel dame. Hun ble svak og lealaus i bakbena og mÃ¥ som regel løftes inn i bilen. Hørselen svikter, synet, ogsÃ¥. Men ennÃ¥ kan hun fÃ¥  lykkelige blaff og lunte stivbent etter en pinne! Hun er ikke like modig lenger og skuler mistenksomt til alle kanter før hun rusler ut i hagen. Helst vil hun ha følge.Â
Nesten rart hvor glad du blir i et dyr som har levd med deg i over 12 år? Hun er på ingen måte perfekt.Tanken på siste reis til dyrlegen er ikke til å holde ut. Foreløpig biter vi tenna sammen og holder ut.
Minneboka er full. Hvem slepte pulken med TV og et tonn rødvin opp på fjellhytta? Hvem fulgte tappert med på alle turer, med fly, buss og tog nedover Europa? Hvem fikk diaré på nattoget gjennom Tyskland? Hvem sto bom fast på en fjellhylle men kastet seg tillitsfullt ut i løse lufta, ned i armene våre? Hvem elsker alle mennesker, men ser litt skummel ut? Hvem HATER alle katter, og ER virkelig skummel?
Vi kjenner kroppsspråket hennes ut og inn. Hun kan smile. Særlig når hun får ei føyke og springer kalvedans rundt huset, mens vi later som vi jager henne. Hun kan være dypt deprimert og se bebreidende på oss. Når middagen skulle vært servert for en time siden og når hun ikke får bli med på tur. Bare en hund?  En kjempevenn!
Vi tror hun har det bra, dyrlegen også. Selv om hun sløver mesteparten av dagen. Hun får litt medisin som skal redusere eventuelle leddsmerter.
Snart venter de evige jaktmarker. Vi håper det er noen katter der, og masse pinner.
Uffa.. Er utrolig hvor glad en kan bli i dyrevennene sine.. Og den siste turen til dyrlegen kan være veldig tung.. Håper den gamle damen får en bra siste tid.
Jeg kan ikke noe for det, men nÃ¥r jeg leser slike kjærlighetserklæringen fÃ¥r jeg stÃ¥pels og tÃ¥rer i øynene. Hjertet blir litt fullt. Det er ikke «berre ein hund». Det er et levende vesen som er sÃ¥ tillitsfull og som man blir sÃ¥ glad i at hjertet nesten sprenges. Men en dag tar livet slutt, bÃ¥de for dyr og mennesker. Og 12 Ã¥r da. En skikkelig gammel dame. Vi fÃ¥r hÃ¥pe hun fÃ¥r det bra pÃ¥ sin siste reis.
Jeg har selv hund og ser hvor utrolig glad man blir i de,og jeg stopper aldri å undres over hvor klok den er og hvor hengiven den er.Jeg blir helt satt ut når jeg leser om dyreplageri og blir rett og slett deprimert og trist.Det er godt å lese om folk som er glade i dyrene sine og ikke vet jeg hvordan jeg skal takle det når vår hund engang dør.Men enda er den veldig rask og frisk og kan ha mange gode år foran seg.
Til alle tre: Takk for hyggelige kommentarer, Det merkes at dere er glad i dyr! Den gamle damen vÃ¥r skal nok klare seg gjennom sommeren, hÃ¥per vi. PÃ¥ hytta kan hun leve fint og fredelig og jakte litt forsiktig pÃ¥ humler… Dyrlegen følger opp, han vil fortelle oss nÃ¥r livet blir for strevsomt.
Sitter med tÃ¥rer i øynene og leser…..
Så snille, gode øyne denne hunden har, blir helt rørt. Kjærlighet fra et trofast dyr kan kjennes langt inn i hjerterota