Vi var tre kamerater som ofte leide hester og red turer i skogen. Min favoritthest bar det stolte navnet Kong Tore. En diger hest, og veldig snill. Det var bare én ulempe med Kong Tore. Når han skjønte at vi var på vei hjemover, fikk han det ofte fryktelig travelt.
Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.
Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.
Jeg dro i tøylene alt jeg kunne. Det hadde overhodet ingen effekt, bortsett fra at blodet drev av hestekjeften på grunn av stangbisselet. Kong Tore enset ingenting. En kilometer lenger fremme begynte de svingete bakkene ned mot gården. De var isete og glatte.
Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.
Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!
Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse, tvinges hesten til å stanse.
Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.
Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!
Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.
Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.
Nei! stakkars! han var jo kjempe fin!