Jeg har lyst til å tegne Muhammed

 

Så var det øynene og skjegget... ringte det på?

Så var det øynene og skjegget... ringte det på?

Jeg kunne tegne et bilde av ham der det er forbudt å tegne. På den lyse blå tapeten i stua. Dobbelt forbudt, herlig.

Slik er jeg dessverre. Jeg får lyst til å gå på epleslang, enda jeg ikke er spesielt glad i epler. Der har jeg kanskje noe felles med Adam  i Paradis.

Nå har jeg forstått at enkelte muslimer blir  fornærmet når noen tegner Muhammed. De brenner ambassader og flagg, de dreper folk. De tar livet av forfattere som skriver bøker om Muhammed, også. Til og med forleggere.

Det er jo en ganske god grunn til å tegne noe annet enn Muhammed. Plutselig står det noen utenfor døra og vil snakke alvorlig med meg.

Nå innser jeg jo i tillegg at det kanskje er tåpelig å ville tegne Muhammed. Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg vet at muslimer blir  forferdelig sinte og lei seg? Krenket blir de.

Jeg har ikke behov for å krenke noen. Men jeg har (eller har fått) et økende behov for å teste hvilke muligheter jeg evt. får i fremtiden, for å tegne eller skrive om Muhammed. Jeg vil gjerne også vite når politiet i Norge likevel får hijab, og når det igjen blir separate skoler for gutter og jenter. Hvem har sagt at samfunnsutviklingen ikke kan skrus tilbake?

Langt tilbake.

Les også: Norsk kultur er truet av muslimer   Vi tar ikke over landet.