Plutselig var vÃ¥r schæfertispe en gammel dame. Hun ble svak og lealaus i bakbena og mÃ¥ som regel løftes inn i bilen. Hørselen svikter, synet, ogsÃ¥. Men ennÃ¥ kan hun fÃ¥  lykkelige blaff og lunte stivbent etter en pinne! Hun er ikke like modig lenger og skuler mistenksomt til alle kanter før hun rusler ut i hagen. Helst vil hun ha følge.Â
Nesten rart hvor glad du blir i et dyr som har levd med deg i over 12 år? Hun er på ingen måte perfekt.Tanken på siste reis til dyrlegen er ikke til å holde ut. Foreløpig biter vi tenna sammen og holder ut.
Minneboka er full. Hvem slepte pulken med TV og et tonn rødvin opp på fjellhytta? Hvem fulgte tappert med på alle turer, med fly, buss og tog nedover Europa? Hvem fikk diaré på nattoget gjennom Tyskland? Hvem sto bom fast på en fjellhylle men kastet seg tillitsfullt ut i løse lufta, ned i armene våre? Hvem elsker alle mennesker, men ser litt skummel ut? Hvem HATER alle katter, og ER virkelig skummel?
Vi kjenner kroppsspråket hennes ut og inn. Hun kan smile. Særlig når hun får ei føyke og springer kalvedans rundt huset, mens vi later som vi jager henne. Hun kan være dypt deprimert og se bebreidende på oss. Når middagen skulle vært servert for en time siden og når hun ikke får bli med på tur. Bare en hund?  En kjempevenn!
Vi tror hun har det bra, dyrlegen også. Selv om hun sløver mesteparten av dagen. Hun får litt medisin som skal redusere eventuelle leddsmerter.
Snart venter de evige jaktmarker. Vi håper det er noen katter der, og masse pinner.