Har rosa småjenter jaktinstinkt?

To venner besitter enorme kunnskaper om jakt og sportsfiske. Den ene har knertet et utall harer og ørreter. Den andre har klisterhjerne og kan navnet på det rareste lille kryp som finnes i en fiskemage.

Til tross for dette hadde herrene utviklet et glødende raseri overfor tendensene til Ã¥ omtale fiske som jakt, i moderne litteratur om emnet: – Ørretfiske er slett ikke jakt, men gleden over Ã¥ være ett med naturen, mente mine venner. Elvens myke kurver og fjærmyggens forførende dans hadde ført dem ut i et filosofisk villniss.

Det var duket for fisketur og hyttedebatt. Vi er enige om en god del, blant annet at blank Siemers akevitt ikke ødelegger gode samtaler. Jeg gikk øyeblikkelig i strupen på dem og forfektet et motsatt syn: Nettopp jaktinstinktet og vår genetiske arv fra steinalderen driver oss. Hva skulle ellers forklare at et lite yndig vesen i rosa kjeledress fisker i timesvis på isen? Når offeret rykker i snøret har hun glemt Barbiedukken. Et villskapens jakthyl skingrer over vannet og gjennom dype skoger. Så kakker hun den bestemt i hodet. Hun, som egentlig ikke liker fisk, skal spise den.

 Jeg har definitivt  fått inn et støt. De skuler på en måte naturfilosofer ikke burde. Vi tar én i den andre foten også. Mens regnet pisker rutene glir samtalen videre gjennom kulper og stryk.

Vi snakker om indianerhøvding Seattles brev til  den amerikanske presidenten som ville kjøpe  hans land. ”Hvordan kan man kjøpe himmelen? Hvordan kan noen eie regnet og vinden? Jorden tilhører ikke oss. Det er vi som tilhører jorden”. Er det ikke merkelig hvordan gamle ord kan røre?

Vi har ikke skiftet tema. Vi er på besøk i en kultur der kunnskap om natur var en livsnødvendighet. Sløseri og overforbruk var selvmord. Du skulle ikke brenne større bål enn nødvendig.

Derfor skal vi skal ta med barn på jakt og fisketur, på jakt etter  evige sannheter.