Bård Tufte Johansen og Lars Lenth har i utallige TV-programmer vist oss hvordan det skal gjøres. Først en serie grasiøse kast i motlys. Når fisken hugger, må den kjøres så lenge det er liv i kameramannen. Nærbilder viser hvordan fisken forsiktig tas på land.
Vi går over i den ømmere fasen. Stryking, skryting, kyssing. Fisken føres deretter rituelt frem og tilbake i vannskorpa og slippes. Ingen vet hvor mange ganger den har opplevd dette før.
Det er mye penger i laks og ørret. Turister kommer langveisfra og de er troféjegere. I en elv med såkalt catch & release-fiske blir fisken som overlever gjentatt kyssing, stadig større. Mer fotogen. Ryktene om den storvokste fisken kan spres i brosjyrer og filmer og prisen for å fiske kan skrus opp. Hvis du har elverettigheter (som Bård og Lars) kan du tjene masse penger. Du kan skvise ut lokale fiskere og hytteeiere som har hatt glede av å fiske der i alle år.
De som fisket før brydde seg sjelden om å kysse fisken. Den fikk et vennlig kakk i hodet og var på vei mot stekepanna. Ørret smaker best nå de ikke er for store.
Aprops penger. Utstyret er viktig, og dyrt! Alt fra den riktige capsen til polaroidsolbrillene og fiskevesten. Pengene glitrer, hele veien ned til vadestøvlene. Bambusstang? Nei takk!
Forskere har mer enn antydet at fisken ikke har det godt på kroken. Ord som seigpining og dyreplageri har vært brukt. Fisken blir etter hvert ganske løs i kjeven, men det synes ikke på bildene.
Dyreplaging som sport og lek? For de som har mest penger? Til fortrengsel for de som fisket før? Bak en stein i elva står en ørret med løs kjeve og gruer seg til å bli kysset én gang til.
Les også: Har rosa småjenter jaktinstinkt