Slik startet en kronikk som ble sendt Adresseavisen 10.juni. Den ble avslått samme dag.

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Bare en sjelden gang orker Adressa å svare. Det skjedde da de forklarte hvorfor denne kronikken ble stoppet.

Kronikken tok for seg mange spørsmål knyttet til avisas monopolsituasjon og muligheten til en levende debatt i Midt-Norge:

• Hvordan kan man ha en levende debatt når det kan gå mer enn en uke før et innlegg om en aktuell sak kommer på trykk?
• Kan lesere føle seg trygge på at det ikke er andre motiver enn plassmangel som er årsaken når et innlegg ikke blir publisert?
• Hvorfor svarer ikke sjefredaktøren på innlegg som stiller spørsmål i en debatt han selv har startet?

Et sentralt spørsmål er hvordan det er mulig at en privateid konsern kan sitte og kontrollere all offentlig debatt i Midt-Norge i 2009. Debatten går tregt, og det er ille. Enda verre er det at vi kan få en situasjon der Adressa har full kontroll over debatter av meget kontroversiell karakter. Da blir avisas posisjon potensielt farlig.

Kronikken om dette ble altså øyeblikkelig avvist.  Du finner den HER.

Adresseavisens avslag: «Har ikke allmenhetens interesse»

Spørsmålene i den refuserte kronikken var rettet til sjefredaktør Arne Blix. Nå kom samfunnsredaktør Stein Arne Sæther med en begrunnelse for avslaget: «Kronikken var ikke skrevet i kronikkform», skriver han.

En kronikk som i all hovedsak handler om ytringsfrihet og Adresseavisens monopolmakt, reduserer han videre slik:  »Vi kan ikke se at din korrespondanse med sjefredaktøren har allmenhetens interesse».

Han forklarer også at avisa gjerne starter kontroversielle debatter, i kommentarspalter eller anonymt på såkalt lederplass. Hvis folk blir forbannet, noe de ofte blir, svarer ikke skribentene på spørsmål. «Våre debattsider skal forbeholdes leserne», forklarer Sæther.

Hele teksten i avslaget finner du HER

Analyse av monopol-Adressas hovedknep:

Vi, det vil si jeg, er ikke særlig fornøyd med svaret fra Sæther. Men vi har da fått en form for debatt, bare ikke i monopol-Adressa! Følg med, svar og analyse følger her:

Først kommer Sæther med en hyllest til Adressa som en av landets mest åpne debattaviser. Deretter  fire grunnregler for å slippe til med debattinnlegg: 1) Skriv kort. 2) Vær aktuell. 3) Vær original. 4) Skriv saklig. Innlegg kan ellers gjerne være kontroversielle. (De må bare ikke inneholde ord som «monopol» og «ytringsfrihet»). 
Så skriver Sæther noe interessant: ”Vi (Adressa) avviser en del innlegg, også gode innlegg. Vi har dessverre ikke tid til å fortelle HVORFOR vi avslår en del innlegg, men tro endelig ikke at dette er arroganse”.

Det er et språk vi kan forstå. Vi tror faktisk på denne forklaringen: Dette handler ikke bare om arroganse. Det handler mest om at Adresseavisen har ytterst ømme tær når det gjelder sin mektige edderkopprolle i Midt-Norge! Kroppen til edderkoppen, det er papir-og nettavisa. I tillegg har avisa egen radio- og TV-kanal. Beina, det er alt som kryper og går av lokalaviser rundt i landsdelen. Monopol kalles det, og gjett om denne edderkoppen har et omfattende nettverk!

Unngår å kommentere

Alt dette unngår Sæther elegant å kommentere. Han skriver derimot noe annet som er helt fantastisk: (ordrett sitat) ”I våre ledere og kommentarer ønsker vi å uttrykke en mening om aktuelle tema og gjerne starte en debatt i våre kanaler. Normalt pleier vi ikke å delta i denne debatten, eller gi svar på trykk hver gang noen er uenig i våre standpunkter (det skjer relativt ofte!). Våre debattsider skal være forbeholdt leserne”.

Er ikke det rørende? “Våre debattsider skal være forbeholdt leserne. Vi i Adressa gidder bare ikke å forsvare våre mange og tildels kontroversielle utspill, som fremsettes i lederartikler og kommentarer”. Slik skalter og valter Adresseavisen uhemmet med ytringsfriheten. Den gjelder bare for dem. Avisas skribenter trenger ikke stå for sine ytringer. Forstår egentlig avisen hva den sier og gjør?.

Til slutt tar Stein Arne Sæther frem et formalteknisk instrument: “Vi kan ikke se at din kritikk er skrevet i kronikkform”. Huff da! Jeg kunne tilby Sæther alt: Nedkorting, standard kronikkform, hva som helst.  Tror noen at det hadde nyttet? (Tilbudet står ved lag, det!). Deretter reduserer Stein Arne Sæther hele kronikken om ytringsfrihet til “detaljerte henvendelser til sjefredaktøren som ikke har interesse for allmenheten”.

Så enkelt og stygt kan det gjøres, av en mann som er samfunnsredaktør i en monopolavis. Han har helt tydelig blitt en integrert og  trygg del av makten. Dvs ikke en jornalist som forsvarer åpen, ærlig debatt. Likevel tør han når sjefredaktøren ikke gjør det, det skal Sæther ha. Selv om han selvsagt er på ville veier.

Egentlig er det bare trist og ynkelig at Adresseavisen er så panisk redd for å diskutere sin egen makt og rolle. Det er garantert ikke  så livsfarlig som avisa har bestemt seg for å tro. Det kan tilmed være  klokt og lønnsomt å gå inn i debatten, i en mediaverden som endres meget fort.

NB: Til tross for at Adressa har bestemt seg for at kronikken var helt uinteressant, er både Sæther, Blix og alle andre velkomne til fortsatt frisk debatt om ytringsfrihet og mediamonopol i Midt-Norge her på buldr.no. Gjerne under pseudonym, hvis det føles tryggest.

Les også: Bør man delta i debatter der man risikerer å tape?

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

«– Mange homofile er rasende på deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, så bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.«

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt å bruke uttrykket «homomotstander».  Det ville vært fint å få en begrunnelse for dette. Det ville også vært interessant å diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til å frykte «bråk og støy», som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder på sin at liv kan gå tapt som følge av at Monsen får Fritt Ord-prisen. Hun hevder også at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, må man vel kunne si at det hele er snudd på hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: «Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt.»

Opprømt lederskribent: - Nå tror jeg våren kommer, dere!

Politikere og andre maktpersoner bør lese med særlig aktsomhet: Hva har avisen tenkt?

Alle vet jo at det egentlig bare er et knep. «Hele avisens tyngde» består som regel av noen få middelaldrende gubber, samlet i politisk avdeling. En av dem er betrodd ansvaret med å formulere lederartikler, fordi han/hun er 110% safe. Det kommer aldri noe avvik fra vanlig norsk snusfornuft fra den kanten! Tilpasset avisens partipolitiske tilhørighet. For den finnes fremdeles, samme hva avisene sier.

På lederplass kan man velte seg i egen, kjedelig fortreffelighet. Man slipper til og med å stå frem med signatur.

Kanskje en idé å gi avkall på tullet?

NRK klarer seg jo helt fint uten lederartikler?

Sylvia Brustad lyser ikke akkurat av handlekraft.

Etterpå har hun bare dette å komme med: - Jeg er forbanna!

Er det ikke slik kvinner oppfører seg? Bildene som ledsager avisartiklene underbygger forestillingene: Brustad ser sliten ut, slett ikke på offensiven.

Egentlig bør jo ikke kvinner stelle med sånne store, vanskelige ting som Aker, skjønner vi. 

Det skjer så umerkelig. En liten vri på tittelen, et velvalgt bilde, samlet kan dette si mer en mange ord. Og selvsagt:  Teknikken brukes helst på kvinner.
Vi har tidligere brakt et bilde av Kristin Halvorsen, fremdeles solid plassert på hat-toppen her på buldr.no. Bildet av Sylvia Brustad seiler imidlertid opp som en god nummer to.

Vi hadde en gang abonnement på Adresseavisen. Så kjøpte vi hus i Frankrike og var der minst to måneder hvert år.  Avisa ble ettersendt, med reklame og diverse bilag. Det kostet en hel del kroner, avisa var jo tung! Og gammel ble den før vi fikk den – opptil tre dager. Det var neppe særlig miljøvennlig heller, å transportere avisa pluss reklamebilag den lange veien.

Adressa vi helst sende avis+reklame jorda rundt. Miljøvennlige løsninger, nei takk!

Så slo det oss at vi i dagens internettsamfunn kunne gjøre noe smart.  Avisa kunne jo enkelt lastes ned som en PDF-fil via nettet! Det var sikkert greit for Adressa, og noe vi kunne få i kraft av abonnementet? Å nei da! Vi kunne gjerne få laste ned Adressa som PDF, men ikke som del av vårt abonnement. Tvert i mot, vi måtte betale 20 kroner pr gang.  I tillegg til abonnementet.

Vi har prøvd å argumentere, med miljø og alt som finnes av gode argumenter. Hos Adressa møtte vi veggen. Denne historien forklarer vi tålmodig til alle unge selgere som ringer oss for å verve oss som abonnenter igjen. Etterpå skjønner de godt hvorfor vi ikke lenger vil ha Adressa.

Vi får klare oss som best vi kan med nettsidene. Selv om de er enda kjedeligere enn selve avisa.

NB: Adresseavisen har nå endret dette, slik at abonnenter kan laste ned PDF-filer av avisa, uten ekstra kostnader.  Bra! ]]> http://buldr.no/2009/03/17/dumt-og-lite-miljoevennlig-av-adressa/feed/ 1 http://buldr.no/2009/03/14/nar-blir-det-nok-for-yssen/ http://buldr.no/2009/03/14/nar-blir-det-nok-for-yssen/#comments Sat, 14 Mar 2009 09:32:30 +0000 tove http://buldr.no/?p=100 Hvorfor blir jeg så sint av at Ingunn Yssen skriver bok? Jeg burde ikke bli det, vi har ytringsfrihet i dette landet.

Faksimile fra Dagbladet.

Det har gått to år siden Gerd-Liv Valla gikk av som LO-leder.  Hun ble «dømt» av granskingsutvalget, mens Yssen «vant» og uttalte at hun var glad og lettet og nå var ferdig med denne saken.

Nye angrep

Men det var hun altså ikke. Hun hadde behov for å komme med nye angrep. Og Yssen fikk sin dag i media: Førstesideoppslag i avisene og rundturer mellom ulike TV-studio og debattprogram.

Kanskje jeg også skal spørre: Hvorfor blir jeg så sint av at avisene igjen slår opp Yssens angrep på Valla? Heldigvis holdt det med vel én dag, denne gang. (Dessverre, Aschehoug.) Forrige runde pågikk i måneder, og endte med at Valla gikk av som LO-leder.

Det er der hunden ligger begravet. Det er et misforhold mellom det Yssen mener seg utsatt for og det Valla ble utsatt for, likevel gir Yssen seg tilsynelatende aldri.

Når blir det nok?

Antakelig blir det aldri nok. Kanskje fordi det fremdeles finnes folk der ute som har stor sympati for Valla. Fagforbundets leder, Jan Davidsen, har til og med vært frekk nok til å si at han skulle ønske Valla fremdeles var LO-leder!  

Så har vi neste spørsmål: Når blir vi ferdige med denne saken? Antakelig aldri. Konflikten fikk store konsekvenser, men ble aldri tilstrekkelig (les: uhildet nok ) belyst til at vi kan si: Dette var det som skjedde.

Hadde Yssen gått til retten i stedet for å gå til VG med påstandene om mobbing/trakassering, hadde vi hatt en mulighet.  Men det ville ikke Yssen.