God dressur kan gjøre underverk.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Til tross for dette hadde herrene utviklet et glødende raseri overfor tendensene til å omtale fiske som jakt, i moderne litteratur om emnet: – Ørretfiske er slett ikke jakt, men gleden over å være ett med naturen, mente mine venner. Elvens myke kurver og fjærmyggens forførende dans hadde ført dem ut i et filosofisk villniss.

Snart skal de ut og jage sommerfugler

 Jeg har definitivt  fått inn et støt. De skuler på en måte naturfilosofer ikke burde. Vi tar én i den andre foten også. Mens regnet pisker rutene glir samtalen videre gjennom kulper og stryk.

Vi snakker om indianerhøvding Seattles brev til  den amerikanske presidenten som ville kjøpe  hans land. ”Hvordan kan man kjøpe himmelen? Hvordan kan noen eie regnet og vinden? Jorden tilhører ikke oss. Det er vi som tilhører jorden”. Er det ikke merkelig hvordan gamle ord kan røre?

Vi har ikke skiftet tema. Vi er på besøk i en kultur der kunnskap om natur var en livsnødvendighet. Sløseri og overforbruk var selvmord. Du skulle ikke brenne større bål enn nødvendig.

Derfor skal vi skal ta med barn på jakt og fisketur, på jakt etter  evige sannheter.

Lykkelige barn finnes både her og der....

Basert på en dansk undersøkelse slår VG fast at “barn fra lesbiske familier har mindre risiko for å få psykiske problemer enn barn som vokser opp i heterofile forhold”.

Dette kan i beste fall kalles en lettvint konklusjon!

La det være sagt med én gang: Jeg tviler ikke på at barn som vokser opp i lesbiske familier kan ha et godt liv. Men det er for ille, når det slås fast at at barn av lesbiske er psykisk sunnere enn barn som vokser opp i heterofile forhold.

Altså: Man har tatt en “sekk” av barn fra heterofile forhold og sammenlignet med lesbiske. Det som ikke er tatt med i betraktningen, er at den heterofile “sekken” omfatter så mangt: Bl.a. svært unge foreldre, familier i sosial og økonomisk nød, for å nevne noe.

Lesbiske er som regel voksne og reflekterte når de bestemmer seg for å få barn. Skulle denne undersøkelsen sagt noe som helst om hva som er “best” for barn, burde man sammenlignet med en tilsvarende gruppe. Kanskje barn av foreldre som har gjennomgått en langdryg prøverørsbehandling?

Jeg føler meg overbevist om at barn i den sistnevnte gruppen er like ønsket som barn av lesbiske, og at de dermed får bedre oppvekstkår enn mange andre. Kanskje hadde det vært nok å sammenligne med barn av voksne foreldre med god utdanning og økonomi?

Det er viktig med forskning, og en slik undersøkelse kan i det minste avlive eventuelle myter om at barn blir psykisk skadd av å vokse opp i lesbiske familier. 

Avisene har ikke lenger nyheter. Nyhetene ligger overalt på nettet. Derfor har avisene plutselig begynt å servere oss allverdens “forskning” med ditto lettvinte konklusjoner. Plutselig har avisene likevel en slags nyheter, som kan slås stort opp.  Gjerne på forsidene, som skal selge aviser. Og så kan Kim Friele slå fast at det har hun visst hele tiden.

For denne gangen er det ikke SV som foreslår dette. Det er Fordelingsutvalget, nedsatt av den rødgrønne regjeringen,  som fremmer forslaget.

At utvalget i tillegg vurderer om  barnehage bør være obligatorisk, vil neppe bidra til å senke temperaturen.

Barnehagen kan fjerne sosiale forskjeller

Vil minske sosial ulikhet

Hensikten med tiltakene er å minske de økonomiske forskjellene i Norge. I tillegg til gratis kjernetid i barnehagene og fjerning av kontantstøtten, foreslår Fordelingsutvalget at barnetrygden skal økes i takt med lønnsveksten. Barnetrygden har vært så godt som uendret de siste 10-12 åra.

Hørte vi KrF rasle med sablene? De har varslet at høstens valg blir en “folkeavstemning” om kontantstøtten. Samtidig vil de “fjerne fattigdommen i Norge” med bl.a. økt sosialstønad.

Forskjellene skapes i førskolealder

Fordelingsutvalgets utredning viser imidlertid at det tidlig legges grunnlag for sosiale forskjeller, at fattigdom og rikdom går i arv:   “Tiltak rettet mot barn i førskolealder er svært viktige fordi deltakelse i barnehage ser ut til å ha en positiv påvirkning på barns senere utdanning og yrkesaktivitet”, skriver utvalget.

Det er altså utdanning som er nøkkelen til større økonomisk likhet. KrF må kanskje si seg enig i det, men vil nok protestere og “male kommunismen på veggen”, for å omskrive et kjent uttrykk. Utdanning: ja. Barnehage: nei! Heller kontantstøtte, som ifølge Fordelingsutvalget bidrar til å øke sosiale forskjeller.

Heldagsskolen, en annen varm potet

Utvalget sier ingenting om heldagsskolen, som er en annen varm potet. Andre har imidlertid påvist at fattigdom kan gå i arv, når far og mor av ulike årsaker ikke kan hjelpe barna med leksene. I heldagsskolen blir det leksehjelp til alle, men dette har Fordelingsutvalget ikke viet plass.

Det utvalget sier noe om, er et helt annet stridsspørsmål: Økt skatt på egen bolig! Nå har vi vel Høyre på banen også.

Forslaget fra Fordelingsutvalget skal  ut på en bred høring, og de rødgrønne har ikke tatt standpunkt foreløpig. Likevel: Skal vi spå at “tvangs-barnehage” blir en av hovedsakene i valgkampen?

Det har kommet reaksjoner: Solhjell vil ha barna dine  Her kan man se hva slags argumentasjon KrF-ere tillater seg å bruke.

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

“– Mange homofile er rasende på deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, så bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.“

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt å bruke uttrykket “homomotstander”.  Det ville vært fint å få en begrunnelse for dette. Det ville også vært interessant å diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til å frykte “bråk og støy”, som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder på sin at liv kan gå tapt som følge av at Monsen får Fritt Ord-prisen. Hun hevder også at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, må man vel kunne si at det hele er snudd på hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: “Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt.”

Det var blant barndommens små, men store gleder. Å sitte et sted i skjul, gjerne sammen med en annen skurk, og dyppe og vende de fuktige, syrlige rabarbrastilkene ettertenksomt  i sukkeret.

Borddekorasjon i barndomshjemmet.

Det var ikke bra for magen. Særlig hvis det ble mye rabarbra, og det kunne det  bli. Trolig var ikke dette  gunstig for tennene, heller. Men godt? Oh yeah!

Min far var skolelærer og elsket å drive barn frem i skolehagen. Etterpå kom han  hjem og tømte lykkelig purre, gulrøtter, epler og rabarbra i fanget på mor. Vi var en stor familie som  tygde i vei alt vi orket. Men all rabarbraen var det et problem å gjøre kål på. (!).

Oppildnet av far, lagde mor rabarbrasuppe, rabarbragrøt, rabarbrasyltetøy, rabarbrasaft osv som sto i kjellerboden. Rabarbra ble en ikke uvesentlig del av familiens kosthold. Hele året. Gradvis sluttet jeg å like rabarbra.

Av sin far hadde min far lært at man sitter ved bordet til man har spist opp maten. Av denslags blir det lange måltider. Jeg satt og satt mens far føk forbi og kastet rasende blikk på den utakknemlige knekten. Det endte som regel med at mor, assisterende fangevokter, dumpet rabarbraen et diskret sted. Far triumferte.

Moralen i den lille historien er vel nesten for tydelig? Enhver padagog og misjonær kan finne noe å knaske på her!

En sommerdag i hagen kan jeg fremdeles plukke en rabarbra og lukte på den. Kanskje sjekker jeg hvor godt skallet sitter. Det slutter der.

Du kan kjøpe sæden hans på nett. Han foretar også hjemme-inseminasjoner eller inseminasjon i naturen eller bilen.(Helst kundens bil). Da krever Kent at begge parter bærer maske, om ikke annet.

Kent, assisterende anonym befrukter, strålende fornøyd med jobben.

Kent jobber egentlig for en anerkjent sædbank. Alle kroppsvæsker  er grundig testet, familien er gransket fire generasjoner tilbake og han har gjennomgått en personlighetstest. På nettet kan du høre et intervju med ham og se barnebilder.

 Kent er innom banken 10-15 ganger i måneden og får 350 kroner pr. sprut. Det er jo ikke noe å leve av. Derfor har Kent begynt å jobbe som freelancer. 

Mens lesbiske kvinner foretrekker sædbanken, er det mange enslige kvinner som foretrekker natur,- bil- eller hjemmemetoden. Med litt stearinlys og vin skapes fort en hyggelig og intim atmosfære, selv om begge bærer masker.

Kent har også mange gode erfaringer med kvinner som har menn som reiser mye eller har dårlig sæd.

Av og til står Kent utenfor en barnehage eller skole og kaster et faderlig blikk inn. – Da føler jeg virkelig at jeg har gitt av meg selv, sier han. Arbeidsdagene er ellers  trivelige, selv om Kent av og til kan føle seg litt tom.

Han aner ikke hvor mange barn han har, og bryr seg ikke om å vite det heller.- Egentlig liker jeg ikke unger noe særlig, sier Kent og peker på at de veldig fort blir late, kravstore og generelt store i kjeften.

Kent er likevel ikke uten følelser. – Tenk at jeg kan ha hundrevis av barn som bærer mine trekk! Det øker stadig på, og en dag i fremtiden møtes  kanskje alle i et digert telt der det henger et bilde av meg.(Med maske).De har funnet sine genetiske slektninger på nett i noe som heter “The Donor Sibling Registry”. 

I det teltet skulle jeg gjerne vært, men det kommer jeg overhodet ikke til å være, sier Kent til buldr.no

Amerikanerne begynner endelig å forstå HVOR tjukke de har blitt. På supermarkedene har matvarepakkene fått kaloritabeller.

To sultne gutter på McDonalds vil gjerne ha påfyll.

Men det er kanskje for sent. McDonalds har stappet amerikanerne med fett og sukker de siste 20 årene. Det har blitt en livsstil, som det er vanskelig å endre.

Klær, restaurantstoler og flyseter tilpasses de enorme amerikanske rompene,  xxx-fat.

Boka Fat Land (Amazon) handler om USA. Men vi har blitt mye feitere i Norge, også. McDonalds lokker med å ta over hele bursdagsselskapet til ungene våre. Feite unger har dobbelt så stor risiko for å bli feite voksne. Risikoen for hjertesykdom, slag, diabetes og andre sykdommer øker dramatisk. I rike land er det slike sykdommer som dreper. I fattige land er det AIDS, malaria og feilernæring.

Vi vet jo hva som er feil, både i USA og Norge. For mye fett og fast- food og for lite mosjon. Tenk på det neste gang ungene maser om å kjøre til McDonalds.

Les også om usunn mat i VG