buldr.no

Märtha skal utgi englebøker. Første bok  handler om skytsengler eller beskyttelsesengler. Det er de som er best. Basunengler blir man veldig fort trett av.  Og erkeengler ? Litt senere kanskje? For ikke å snakke om dødsengler. 

Vi satser altså på skytsengler. Boken til Märtha vil trolig handle om hvordan man kommuniserer med slike, kanskje også om hvordan de trenes?

 Skytsenglene er glimrende flygere. De kan stupe fra flere hundre tusen meters høyde og rappe lommeboken fra folk. Etterpå kan man trene englene til å komme inn på plass og levere fra seg lommebøkene. Blir fort noen kroner av det, oppå apanasjen! Skytsengler krever ikke stort til gjengjeld, bare litt skryt. De er ofte glade i peanøtter og annet snacks. Noen fremhever «klikker-metoden» , vet ikke helt hva det er.

Mange vil gjerne ha tettere kontakt med skytsengelen sin. Hva sier Ari?

En veltrent skytsengel kan være verdt mange millioner kroner. Eneste ulempe er at de er vanskelig å omsette på det åpne markedet, fordi de lett knytter seg til eieren.

De hekker ikke. Erkeengler gjør bare ikke sånt! Hvordan de formerer seg er foreløpig en gåte som Märtha trolig vil gi svar på i boken sin. 

Vi venter i spenning. Hvordan gjorde Den Hellige Ånd det mens Josef  var ute etter rødvin?

Så var det øynene og skjegget... ringte det på?

Jeg kunne tegne et bilde av ham der det er forbudt å tegne. På den lyse blå tapeten i stua. Dobbelt forbudt, herlig.

Slik er jeg dessverre. Jeg får lyst til å gå på epleslang, enda jeg ikke er spesielt glad i epler. Der har jeg kanskje noe felles med Adam  i Paradis.

Nå har jeg forstått at enkelte muslimer blir  fornærmet når noen tegner Muhammed. De brenner ambassader og flagg, de dreper folk. De tar livet av forfattere som skriver bøker om Muhammed, også. Til og med forleggere.

Det er jo en ganske god grunn til å tegne noe annet enn Muhammed. Plutselig står det noen utenfor døra og vil snakke alvorlig med meg.

Nå innser jeg jo i tillegg at det kanskje er tåpelig å ville tegne Muhammed. Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg vet at muslimer blir  forferdelig sinte og lei seg? Krenket blir de.

Jeg har ikke behov for å krenke noen. Men jeg har (eller har fått) et økende behov for å teste hvilke muligheter jeg evt. får i fremtiden, for å tegne eller skrive om Muhammed. Jeg vil gjerne også vite når politiet i Norge likevel får hijab, og når det igjen blir separate skoler for gutter og jenter. Hvem har sagt at samfunnsutviklingen ikke kan skrus tilbake?

Langt tilbake.

Les også: Norsk kultur er truet av muslimer   Vi tar ikke over landet.

Alle vellykkede propagandaløgner tar utgangspunkt i noe sant. Det er historisk dokumentert at romerne hadde sans for å spikre folk på kors. Særlig opprørere, men også røvere.  Korsene i gamle dager så riktignok ikke ut som «våre» Jesus-kors. Fordelen med våre kors er at Jesus kan ha bena litt mer tekkelig samlet. Kirken er nå en gang ikke stedet for å sprike.

Ryktet om hans død på korset er betydelig overdrevet.

Rundt denne tortur- og henrettelsesmetoden har man altså skapt et ikon og en religion. En kjærlighetsreligion.

Et stort antall tekstforfattere har  filt på historien om «Guds Sønn». Gamle utkast kan fremdeles finnes i de såkalte Dødehavsrullene, mange av dem helt brukbare.

Kirkemøtet i Nikea (325 e.K.) bekreftet endelig det dramaturgiske hovedgrepet:  »Guds sønn som døde for oss og våre synder».

Siden det er påske kan vi jo dvele ved historien om Jesus på korset. Virker «Vår Gud» spesielt kjærlig når han lar dette skje? Virker Gud logisk når han lar sin eneste sønn krepere på et kors?  Mye mer virkningsfullt og religiøst oppdragende å spikre opp de riktige synderne. Slik gudene gjorde i gamle gamle dager!

Historien om Jesus har naturlig nok hatt en lang og trang fødsel. Ikke uventet, siden moren var jomfru. Nå henger Jesus rundt i et utall dårlig besøkte kirker og vitner om synd, død, løgn og bedrag. Prestene kverner og preker:  - Spis kroppen hans, drikk blodet, også! Men for Guds skyld, ikke noe smatting! Selv staten later som den tror på denne blodige og lett kannibalske historien.

Beklager å måtte avsløre saken akkurat nå i påsken, men det måtte ut. Og som Otto Jespersen sier: – Takk i hvert fall Jesus for alle fridagene!

God påske!

 Når pave Benedikt nr. XVI uttaler seg om kondomer, er han vel på like klippefast grunn som vanlig. Gud, Jesus, helgener og jomfrufødsler, det går bare ikke an å tro på slikt? Men denne typen eventyr har vist seg å være svært innbringende for paver. Ingen kirke er like rik på verdslig gods som den katolske. Verden vil bedras, noe Darwin har erfart.

- Virker, virker ikke, virker!!!

Men  - så langt har altså bløffen vært vellykket.  Hvorfor kan ikke pave Benedikt nøye seg med det? Ingen venter at den gamle knarken skal være noen  autoritet på kondomer? Med mindre vatikanet nå har gått til det uvanlige skritt å TESTE kondomer!

 Man kan bare ane hva som foregår bak høye murer. Munkene, kardinalene,og utvalgte nonner, kanskje også pavens livvakt (populært kalt vatikaniner) tester kondomer av alle krefter. Det høres taktfast klasking, dempede hallelujarop og proklamering av testresultater: «Virker, virker ikke, virker litt»… De som får AIDS, stasjoneres langt borte. I Afrika.

 Nåvel, bare et tankeeksperiment. Vitenskap er jo ikke pavens spesialfelt. Hvorfor kan han ikke bare si: »Jeg tror ikke kondomer virker». Eller bare» Jeg tror ikke at jeg liker dem noe særlig». Eller: «Måtte Gud forby»!

Kraftfullt uttalt, på latin og med skikkelig akustikk, vil det låte meget troverdig.