God dressur kan gjøre underverk.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

La små og store barn komme til meg!

Både musikkindustrien og media vil selge. Alle, selv bloggere, vil ”selge”. Dahl ender med en noe lettvint konklusjon: På fint heter det Apoteose, “opptakelse blant gudene”. Eller som de gamle romere sa: ”DE MORTIUIS NIL NISI BENE” (tøft?), “ingen taler stygt om de døde”.

Svak konklusjon spør du meg. Man snakker selvsagt ikke stygt om gamle skurker, unntatt når de er i Hitler- og Stalin-klassen. Michael Jackson er mer i Diana-klassen. Jeg hadde nesten sagt – Jesus-klassen.

Det er eventyret og dramaturgien som er kruttet. Den bleke, rettferdige som drepes av de onde. Da elsker noen av oss å gråte sammen, noe vi forsåvidt  ser hver gang ungdom dør i trafikkulykker. Man holder rundt hverandre, tenner lykter i veikanten, strør blomster.

Facebook, twitter, internett, osv har gjort det så mye lettere å gråte sammen. Tradisjonelle massemedia, som  ikke lenger har nyheter å selge, suger alt de bare kan ut av stakkars
 Michael. Alle gjør visst det, også slektningene. Barna hans spås en stor fremtid som popartister.

Det er noe klart religiøst over fenomenet. Nesten rart at ikke kirkesamfunn har innkalt til minnegudstjenester, med kirken vakkert stylet med sørgmodige bilder av den døde helgen.

Det kommer nok, bare skamvettet forsvinner.

For en vanvittig effektiv helgen Michael kan bli! Han skulle vært katolikk, så hadde det ordnet seg fortere enn svint. Men den slags bagateller lar seg sikkert ordne, post mortem.

I sitt testamente skal Michael ha ytret ønske om å bli kremert og drysset over månen. Det kunne blitt en rimelig spektakulær reprise-begravelse. Kanskje kombinert med en kjapp demonutdrivelse, mannen hadde jo sitt å slite med. Jeg antar at bevegelsen Jehovas Vitner arbeider med saken, begge foreldrene skal ha tilhørt denne sekten. Det betyr at muslimene bare kan kaste kortene, Michaels angivelige konvertering og navneskifte til Mikaeel (muslimsk engel) må ha vært rene påfunn.

Svaret er altså religion, Hans Fredrik Dahl. Et religiøst behov. Ulike religiøse varianter ligger og putrer under overflaten over hele verden og lar seg (selvsagt) lett kombinere med de mest banale popikoner. Slik har det kanskje alltid vært.

Håper Michael er i paradis nå, uansett hvor det er. Uansett hva som skjer.

Les også: Hele verden gråter IKKE for Jacko

Gud scorer mest på hjemmebane. Her ved Lucá.

Men sett nå at fotballheltene heller ville fremstå som noe annet? Som antikristne? Eller muslimer? Da ble det månelyst!

Man kan jo tenke seg at fotballheltene vrengte av seg yttertrøyene og viste t-trøyer med følgende budskap: ”Gud er bare bløff”! ”Gud er hverken veien eller målet”. ”Nei til halleluja”! “Odin er sjefen”!

”Religion er dop” og “Allah er størst”! Det finnes fotballspillere som mener både det ene og andre av disse budskapene. 

Antikristne budskap? For at spillere skal fremstå som “hele mennesker”? Langt i fra, det var ikke DET Sondre Olsen og KrF mente!

Alt tyder på at man bør holde sin sti noenlunde ren og ikke blande inn hverken politikk eller religion i fotball og annen idrett.

Abraham, Vår Herres lydige drapsmann, slipper unna jobben.

 Blind tro. Tro og lydighet fremfor kjærlighet. Allianser mellom makthavere, der de geistlige en gang hadde en plass. Er det ikke nettopp dette som har båret Den Norske Kirke opp gjennom historien, helt til det forbannede demokratiet kom og ødela alt?

Så er spørsmålet om det nå er tid for Bibelen Light?

- Å nei da! Vi kan ikke kassere bibeltekster, sier teologen. – Men vi må forholde oss annerledes til historier om både saltstøtter og barnedrap.

Hva nå det betyr.

Nørager erklærer seg som demokrat, fremfor alt. Den verdslige moralen må gå foran alt.
Historien om Abraham med kniven bør tones veldig ned, også fordi den kan minne om islam! Gud forby…

Så blir spørsmålet: Kan man sminke en autoritær religion i demokratisk retning? Er det ikke nettopp de ekstreme retningene som har suksess i dag?

Her på berget anbefales kristne å stenge kirkene, i hvert fall om vinteren. Besparelsene kan gå uavkortet til fattige syndere og enker. Alt teologisk grums bør skjæres bort, det lille som blir igjen er kanskje et lite hefte med Jesus som moralsk forbilde? Han var jo demokrat!

Hekt mannen ned fra korset. Han var ikke Guds sønn og trenger ikke lide lenger for vår skyld.

Anders Kylland fra Aust-Agder tar til orde for å gjeninnføre bordvers og andakt i klasserommene. Da blir det sving på sakene, og KrFere kan lures til å stemme FrP, mener han.

Siv Jensen: Frommere enn KrF og varm tilhenger av Israels "krig" i Gaza.

Det er bare én hake ved dette: Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at KRL-faget i den norske skolen var et brudd på menneskerettighetene. Det sitter noen barn der nede i klasserommet som er buddister eller ikke tror på noen gud. Ganske mange barn gjør ikke det. Så hva har Kylland og andre tenkt å gjøre med det?

Kylland er en helt vanlig FrP-er. Han går derfor inn for den sterkestes rett. Så får heller elever med en annen religion gå ut av klasserommet før bordverset eller andakten. Der ute  kan de stå og høre klassen synge “O’ du som metter liten fugl…”

- Vi skal ikke tilpasse vårt regelverk til andre religioner, livssyn eller innvandrere. Det er de som skal tilpasse seg, sier Kylland til VG. 

Siv har på sin side funnet en helt annen og minst like virkningsfull tilnærming til KrF-velgerne. Også den i sterk strid med menneskerettighetene. Hun støtter okkupasjonsmakten Israel helt og fullt, uansett hva den gjør.

Og selvsagt: Siv ble rasende da Mads Gilbert rapporterte fra sin hverdag på et palestinsk sykehus, der han bisto med amputasjoner og så barn dø etter angrepene fra Israel: 410 barn ble drept. 1631 barn ble såret, mange invalidisert.

Siv Jensen ble mottatt som en statsleder da hun besøkte Israel. Delegasjonen fra SV ble neppe møtt med samme entusiasme.

I forgrunnen: Kjærligheten. Bak: Makten. Foto: Knut A. Nygaard.

Sannheten er at vi alle ønsker at  barna våre skal være så normale som mulig. Helst ikke Downs Syndrom og helst ikke Cerebral Parese. Jeg hører protestene: Det er jo alvorlige handikap!!! Ok, et stykke på vei så alvorlige som samfunnet vårt gjør dem.

Nå vet jeg at man skal være veldig varsom med Det Frie Ord for tiden! Hva har jeg egentlig skrevet her? Har jeg skrevet et eneste stygt ord om homofile? Nei, bare at de fortsatt risikerer å måtte kjempe hardt! Har jeg sammenlignet homofili med alvorlige sykdommer? Les en gang til, jeg har ikke det!

Poenget er at det er stor forskjell på “å ønske” og å “akseptere”. Jeg tror at foreldre blir minst like glade i homofile barn som heterofile barn, også fordi foreldrene veldig fort blir delaktige i barnets krig mot fordommer. Kanskje i en krig mot  egne fordommer?   Og i gamle dager fikk man ingen barnebarn, heller…

En gang i fremtiden er det kanskje helt likegyldig om et barn har den ene eller andre seksuelle legningen. Da først kan vi være helt ærlige og si: Homofili er intet handikap.

Det Frie Ord har skritt for skritt kjempet busemennene bakover i debatten om homofili. Det er snart bare noen kristne fundamentalister igjen. Vi kan ikke hyle dem til taushet ved hjelp av trusler og demonstrasjoner.

 Tenk hvilken fantastisk debatt vi har fått nå, fordi Fritt Ord-prisen går til Nina Karin Monsen!

Hun er jo et funn! Hun bidrar til at vi ser klarere hvor skillelinjene går, hun får fram nye argumenter men også grums.

Men først og fremst fungerer hun som en klangbunn. Vil noen at den klangbunnen skal bli borte?

Les også
Fritt Ord: Finnes det NOEN grenser når mobben lukter blod?

Fra en andakt i Svolvær kirke.

Nå er Herren riktignok kjent for å være relativt uransakelig. Kanskje det er Hans vilje at kirkene SKAL være iskalde og trekkfulle, på linje med selve religionen? Det er jo derfor kirkebenkene er så vonde å sitte på. Man skal lide og se opp på korset. Der henger han også og lider. Gjennom halvt lukkede øyne ser han ned på en kortterminal. Geskjeftige kirketjenere i Mammons tjeneste. De vil ha mer penger til Svolvær kirke. 

Hensikten er god, sier lederen i menighetsrådet. Vi vil ikke hindre folk i å gi kollekt, selv om de har glemt penger. Men hva gjør man når folk har glemt kredittkortet, også? Utsteder gjeldsbrev? Når pengene i kisten klinger…

Friele har nok tygd på dette en stund. Hennes standpunkt er kanskje ansporet av utallige telefoner fra journalister som har etterlyst en reaksjon.
 

Friele. Misliker Nina Karin Monsens stemme. (Faksimile Dagbladet)

Hvorfor er det så utålelig for Kim Friele at Nina Karin Monsen får Fritt Ord-prisen? Moralfilosofen har kommet med mange sterke uttrykk som kan oppfattes sårende, særlig når de er tatt ut av den opprinnelige sammenhengen. “Kjønnsfascisme” og “rugekasser” er ikke spesielt pent. Men det er bare ord, og i denne sammenheng er ord blanke våpen.

 Bruker hardt skyts

På den annen side: Kim Friele har også selv sansen for å bruke hardt skyts. Hun var en svært omstridt generalsekretær i DNF-48.  Da hun fikk Fritt Ord-prisen (1978), var det i et tiår preget av sterk strid innad i forbundet, med eksklusjoner og uenighet om svært mange saker, bl.a. kvinnesak. 

Hennes kampskrifter for homofile var, den gang de ble skrevet, brannfakler som det ble reagert sterkt på. Det var denne upopulære, men uredde kampen hun fikk Fritt Ord-prisen for. Har hun glemt det?

Skal styrke ytringsfriheten

Formålet med Fritt Ord er entydig og klar: “Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.”

Kim Friele ønsker vel ikke å endre denne formålsparagrafen? Det er ikke bare ytringene som belønnes med Fritt Ord-pris, men klimaet, motet og motvinden! Det finnes temaer man ikke tør snakke om, fordi man raskt  stemples som både rasist, homohater og det som verre er.

Lettvint argumentasjon

Nina Karin Monsen tør å slåss for sine meninger. Derfor fikk hun prisen, selv om mange er sterkt uenig i det hun skriver. Enkelte kritikere har ikke en gang lest det hun har skrevet, men kjapt tilegnet seg en del ord og uttrykk som kan underbygge et lettvint standpunkt.

Friele faller for fristelsen til å være lettvint selv. Å si at Fritt Ord-prisen like gjerne kunne blitt tildelt Irans presient eller Vigrid, faller på sin egen urimelighet.

Nei, Friele. Behold pengene og reis på tur sammen med kjæresten! Skriv en brannfakkel, selv om Hurtigruten gir fred i sinnet.

En liten digresjon: Uttrykket judaspenger og sølvpenger er kanskje ikke  velvalgt i denne sammenheng? Det lyder flott, men meningsinnholdet er at noen forråder en “venn” i den hensikt å skaffe seg økonomisk gevinst….

Tidligere innlegg: Vi trenger Nina Karin Monsen – ikke et tankepoliti!
Mer: Andre prisvinner støtter ikke Friele, osv Innsamlingsaksjon for Friele, Bør Fritt Ord-prisen avvikles (insignificances)

Skytsengler. Flyr som humler men har farlig skyts! Her beskyt(t)es dyder.

Noen tror at engler flest er søte og små?. Dette skyldes trolig at den italienske renessansekunstneren Raphaello Sanzia (1483 – 1520) var aldeles på bærtur da han  malte engler! Både ansiktstrekk og proporsjoner er  feil, det er vitenskapelig beregnet  at engler som skal løfte voksne mennesker (det vil man gjerne) må ha et vingespenn på 12 – 40 meter. Mye muskler, mye  fjær!

Først litt bakgrunnsstoff om det vi populært kan kalle “flygende hjelpere”: I tillegg til et omfattende utvalg engler, kan vi nevne Stålmannen, Lynvingen, Batman, Mary Poppins, Tingeling og Julenissen.

Hele gjengen er snille og greie og hjelper oss med nyttige og gode ting. Batman, gir riktignok ikke så mye gaver og vil ofte svare tvert og surt: – Tror du jeg er julenissen, eller?

Skytsengler er særlig moralske. Hvis du ber dem om å få kaldkvælt en blogger, f. eks, vil de bare smile mildt og vemodig.

Du kan godt be skytsengelen din passe på en venn eller andre du bryr deg om. For slike mer bodyguard-pregede oppdrag kan du  gi litt tips, det liker de!

Det er kanskje nok om engler og sånt for denne gang? Vi kommer tilbake med mer senere. Se også denne linken: Slik trener du din skytsengel

Mer om Märta-boken: VG, Dagbladet, TV2