Langt i fra. NRK synes bare det er  så rasende festlig å vise at folk drikker seg sanseløst fulle.

Vi drikker oss fulle på NRK i år også!

Det er  en enkel og ytterst banal historie om miss Sophie som serveres nyttårsmiddag. Rundt bordet sitter de imaginære gjestene Sir Toby, admiral von Schneider, herrene mr. Pomeroy og Winterbottom. I gjestenes fravær drikker hovmesteren alle drinkene, han blir stadig fullere og snubler stadig mer i tigerskinnet på gulvet. Dramaturgien handler om hvorvidt han snubler eller ikke under servering av gjestene rundt bordet.

Dette har NRK klart å skape en juletradisjon av. Visningen av filmen kommer aldri til å ta slutt, selv om den ligger lett tilgjengelig på YouTube. Hvis man trekker inn litt eldgammel Askepott og noen klissete Disneyfilmer i tillegg, blir det totalt en ganske guffen julekompott man får servert fra NRK.

Man blir så sliten. Det er så dumt og så erke konservativt! Jeg tror NRK mister ganske mange seere på denne måten fordi vi vet at hovedkanalen gjentar seg selv, det er «Same procedure as last year».

Den ulykkelige hustruen ville heller ikke avbildes.

Jeg har en bekjent som er såkalt kjendis. Han ble både sint og redd da bladet Sladder & Løgn ringte og spurte om han hadde fått seg ny kjæreste? Han la på røret og tenkte på sin kone og tre mindreårige barn som lå og sov. De visste ingenting.

Så ringte telefonen igjen. ”Vi har masse bilder”, sa stemmen fra Sladder & Løgn.

Det handler ikke bare om å ta snikbilder og snoke i kjendisers søplekasser. Dette er historien om iskald utpressing, og noe av forklaringen på at så mange kjendiser smiler lykkelig i Sladder & Løgn.

Ekteskapet til kjendisen hadde skrantet lenge. Han hadde innledet et forhold til en kollega som var 12 år yngre. Pikant sak, syntes Sladder & Løgn, som truet med å kjøre saken over en dobbeltside. Kjendisen raste. Truet med advokat. Han tryglet. Dette kunne ødelegge ekteskapet fullstendig, og hans tre barn visste ingenting!

- Da bør du kanskje fortelle dem det nå, sa mannen fra Sladder & Løgn.

Kjendisbladets manipulering stanser ikke her. Det kom en ny telefon noen dager senere: - Var kone og barn orientert? – Ja, svarte kjendisen, som var tvunget inn i en skilsmisse, enten han ville eller ikke.

Sladder & Løgn fortalte da at de ville kjøre saken, men at bildene var litt kornete. Fakta i saken var også noe tynne og basert på rykter, løse kommentarer og – vel, antakelser.

- Var det ikke bedre om Sladder & Løgn fikk ta noen nye, mer flatterende bilder? Samtidig kunne kjendisen få anledning til å kommentere rykter, kanskje rette opp negativ sladder, slik at historien ble mest mulig sympatisk og korrekt?

Mange personers ulykke lå bak det strålende oppslaget i Sladder & Løgn: ”Gaute, lykkelig med sin nye kjæreste!”. Det var også satt av litt plass til omtale av den stakkars forlatte hustruen og de tre mindreårige barna.

Det er denne virksomheten Høyesterett i Norge har gitt tillatelse til å bedrive. Dette  er sannheten om driten noen av oss kjøper og hygger oss med, kjendisbladet Sladder & Løgn.

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

- Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.

Nå kan han brukes til alt.

Nå starter DET STORE SALGET, slik det gjorde for gamle Elvis.

Nå glemmer vi alle gamle mistanker. Vi konsentrerer oss heller om mulighetene, som er helt enorme! Klærne hans kan skape nye moteuttrykk, ansiktet kan bli et religiøst symbol. Vi ser for oss produsenter av postordreservise og pyntegjenstander som går amok over alle mulighetene. Om 14 dager har vi Jacko-dukken som kan synge og gråte. Samtidig, når du klemmer og rister den.

TV-rettighetene til Jackos begravelse er trolig solgt for mangfoldige millioner allerede, hele verden venter.

Vi skal ikke se det showet.

Slik startet en kronikk som ble sendt Adresseavisen 10.juni. Den ble avslått samme dag.

Tekstanalyse: Vi ser på ordet "knebling".

Bare en sjelden gang orker Adressa å svare. Det skjedde da de forklarte hvorfor denne kronikken ble stoppet.

Kronikken tok for seg mange spørsmål knyttet til avisas monopolsituasjon og muligheten til en levende debatt i Midt-Norge:

• Hvordan kan man ha en levende debatt når det kan gå mer enn en uke før et innlegg om en aktuell sak kommer på trykk?
• Kan lesere føle seg trygge på at det ikke er andre motiver enn plassmangel som er årsaken når et innlegg ikke blir publisert?
• Hvorfor svarer ikke sjefredaktøren på innlegg som stiller spørsmål i en debatt han selv har startet?

Et sentralt spørsmål er hvordan det er mulig at en privateid konsern kan sitte og kontrollere all offentlig debatt i Midt-Norge i 2009. Debatten går tregt, og det er ille. Enda verre er det at vi kan få en situasjon der Adressa har full kontroll over debatter av meget kontroversiell karakter. Da blir avisas posisjon potensielt farlig.

Kronikken om dette ble altså øyeblikkelig avvist.  Du finner den HER.

Adresseavisens avslag: «Har ikke allmenhetens interesse»

Spørsmålene i den refuserte kronikken var rettet til sjefredaktør Arne Blix. Nå kom samfunnsredaktør Stein Arne Sæther med en begrunnelse for avslaget: «Kronikken var ikke skrevet i kronikkform», skriver han.

En kronikk som i all hovedsak handler om ytringsfrihet og Adresseavisens monopolmakt, reduserer han videre slik:  »Vi kan ikke se at din korrespondanse med sjefredaktøren har allmenhetens interesse».

Han forklarer også at avisa gjerne starter kontroversielle debatter, i kommentarspalter eller anonymt på såkalt lederplass. Hvis folk blir forbannet, noe de ofte blir, svarer ikke skribentene på spørsmål. «Våre debattsider skal forbeholdes leserne», forklarer Sæther.

Hele teksten i avslaget finner du HER

Analyse av monopol-Adressas hovedknep:

Vi, det vil si jeg, er ikke særlig fornøyd med svaret fra Sæther. Men vi har da fått en form for debatt, bare ikke i monopol-Adressa! Følg med, svar og analyse følger her:

Først kommer Sæther med en hyllest til Adressa som en av landets mest åpne debattaviser. Deretter  fire grunnregler for å slippe til med debattinnlegg: 1) Skriv kort. 2) Vær aktuell. 3) Vær original. 4) Skriv saklig. Innlegg kan ellers gjerne være kontroversielle. (De må bare ikke inneholde ord som «monopol» og «ytringsfrihet»). 
Så skriver Sæther noe interessant: ”Vi (Adressa) avviser en del innlegg, også gode innlegg. Vi har dessverre ikke tid til å fortelle HVORFOR vi avslår en del innlegg, men tro endelig ikke at dette er arroganse”.

Det er et språk vi kan forstå. Vi tror faktisk på denne forklaringen: Dette handler ikke bare om arroganse. Det handler mest om at Adresseavisen har ytterst ømme tær når det gjelder sin mektige edderkopprolle i Midt-Norge! Kroppen til edderkoppen, det er papir-og nettavisa. I tillegg har avisa egen radio- og TV-kanal. Beina, det er alt som kryper og går av lokalaviser rundt i landsdelen. Monopol kalles det, og gjett om denne edderkoppen har et omfattende nettverk!

Unngår å kommentere

Alt dette unngår Sæther elegant å kommentere. Han skriver derimot noe annet som er helt fantastisk: (ordrett sitat) ”I våre ledere og kommentarer ønsker vi å uttrykke en mening om aktuelle tema og gjerne starte en debatt i våre kanaler. Normalt pleier vi ikke å delta i denne debatten, eller gi svar på trykk hver gang noen er uenig i våre standpunkter (det skjer relativt ofte!). Våre debattsider skal være forbeholdt leserne”.

Er ikke det rørende? “Våre debattsider skal være forbeholdt leserne. Vi i Adressa gidder bare ikke å forsvare våre mange og tildels kontroversielle utspill, som fremsettes i lederartikler og kommentarer”. Slik skalter og valter Adresseavisen uhemmet med ytringsfriheten. Den gjelder bare for dem. Avisas skribenter trenger ikke stå for sine ytringer. Forstår egentlig avisen hva den sier og gjør?.

Til slutt tar Stein Arne Sæther frem et formalteknisk instrument: “Vi kan ikke se at din kritikk er skrevet i kronikkform”. Huff da! Jeg kunne tilby Sæther alt: Nedkorting, standard kronikkform, hva som helst.  Tror noen at det hadde nyttet? (Tilbudet står ved lag, det!). Deretter reduserer Stein Arne Sæther hele kronikken om ytringsfrihet til “detaljerte henvendelser til sjefredaktøren som ikke har interesse for allmenheten”.

Så enkelt og stygt kan det gjøres, av en mann som er samfunnsredaktør i en monopolavis. Han har helt tydelig blitt en integrert og  trygg del av makten. Dvs ikke en jornalist som forsvarer åpen, ærlig debatt. Likevel tør han når sjefredaktøren ikke gjør det, det skal Sæther ha. Selv om han selvsagt er på ville veier.

Egentlig er det bare trist og ynkelig at Adresseavisen er så panisk redd for å diskutere sin egen makt og rolle. Det er garantert ikke  så livsfarlig som avisa har bestemt seg for å tro. Det kan tilmed være  klokt og lønnsomt å gå inn i debatten, i en mediaverden som endres meget fort.

NB: Til tross for at Adressa har bestemt seg for at kronikken var helt uinteressant, er både Sæther, Blix og alle andre velkomne til fortsatt frisk debatt om ytringsfrihet og mediamonopol i Midt-Norge her på buldr.no. Gjerne under pseudonym, hvis det føles tryggest.

Les også: Bør man delta i debatter der man risikerer å tape?

Nå har Susan det fælt, men TV-selskapet har tjent sine penger

Hva venter man. Susan var et skapt produkt, skapt av profittjegere som ikke bryr seg så hardt om mennesker og menneskelighet. Klart hun brøt sammen, etter at TV-selskapet, aviser og oppmerksomhetssøkende kjendiser hadde utropt henne til noe i nærheten av det største i dette århundre!  Og så gikk det skeis. Hun var ikke det største likevel. 

Susan Boyle var – og er – en sangfugl. Ikke blant de aller beste, men hun kan trollbinde de fleste. Ikke bare fordi stemmen er så utrolig mye bedre enn mange andre stemmer (men bra nok), men også på grunn av at alt var lagt opp til å bryte med våre forventninger.

De greide å få henne til å showe opp: Svære, buskete øyenbryn, gammel (alt annet enn  hva man venter i et «Britain’s got talent»), litt tykk, arbeidsløs, i en kjole de færreste ville hatt på seg – i det hele tatt.  De får henne til å vrikke med hoften, juryen himler med øynene og avskriver henne. Så hører vi stemmen…

Joda, de greide det. Det var «flinkt» gjort. Det er greit å jukse på TV, det skjer hele tida. Men det er ikke like greit når det går utover enkeltmennesker, slik det har gjort med Susan. Og andre også, selvsagt, som lille Hollie som styrtet gråtende ut.

Dette er reality-TV, ikke en talentkonkurranse. Vi vet at engelske programskapere har trålet landet – ikke etter talenter, men etter historier!  Antakelig er talenter vraket til fordel for mennesker som kan skape mer oppmerksomhet, fordi vil blir så forbløffet når vi hører dem!

Problemet med reality-TV er imidlertid at det ikke finnes noe TV-selskap som vil ta ansvar for de menneskene de har utnyttet for å tjene penger. «Vi har informert dem, de vet hva de gjør», sier TV-selskapene.  Og så er det slik da, at  reality-kjendisene også tjener mye penger. Dermed mener TV-selskapene at de har ryggen fri.

Men livet er ganske mye mer enn penger. Skjønt jeg regner med: TV-selskapet er antakelig forlengst på jakt etter andre talenter med historier og en framtreden som Susan Boyle. Hun kan bare drømme om sitt forrige liv. Jeg vet ikke hvordan det livet var, men kanskje det var litt mer kontrollert og forutsigbart og greit?

(Og så finnes det selvsagt pr-rådgivere, som synes det er ålreit å komme med sin forklaring på at Susan brøt sammen)

Nytt: Det britiske tilsynsorganet Ofcom har mottatt 350 klager fra seere på «Britain’s got talent»

Synnøve Svabø har alltid vært i fri dressur, like det eller ikke.

Det er noe rart og inkonsekvent med nordmenn. På den ene sida vil de helst ikke ha NRK, eller mer presist: De vil ikke betale lisens, fordi de ALDRI ser på NRK.

Men så viser det seg at de gjør det. Det kommer fram når NRK foretar seg ett eller annet. Som for eksempel å engasjere Svabø til å kommentere finalen i MGP. Da blir det storm. En utrolig storm. Selv om det sant å si kanskje ikke har så stor betydning. Man kan irritere seg, selvsagt, men «so what»?

Når så vi sist en slik storm? Joda. Det var da et familieprogram gikk ut på lørdagskvelden til fordel for fotball. Egentlig kan NRK glede seg over reaksjonene. De viser at folket tross alt ser på NRK og engasjerer seg voldsomt når det rokkes ved de faste rutinene.

Undertegnede har aldri sett en tilsvarene storm mot noen av reklamekanalene våre. Det sier sitt. 

Så til Melodi Grand Prix: NRK måtte jo vite hva de gjorde. Svabø har alltid vært Svabø. Her kommer det litt av hvert, fra knulle- til puppe- eller tissekommentarer. Svabø har alltid vært i fri dressur. 

Hvis noen skal «legge seg flat» etter kritikken, så er det ikke Synnøve Svabø – det er i så fall NRK. De valgte Svabø og fikk det de trodde ville «gjøre seg».  Svabø leverte, men folket likte det altså ikke. I hvert fall hvis man skal tro kommentarfeltene i avisene og på NRK, men det er jo ikke alle som er aktive der.

Nå er allerede det omtalte «folket» i gang med å velge programledere til finalen i MGP neste år. Og sted! Hjelpe oss…

Siste: Den tidligere Stortings-representanten for FrP, Jan Simonsen, unnslår seg ikke for å si at han «lurte på om Svabø var høy på kokain».  Skjønt, injurierlovgivningen gjelder antakelig ikke for FrP.

Nå: Diskusjonen om hvem som skal lede MGP neste år, er  i gang.
Svabø får trøst

Trondheims eneste meningsbærende avis. Eier lokalavisene i hele midt-norge, egen radio- og TV-kanal.

Vi er noen venner som  diskuterer politikk og samfunnsspørsmål. Forleden snakket vi om Adresseavisen som debattorgan og flere hadde inntrykk av at noe hadde skjedd: -Det var ikke like lett å få innleggene sine på, som det heter. Vi vurderte mulige årsaker. Kanskje Adressa rett og slett har for stor pågang? Kanskje meningene våre er utdaterte, alle de glade debattanter er godt over 50? Noen er over 60, huttetu…

Er vi kanskje likevel for kontroversielle, for en avis som uten tvil er blå?

Sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen.

Det kan også hende noe gradvis har skjedd i avisa, og at man har fått innslag av  småpaver i redaksjonen? Slike vil evt skalte og valte med innlegg etter eget forgodtbefinnende og skjønner kanskje ikke hvor viktig det er med lokal debatt, tempo og driv i en avis  uten reelle nyheter? Nyhetene ligger jo etterhvert på nett.

Flere hadde opplevd trenering og manglende tilbakemelding mht om innlegg var mottatt. Mulig at debattredaktøren har for mye å gjøre? Han signerer i beste fall arrogant med «red», ikke med navn. En annen og mye brukt teknikk er «2500-tegn-metoden». Det betyr: Kutt ned innlegget! Metoden kan brukes til å kvele mye debatt i midt-norge, særlig om mer kompliserte temaer. Ordføreren i Trondheim hadde nylig et tilsvar til et innlegg fra meg. Hun, dvs kommunen, fikk en helside.  Jeg måtte kutte kraftig i mitt innlegg. Det er makta som rår.

Her er linken:  Trondheim kommune bryter nå et viktig rettsprinsipp, likhet for loven

(publ.18.5)

PS: Se også: Vil sjefredaktør Blix rive husene på Lian?

Ovenstående innlegg har stått i Adressa,  tilsvar til  lederartikkel som gikk inn for utvidelse av Bymarka.

To Nina Karin Monsen? Mange synes det er nok med én.

Dermed har de stadfestet og forsterket det Monsens motstandere foretrekker som utgangspunkt for debatten: At hun hater homofile. For da kan man kanskje si at flommen av ukvemsord er berettiget?

Men er det sant at Monsen er homomotstander? I et intervju i Aftenposten kan vi lese følgende:  

«– Mange homofile er rasende på deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

– Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, så bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.«

Men Dagbladet og VG finner det likevel opportunt å bruke uttrykket «homomotstander».  Det ville vært fint å få en begrunnelse for dette. Det ville også vært interessant å diskutere denne ordbruken opp mot etiske retningslinjer i journalistikken.

I dag blir det demonstrasjoner. Mobben er mobilisert, gjennom avisene, blogginnlegg og ikke minst: Facebook. Saklighetsnivået i debatten på Facebook kan du lese mer om her.

Nina Karin Monsen har grunn til å frykte «bråk og støy», som hun kaller det. Forfatter Guro Sibeko hevder på sin at liv kan gå tapt som følge av at Monsen får Fritt Ord-prisen. Hun hevder også at Nina Karin Monsen har sagt at hennes (Sibekos) barn er uønsket.

Med det fortsetter forvrengningene og usaklighetene: Nina Karin Monsen har aldri sagt at noe barn er uønsket. Tvert imot kjemper hun for barnas rettigheter, sett fra hennes ståsted.

Hvis det er snakk om mobbing her, må man vel kunne si at det hele er snudd på hodet. Som Nina Karin Monsen selv har sagt det: «Norsk debatt er skremmende i den forstand at man ikke kan ta opp moralske problemstillinger uten å bli fordømt.»