Jeg var 10 år. På den tiden fikk du mye kandissukker for en tiøring. Hull i tennene var vanlig. Spenningen i klasserommet var merkbar når det kom melding om at en ny gutt skulle til tannlegen.

Vi fulgte de bleke ofrene med øynene når de stillferdig reiste seg og gikk. I alfabetisk orden skulle vi alle dit.

Tannpleien på den store folkeskolen i Oslo var ikke mye populær. Men vi gikk. Små helter som tuslet tappert mot en uviss men smertefull skjebne.

Tannlegekontoret var i en sidebygning. En steil trapp førte opp til venterommet. Murvegger malt i grønt, en benk, det var alt. Der satte jeg meg ned og ventet. Akustikken var upåklagelig, og jeg hørte lyder. Lydene økte i volum, ville hyl og kjefting kunne høres inne fra tannlegens kontor. Plutselig smalt døra opp. Min klassekamerat Ragnar dukket fram, med blod, snørr og tårer smurt utover ansiktet. Som en røyskatt føk han ned trappa. Like etter, forbløffende kvikk, tannlegens beryktede hjelper. Fleske-Bodil!

Uten å betenke meg fulgte jeg etter de to ned trappen. Ute på gaten kunne jeg se at Fleske-Bodil hyttet med neven og brølte at Ragnar skulle komme tilbake. Øyeblikkelig!!! Men Ragnar forsvant rundt hjørnet og var borte. Selv gjorde jeg meg usynlig, lusket noen minutter gatelangs og vendte tilbake til klasserommet. Frelst!

Så dum kan man være. Dagen etter sto Fleske-Bodil i klasserommet. Hun grep hånden min i et stålgrep og vi gikk. Oppe på tannlegekontoret kom panikken. Uten dikkedarer løftet Fleske-Bodil meg opp i tannlegestolen og låste armene mine bak på ryggen. Der satt jeg og fikk en slags tvinge montert i munnen. Så skrudde de kjevene mine opp og tvangsboret meg vel og lenge.

Etterpå prøvde tannlegen å blidgjøre meg. Jeg fikk tilbud om noen plastetuier som det hadde ligget tannlegebor i. Det var visst ganske populært. I stedet feide jeg ned alt som lå på tannlegebordet og løp. Bodil smilte skjevt.

Tannlegeskrekk? Det er bare forbokstaven. Jeg var ikke hos tannlege igjen før jeg måtte, med en voldsom tannpine under militærtjenesten. Og i dag? Bare kos og klem og tilnærmet smertefri behandling på verdens hyggeligste tannlegekontor.

Det å gå med skjerm døgnet rundt, påvirker hele livet.

Dette er Kaya, hun ble bare knapt 8 måneder gammel. Hun har levd mer enn to og en halv måned av det korte livet sitt med skjerm. På slutten også med sokker på beina.

Årsaken er en parasitt som heter demodex canis eller hårsekkmidd. Kaya hadde en arvelig immunsvikt som førte til at midden kunne formere seg i voldsomt omfang. Resultatet ble hårløse partier og  infeksjoner, demodikose, eller demodex som mange kaller det

Det startet da hun var mellom 4 og 5 mnd. gammel. Da fikk hun litt utslett under buken, og det var et lite hårløst parti på den ene overleppen. Vi antok at utslettet under buken skyldtes for mye bading og behandlet med sinksalve og andre salver.  Vi trodde også at hun selv hadde skrapt vekk hårene på overleppen,  fordi hun plagdes med en melketann som ikke ville ramle ut av seg selv.

Et av de første tegnene, bl.a. en flekk på neseryggen og et hårløst parti på overleppen

Slik var det ikke. Det oppsto en flekk på neseryggen. Deretter fikk hun flere hårløse partiet, og det kom «kviser» og sår, så vi dro til dyrlegen. Dessverre ikke til vår faste, men den som var nærmest. Han satte henne på en én måned lang antibiotikakur og mente utslettene skyldtes allergier.

Da startet et vanskelig liv. Skjermen satt på, dag og natt. Noen få sekunder uten skjerm førte til biting og riving i de kløende utslettene, og det oppsto svære kjøttsår.  I tillegg fikk vi en mistanke om at det kanskje var reveskabb, dermed fikk hun heller ikke treffe andre hunder.

Tida gikk, Kaya ble ikke bedre, men verre. Vi dro til vår faste dyrlege. Han valgte heldigvis å ta hudavskrap og kunne lett se hårsekkmidden i mikroskopet. Vi hadde endelig en diagnose, valgte Advocate som behandlingsform,  og hadde store forventninger til at dette skulle virke.

Det gjorde det også, på et vis. Ansiktet ble bedre. Men samtidig dukket det opp nye områder rundt omkring på kroppen, særlig på labbene. Til slutt hadde hun så vondt at hun helst ikke ville gå ned i gresset for å gjøre fra seg. Heller ikke med sokker.

Nå har demodikosen utviklet seg videre. Ansikt, poter og store deler av kroppen ellers er angrepet

Hun hadde ikke noe godt liv. Alt ble preget av intens kløe og den hersens skjermen. Og ikke nok med det, hun måtte dusje nesten hver dag, noe hun syntes var svært stressende.  I tillegg måtte hun smøres både morgen og kveld på de vonde stedene. Om natta fikk hun det beroligende middelet Calmivet for å sikre en god natts søvn. Det har vært en forferdelig periode for oss alle, mest for stakkars lille Kaya.  Hun har klødd og klødd, til tider helt frenetisk.

Dette er en lidelse som er arvelig. Hvis både mor og far er bærere av denne immunsvikten, kan én eller flere valper i kullet få den alvorlige graden av demodicose. I Sverige har de en tilråding om hva oppdrettere bør gjøre når en valp får denne lidelsen: Både mor og far

Her er labbene fortsatt "noenlunde", men til slutt haltet hun rundt og ville helst ikke gå ned fra terrassen.

og søsken bør tas ut av avl, for om mulig å stanse utbredelsen.

I Norge finnes det ingen rapporteringsplikt. Vi fikk den svenske tilrådingen fra dyrlegen og ble bedt om å overlevere den til oppdretteren, det var alt

Vårt håp er at kennelklubben går inn i denne materien. Alt må gjøres for at lidelsen ikke får større utbredelse, slik at andre valper må gjennomgå de samme lidelsene som Kaya.  Dyrlegene burde bli pålagt innrapportering til kennelklubben, som i sin tur burde pålegge oppdrettere å ta foreldre og søsken ut av avl. Denne ordningen finnes for andre arvelige lidelser.  Det kan ikke være godt nok at det blir opp til den enkelte oppdretter hva de gjør.

Kaya var en flott valp, ivrig, flink og vakker. Hun hadde gode stunder på valpetreff, valpekurs og sammen med gode hundevenner. Men hun fikk aldri noe forhold til barn, fordi skjermen ble iveien. Det ble for for skremmende for småttisene. Det ble ikke noe godt sosialt liv med voksne vi traff heller. Ingen liker å bli møtt av en ivrig valp som støter borti deg alle steder på kroppen med den harde skjermen sin.

Nå er det slutt på lidelsene. Kanskje håpet vi for mye og ventet for lenge. Alternativt: Kanskje vi burde ha prøvd litt lenger? Dessverre umulig å vite.

Uansett, da synes jeg det er på sin plass med et lite bildegalleri til minne om Kaya:

Kaya var et søtt lite nurk på bare 7 uker da vi fikk henne.

En trøtt liten valp sover sammen med kosedyret sitt

Kaya utvikler seg i rasende fart. Her er allerede ett øre oppe, riktignok litt vaklende

Og så kom begge ørene opp, med litt støtte av hverandre....

Kaya var meget lovende både som utstillings- og brukshund. Her er hun vel 4 mnd.

Men så endte det dessverre slik.

LITT lavere IQ?

De som stemmer FrP må ha lagt merke til at Tor Mikkel Wara nå løper rundt og samler inn millionbeløp fra landets rikeste? Nærmere 7 millioner til FrP’s valg-kamp er samlet inn så langt. Årsaken til at rikingene gir av sin over-flod er helt klar: De får svære beløp i skattelette hvis FrP kommer i regjering.

Nå viser undersøkelser at Frp-velgere er varme tilhengere av alle godene i det meget kostbare velferdssamfunnet vi har i dag. Virker det ikke da logisk å tro at den jevne Frp-velger må velge: Enten velger vi null skattelette til millionærene eller godtar et samfunn med mindre penger til velferd.

Alle kjenner en FrP-er. De er akkurat som oss andre, noen er til og med ganske hyggelige! Men i logisk tenkning må de dessverre få strykkarakter. Nå skatter og avgifter reduseres med milliardbeløp, skjer det selvsagt ting i samfunnet. Plutselig koster det penger å låne bøker på biblioteket. Og hvor skal FrP ta penger for å innfri sine fete løfter om bedre eldreomsorg?

Vanlige FrP-velgere er i bunn og grunn sosialdemokrater. De vet at vi har det eneste politiske system som gjennom verdenshistorien har fungert noenlunde rettferdig. Folk har blitt tryggere, friskere og ikke minst rikere. Men – kanskje også dummere? Det er et farlig spill å slippe FrP til ved roret!

Vi lanserer altså en teori om at FrP-ere er litt dummere enn andre. De vil med åpne øyne svekke det velferdssamfunnet de liker så godt. De vil stemme MOT sine egne interesser. For å bestyrke/avkrefte teorien om noe svekket intelligens, ber vi våre lesere stemme over saken.

Her må vi dessverre understreke at FrP-velgere ikke har lov til å stemme. Ikke dere som tjener/eier over 50 millioner heller! Håper dere respekterer det!

Bra! Det er sunt å ha litt angst for forbikjøringer, for bare å nevne noe.  Lenge har jeg blitt anklaget for å kjøre for lite offensivt, men nå får jeg altså støtte.

Det ser flott ut, men farlig, farlig!

De som har gjennomført undersøkelsen, har følgende konklusjon: Kanskje angst er blitt til for å beskytte oss mot farer?

Svært sannsynlig, spør du meg. En som ligger stille og rolig i bilkøen har selvsagt mindre risiko for å dø i en frontkollisjon (unntatt når man møter en som tror at alt alltid går bra og legger seg ut midt foran nesa på bilen din).

Og like selvsagt: En litt pysete person driver ikke og dør i fallskjerm-,  basehopp-, eller klatreulykker.

Men det er klart, en som synes det meste i tilværelsen er farlig, får det jo litt kjedeligere enn andre. Man blir en tilskuer, ikke en deltaker. For eksempel på tivoli. Man unngår jo å være med den dagen berg- og dalbanen bryter sammen, selvsagt, men man er heller ikke med på moroa.

Andre ganger har angsten andre konsekvenser. Noen har f.eks flyskrekk og må bruke båt, tog eller bil uansett hvor langt de skal avgårde. Kjedelig, og kanskje ikke så mye tryggere?

En tidligere sjef av meg hadde flyskrekk. Han ble anbefalt å ta kurs mot flyskrekken men avviste forslaget med følgende begrunnelse: – Nei, målet med et slikt kurs er å få meg inn i et fly, og det tør jeg ikke!

- Gjør det noe at taket lekker litt?

- Det er på tide at mennene tar av seg tøflene. Det maskuline blikket burde komme mer tilbake , sier advokat Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund.

Han hevder at det er kvinnene som bestemmer huskjøpet i dag, noe som bærer riktig galt avsted.  Ifølge Helland er kvinner bare opptatt av form og farge og har bare liten forstand på tekniske ting. De sjekker ikke om taket er tett eller at dreneringen er i orden.

Mannen er altså jordnær, fornuftig og praktisk, men sørgelig undertrykt når det gjelder boligkjøp. Mens kvinnene altså lar seg styre av impulser.

- Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar, sier han.

Ja visste vi det ikke: Kvinner er som de alltid har vært. Ikke så kloke, men søte, flagrende og lettlurte. Så det er visst på tide at mannfolka kommer på banen.

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Barnetrygd betyr «trygghet for barna». Men det gjelder altså bare de som har foreldre som er i jobb eller i en statlig støtteordning.

Skjønt dette varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner får foreldre beholde både kontantstøtte og barnetrygd i tillegg til sosialstønaden. Andre trekker fra kontantstøtte men lar folk beholde barnetrygden.

Det store flertallet har valgt å regne barnetrygd som «inntekt», og inndrar altså dette beløpet, ca 1000 kroner måneden pr. barn, før sosialstønaden utbetales. Alle storbyer gjør det, fra ganske nylig også den rødgrønne byen Trondheim. De inndrar barnetrygden fra sosialklientene og putter dem i stedet i kommunekassa.

Litt omskrevet kunne man kanskje si at kommuner som inndrar barnetrygd stjeler både fra statskassen og de fattige? Barnetrygden var vel neppe tenkt som en hjelp til kriserammede kommuner.

Ett annet spørsmål er om dette kan være lovlig. Hvis man for noen regner barnetrygd som «inntekt», hva da med de øvrige? Det er ingen skatt på barnetrygden, den regnes ikke som inntekt.

Kommentator i Nationen, Kari Gåsvatn har skrevet følgende om barnetrygden: «Barnetrygda er en såkalt universell velferdsordning. Det vil si at den er lik for alle, for rik og fattig. Samme beløp utbetales til barna enten foreldrene tjener millioner eller lever på sosialhjelp. Det er viktig at barnetrygda forblir universell, i tråd med den norske velferdsmodellen. Det er bare slik ordningen sikres oppslutning og legitimitet.»

Så spørs det om barnetrygden kan ha legitimitet lenger, når det bare er de fattigste som ikke får. Den kan i hvert fall ikke kalles universell, så kanskje man også burde sette en øvre inntektstgrense? Eller kanskje innføre behovsprøving?

I Trondheim har SVs varaordfører Knut Fagerbakke forklart det nye «grepet» slik: «I krisetider må man stramme inn der man kan.»

Der man kan? Altså: Fagerbakke mener at man kan ta fra de barna som har aller minst. De som har foreldre som fra før sliter med å få pengene til å rekke fra måned til måned. De som ikke kan få de samme aktivitetstilbud og klær, reiser osv. som andre barn. Forskjellene øker.

Det burde være unødvendig å si at dette ikke akkurat rimer med SVs partiprogram. Selv om Fagerbakke forklarer at det bare skal være en midlertidig løsning, til 2011 eller 2012 eller noe sånt. Midlertidige løsninger har imidlertid en tendens til å bli varige.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

”En undersøkelse viser at tyske turister ikke ønsker for mye info om hva forfedrene har gjort av godt (?) og vondt i de landene de besøker”, sier Håkon Myhre unnskyldende.

Historieforfalskning? – Langt i fra, bare en liten utelatelse, sier kategorisjefen som primært er opptatt av å være høflig overfor tyske turister. Og da må det være grunn til å spørre: Hvor dum går det an å være i en lederjobb i NSB?

Hvis Myhres skånsomme måte å fortelle historien på ble normen, kunne historiebøker og turistinformasjon omskrives overalt. Ikke et ord om konsentrasjonsleire og vanvittige overgrep overalt der tyskerne herjet under 2. verdenskrig.

Tenk om de tyske turistene kjenner den ubehagelige sannheten fra før? I motsatt fall; har de ikke veldig godt av å få vite den? Tenk om det finnes tyskere som kan litt engelsk? I den engelske utgaven av brosjyreteksten står det faktisk at Åndalsnes (og Raumabanen) ”was destroyed by german bombing raids in 1940”. Tåler ikke tyske turister å lese denne bitte lille informasjonen?

Men altså ikke et ord på tysk om bombing. Hva tenker tyskerne om den feige utelatelsen? Hva tenker alle andre,som kan litt tysk? At historien må forties av hensyn til turisme?

Det vitner om en ekkel og underdanig selgerholdning. Det er historieforfalskning.

Se også, et klipp fra Fawlty Towers: «Don’t mention the war!»

Der ser man ting man ellers ikke ville sett.Tenker ting man ellers ikke ville tenkt… Vi har adoptert noenlunde samme do-opplegg i huset der vi bor til daglig, med en viss suksess.

Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do. Til høyre, elg som aner ugler i mosen.

Huset vårt ligger landlig til. Ved ombygging for noen år siden ble det satt inn et stort vindu på badet, lavt nok til at man fra toalettet har utmerket utsikt til naturen utenfor. Der er det alltid noe interessant å se. Trost og skjærer krangler om blåbær i lyngen. Reven kommer varsomt snikende. Rømte bikkjer (alltid settere) viser alle tegn på fremskreden galskap. Elger, rådyr, foreløpig ingen bjørner. Men én gang sprang det forsyne meg en grevling forbi utenfor dovinduet vårt!

Nå er det neppe mer dyreliv utenfor vårt dovindu enn utenfor andre vinduer i naturnære omgivelser. Poenget er at vi ser det. Vi er, i akkurat det rommet og det vinduet, konsentrerte betraktere fordi vi ikke har særlig mye annet å gjøre.

Opplevelsene på do har ført til at vi i blant har en kikkert liggende. Av og til også en mobiltelefon med kamera. Nå må ingen tro at vi bruker spesielt lang tid på do. Det måtte i så fall være når vi ser saker og ting. Her om dagen stoppet en hel elgfamilie utenfor og kikket interessert inn vinduet.

På bildet ser du hva vi så. Herved er stort dovindu anbefalt. Men det er selvsagt ingenting som slår den åpne dodøra på hytta. Der dukker det snart opp en bjørn.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.