buldr.no

Nå har Susan Boyle rullet over YouTube og alle avissider i hele verden veldig lenge.  Det gikk dårlig i finalen («bare» andreplass),  og hun brøt sammen, etter å ha blitt utsatt for en helt sinnssvak oppmerksomhet i lange tider. Demi Moore skulle komme, med full støtte – you name it!

Nå har Susan det fælt, men TV-selskapet har tjent sine penger

Hva venter man. Susan var et skapt produkt, skapt av profittjegere som ikke bryr seg så hardt om mennesker og menneskelighet. Klart hun brøt sammen, etter at TV-selskapet, aviser og oppmerksomhetssøkende kjendiser hadde utropt henne til noe i nærheten av det største i dette århundre!  Og så gikk det skeis. Hun var ikke det største likevel. 

Susan Boyle var – og er – en sangfugl. Ikke blant de aller beste, men hun kan trollbinde de fleste. Ikke bare fordi stemmen er så utrolig mye bedre enn mange andre stemmer (men bra nok), men også på grunn av at alt var lagt opp til å bryte med våre forventninger.

De greide å få henne til å showe opp: Svære, buskete øyenbryn, gammel (alt annet enn  hva man venter i et «Britain’s got talent»), litt tykk, arbeidsløs, i en kjole de færreste ville hatt på seg – i det hele tatt.  De får henne til å vrikke med hoften, juryen himler med øynene og avskriver henne. Så hører vi stemmen…

Joda, de greide det. Det var «flinkt» gjort. Det er greit å jukse på TV, det skjer hele tida. Men det er ikke like greit når det går utover enkeltmennesker, slik det har gjort med Susan. Og andre også, selvsagt, som lille Hollie som styrtet gråtende ut.

Dette er reality-TV, ikke en talentkonkurranse. Vi vet at engelske programskapere har trålet landet – ikke etter talenter, men etter historier!  Antakelig er talenter vraket til fordel for mennesker som kan skape mer oppmerksomhet, fordi vil blir så forbløffet når vi hører dem!

Problemet med reality-TV er imidlertid at det ikke finnes noe TV-selskap som vil ta ansvar for de menneskene de har utnyttet for å tjene penger. «Vi har informert dem, de vet hva de gjør», sier TV-selskapene.  Og så er det slik da, at  reality-kjendisene også tjener mye penger. Dermed mener TV-selskapene at de har ryggen fri.

Men livet er ganske mye mer enn penger. Skjønt jeg regner med: TV-selskapet er antakelig forlengst på jakt etter andre talenter med historier og en framtreden som Susan Boyle. Hun kan bare drømme om sitt forrige liv. Jeg vet ikke hvordan det livet var, men kanskje det var litt mer kontrollert og forutsigbart og greit?

(Og så finnes det selvsagt pr-rådgivere, som synes det er ålreit å komme med sin forklaring på at Susan brøt sammen)

Nytt: Det britiske tilsynsorganet Ofcom har mottatt 350 klager fra seere på «Britain’s got talent»

Det er vel bare et spørsmål om tid, så må vi på polet for å kjøpe røyk. Hensikten er visst å gjøre det vanskeligere for ungdom å røyke.

Men så er det slik da, at polet er underlagt alkoholloven, med strenge begrensninger på åpningstidene.

Kjell-Magne har ofte hatt behov for en sigar på valgdagen.

Ifølge alkoholloven skal Vinmonopolet holde stengt på valgdager (antakelig for å  passe på at vi ikke stemmer i beruset tilstand).  Det samme gjelder alle kristne «aftener», som f.eks. pinseaften – pluss nyttårsaften.  Åpningstiden ellers er begrenset til kl. 1800 på hverdager og 1500 på lørdager.

Det blir med andre ord svært vanskelig å være røyker. Hvis du like etter klokka 1800 fredag før pinse oppdager at du bare har én røyk igjen, må du vente helt til tirsdag før du får kjøpt mer. Alle som er eller har vært røykere en gang, skjønner hvordan den helga blir.

Det er klart det går an å være forutseende: Man må hamstre, kjøpe inn i store kvanta.  Og sånn sett gjøre det enklere for fremmelig ungdom. De kan rolig regne med at far/mor ikke kan ha full oversikt over lagerbeholdningen til enhver tid…

I framtida kan det faktisk bli vanskeligere å få tak i røyk enn alkohol. En alkoholiker som går tom for alkohol i helga, kan gå på bar. Røykeren blir sittende med skjegget i postkassa. Eller kanskje vi kan få små kiosk-utsalg i tilknytning til Vinmonopolet?

Forbrukermyndighetene: For mye å gjøre?

Nå går selskapet i strupen på den reseptfrie slankepillen «Alli»  som har vært i salg på apotek et par uker. I klikkbare annonser prøver Nuform å skremme folk fra å kjøpe pillene og henviser til bivirkninger som de kaller «avføringslekkasje».  Forbrukermyndighetene griper fortsatt ikke inn.

Årsaken til at Nuform nå går så sterkt ut, er selvsagt at de føler salget truet. Apotekene melder om stor interesse for slankepillen «Alli». Dette er et legemiddel som har dokumentert effekt. Noen kan imidlertid få bivirkninger som diaré. Vi tipper at også Nuforms piller har visse bivirkninger, i det minste på lommeboka.

Nuform åpner imidlertid annonsene sine med denne påstanden: «Ny forskning avslører: Naturlig helsekost gir større effekt enn reseptfrie slankepiller – og er helt uten plagsomme bivirkninger». I tillegg kan du altså sitte i fred og ro i sofaen, spise hamburgeren og potetgullet ditt – og likevel gå ned i vekt!

De fleste skjønner at dette er blank løgn. Men ikke alle, noen går stadig på Nuforms limpinne. Men selskapet får fortsette med annonsene sine, forbrukermyndighetene har tilsynelatende gitt opp.

Nuform tjener millioner. Årsak? Du kan aldri kjøpe bare én pakke slankepiller, slik du kan på apotek. Du må binde deg til en 5 måneders «kur» og betale ca 2200 kroner. Og hvis du angrer har du straks et inkassofirma på nakken.

Nå burde snart landets forbrukermyndigheter komme seg opp av godstolen!

Les også: Banebrytende forskning viser hvor lett det er å loppe fete og rynkete

Tjeldfrid ligger så stille på eggene sine.

De var her i fjor også, og nå hadde de etablert seg, på nøyaktig samme sted som året før.

Vi har ikke helt skjønt valget av reirplass. Ytterst på takhjørnet, like ved vassbordet. De ligger skikkelig utsatt til. Men her vil de altså være. 

Leieboerne setter sitt preg på hyttelivet. Vi blir litt engstelige for å gå ut på tunet. Tenk om de skremmes til å forlate eggene for lenge! Vi følger med og puster lettet ut hver gang vi ser at en av dem ligger på reiret. Det virker som om de ruger på skift, selv om det ikke er så enkelt å se forskjell på dem. Men vi har registrert at den rugende kan sende ut et lite kallerop, så kommer den andre. Tid for vaktskifte.

I fjor var det dramatisk. I nærmest furu holdt et skjærepar til, og de forsøkte seg gang på gang mot tjeldereiret. Én dag fant vi eggeskall på bakken, langt unna reiret, og herr og fru Tjeld var ikke lenger på taket. Hadde de mistet ungen sin?

Heldigvis hadde de ikke det. Utpå dagen så vi tre skapninger nede ved vannkanten. To store svarthvite, og en liten, mer grå og buskete. Lille Tjeldemann vagget fornøyd omkring mellom påpasselige foreldre! 

I år er det ingen skjærer i furua, og Tjeld-Magne og Tjeldfrid har så smått vent seg til at det kan komme et par mennesker og en hund ut på tunet. Bråket fra en gressklipper er heller ikke like farlig lenger.

Det virker som rugingen er blitt gradvis mer intens. Det skal mere til før de letter fra reiret. Vi venter i spenning og kikker stadig bort mot det svarte lille hodet som stikker opp bak vassbordet. Det er ikke lenge igjen nå!

PS: Vi skriver 1. juli, fremdeles ruger Tjeldfrid og Tjeld-Magne. Antakelig er det forsøk nr. to. Kanskje ble de forrige eggene tatt av f.eks. ei kråke? Håper de lykkes denne gang!

Dagens norske sykehjem har mye å lære av FrP og Petter.

Når Petter og Carl Ivar lanserer dype tanker om eldreomsorg, høres det fascinerende ut. Et liv i alderdom på luksushotell, med velfylt minibar? Høres ikke direkte avskrekkende ut! Men medaljen har, som så ofte ellers, en bakside som er mindre flatterende.

For å ta det forfra: Carl Ivar har sett at det er ledig kapasitet i mange hoteller, mens det er for få sykehjemsplasser. – La pengene følge pasientene, sier han. – La dem velge om de vil bo på hotell eller på sykehjem. Petter er fullt klar over problemet med halvtomme hoteller. Han følger opp og lover enerom, luksus, full hotellservice med vin -  pluss stell 24 timer i døgnet!

Det lyder besnærende. Hvem vil ikke ha oppvartning døgnet rundt når man blir gammel.  Vin, og kanskje en bitteliten hjertestyrker til å sove på?

Alt dette kan du ifølge Carl Ivar få, om pengene følger pasienten. Han anslår beløpet til å være 500-600.000 kroner årlig som kan følge «fru Nilsen», dersom hun velger hotell.  Det blir sånn ca 1300-1600 kroner døgnet.

Hører vi at det skurrer litt: Luksus, stell 24 timer i døgnet, for dette beløpet? Nå sa Petter riktignok ingenting om middag og kveldsmat, bare frokost og vin, og han vil neppe ha senile eldre vasende omkring i restaurantene sine. Men hvor er legene og sykepleierne? Hvor er maten og medisinen? Det kan nok tenkes at «fru Nilsen» må spe på fra egen lomme hvis hun vil ha alt hun trenger.

Både Petter og Carl Ivar har sans for utspill og markerer seg gjerne i media. Denne gangen bruker de de svakeste eldre i markedsføringen, eldre som er så syke at de ikke greier seg hjemme. De som trenger pleie og døgnkontinuerlig tilsyn av kvalifisert personale.

Sykehjemmene sliter allerede i dag med rekrutteringen. Og dessverre: Det holder ikke med filippinsk rengjøringspersonale. Vil man ha offentlig finansiering, må man også ha offentlig godkjenning.

Friske eldre kunne sikkert ha likt seg på hotell, det er bare det at da følger det ikke med 500-600.000 pr. person. Og det ville jo vært fint å få vite hvor Carl Ivar har dette beløpet fra. Omfatter det alle utgifter på sykehjemmene, fordelt pr. person? Da  blir nok beløpet som kan «følge pasienten» en god del lavere.

Men hva gjør det. Som lokkemat i valgkampen duger det meste.