Visste jeg det ikke: Litt angst er sunt!

Endelig kommer forskningsresultater jeg liker: Litt angst er bare sunt, det forlenger levealderen, viser en undersøkelse.

Bra! Det er sunt å ha litt angst for forbikjøringer, for bare å nevne noe.  Lenge har jeg blitt anklaget for å kjøre for lite offensivt, men nå får jeg altså støtte.

Det ser flott ut, men farlig, farlig!

Det ser flott ut, men farlig, farlig!

De som har gjennomført undersøkelsen, har følgende konklusjon: Kanskje angst er blitt til for å beskytte oss mot farer?

Svært sannsynlig, spør du meg. En som ligger stille og rolig i bilkøen har selvsagt mindre risiko for å dø i en frontkollisjon (unntatt når man møter en som tror at alt alltid går bra og legger seg ut midt foran nesa på bilen din).

Og like selvsagt: En litt pysete person driver ikke og dør i fallskjerm-,  basehopp-, eller klatreulykker.

Men det er klart, en som synes det meste i tilværelsen er farlig, får det jo litt kjedeligere enn andre. Man blir en tilskuer, ikke en deltaker. For eksempel på tivoli. Man unngår jo å være med den dagen berg- og dalbanen bryter sammen, selvsagt, men man er heller ikke med på moroa.

Andre ganger har angsten andre konsekvenser. Noen har f.eks flyskrekk og må bruke båt, tog eller bil uansett hvor langt de skal avgårde. Kjedelig, og kanskje ikke så mye tryggere?

En tidligere sjef av meg hadde flyskrekk. Han ble anbefalt å ta kurs mot flyskrekken men avviste forslaget med følgende begrunnelse: – Nei, målet med et slikt kurs er å få meg inn i et fly, og det tør jeg ikke!

– Kvinner kan kjøpe gardiner, ikke hus!

- Er det så farlig at taket lekker litt?

- Gjør det noe at taket lekker litt?

Det advares nå på det sterkeste mot at kvinner bestemmer boligkjøp.

– Det er på tide at mennene tar av seg tøflene. Det maskuline blikket burde komme mer tilbake , sier advokat Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund.

Han hevder at det er kvinnene som bestemmer huskjøpet i dag, noe som bærer riktig galt avsted.  Ifølge Helland er kvinner bare opptatt av form og farge og har bare liten forstand på tekniske ting. De sjekker ikke om taket er tett eller at dreneringen er i orden.

Mannen er altså jordnær, fornuftig og praktisk, men sørgelig undertrykt når det gjelder boligkjøp. Mens kvinnene altså lar seg styre av impulser.

– Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar, sier han.

Ja visste vi det ikke: Kvinner er som de alltid har vært. Ikke så kloke, men søte, flagrende og lettlurte. Så det er visst på tide at mannfolka kommer på banen.

Rike barn får barnetrygd, ikke de fattige

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Rike barn trenger ikke bekymre seg.

Ganske ulogisk, er det ikke? Over tre hundre norske kommuner trekker fra barnetrygden når de utbetaler sosialstønad. Dermed får ikke barn av sosialklienter de månedlige utbetalingene som alle andre får.

Barnetrygd betyr «trygghet for barna». Men det gjelder altså bare de som har foreldre som er i jobb eller i en statlig støtteordning.

Skjønt dette varierer fra kommune til kommune. I noen kommuner får foreldre beholde både kontantstøtte og barnetrygd i tillegg til sosialstønaden. Andre trekker fra kontantstøtte men lar folk beholde barnetrygden.

Det store flertallet har valgt å regne barnetrygd som «inntekt», og inndrar altså dette beløpet, ca 1000 kroner måneden pr. barn, før sosialstønaden utbetales. Alle storbyer gjør det, fra ganske nylig også den rødgrønne byen Trondheim. De inndrar barnetrygden fra sosialklientene og putter dem i stedet i kommunekassa.

Litt omskrevet kunne man kanskje si at kommuner som inndrar barnetrygd stjeler både fra statskassen og de fattige? Barnetrygden var vel neppe tenkt som en hjelp til kriserammede kommuner.

Ett annet spørsmål er om dette kan være lovlig. Hvis man for noen regner barnetrygd som «inntekt», hva da med de øvrige? Det er ingen skatt på barnetrygden, den regnes ikke som inntekt.

Kommentator i Nationen, Kari Gåsvatn har skrevet følgende om barnetrygden: «Barnetrygda er en såkalt universell velferdsordning. Det vil si at den er lik for alle, for rik og fattig. Samme beløp utbetales til barna enten foreldrene tjener millioner eller lever på sosialhjelp. Det er viktig at barnetrygda forblir universell, i tråd med den norske velferdsmodellen. Det er bare slik ordningen sikres oppslutning og legitimitet.»

Så spørs det om barnetrygden kan ha legitimitet lenger, når det bare er de fattigste som ikke får. Den kan i hvert fall ikke kalles universell, så kanskje man også burde sette en øvre inntektstgrense? Eller kanskje innføre behovsprøving?

I Trondheim har SVs varaordfører Knut Fagerbakke forklart det nye «grepet» slik: «I krisetider må man stramme inn der man kan.»

Der man kan? Altså: Fagerbakke mener at man kan ta fra de barna som har aller minst. De som har foreldre som fra før sliter med å få pengene til å rekke fra måned til måned. De som ikke kan få de samme aktivitetstilbud og klær, reiser osv. som andre barn. Forskjellene øker.

Det burde være unødvendig å si at dette ikke akkurat rimer med SVs partiprogram. Selv om Fagerbakke forklarer at det bare skal være en midlertidig løsning, til 2011 eller 2012 eller noe sånt. Midlertidige løsninger har imidlertid en tendens til å bli varige.

Nå SKAL sosialklientene opp om mårran

- På tide å stå opp, hilsen FrP.

- På tide å stå opp, hilsen FrP.

FrP’s Per Arne Olsen vil tvinge sosialklientene til å møte opp på sosialkontoret hver morgen dersom de vil motta støtte.

Det går ikke fram om han vil dele ut små daglige almisser. Antakelig dreier det seg heller om en daglig registrering. Kanskje opprop? Så slutter folk å komme, og vips har man spart inn store summer på sosialbudsjettet.

Det er snodig, eller kanskje ikke: Når FrP vil skaffe omtale og karre til seg velgere, finner de fram til en eller annen svak gruppe og langer ut et spark. Før har dette bl.a. rammet innvandrere. Forslagene trenger ikke være særlig realistiske, men altså: De bør skape selgende overskrifter.

«Sosialklienter må stå opp om mårran». Vi har hørt det før. Bjarne Håkon Hanssen sa det først, den gang han var arbeids- og inkluderingsminister, men da i en annen sammenheng. Han sa det som et løfte om at sosialklienter nå skulle få tilpasset opplæring og komme seg ut i arbeidslivet.

Utsagnet ble ikke godt mottatt, fordi det stigmatiserte en stor gruppe mennesker. (Sover sosialklienter lenger om morran enn andre?) Ikke greide han å innfri løftet sitt heller. Han ville få 5400 sosialklienter ut i arbeid, men det var bare noen hundre som fikk tilbudet.

Senere har også Høyres Per Kristian Foss sagt at «sosialklienter må stå opp om mårran», men nå med en aldri så «liten» tilstramming: – De som mottar sosialhjelp må fra dag én stille opp, ta kurs og få arbeidstrening, understreket Foss. – Gjør de ikke det, skal de miste sosialstøtten.

Og nå vil altså Per Arne Olsen skru enda hardere til. Nå skal sosialklientene opp om morran kun for å møte opp til inspeksjon. Her er det ingen tilbud om opplæring. De skal kun vise at de har stått opp. Gjerne med lua i handa?

Bjarne Håkon Hanssen ville utrydde fattigdommen. Kanskje Olsen heller vil utrydde sosialklientene?

Skriver bloggere «fletta» av noen?

Katt i ferd med å skrape fletta av noen.

Katt i ferd med å skrape fletta av noen.

Når bloggere skriver om hvor betydningsfulle bloggerne er, kan det bli litt skjevt. Bloggeren Ida Aalen skriver nå i VG, og i dag presenterer hun en artikkel med følgende (ikke helt objektive) tittel: «Bloggerne skriver fletta av rikssynserne».

Det er imidlertid slik at de færreste bloggere skriver fletta av noen som helst. Det er høyst ujevn standard, både på innhold, formuleringsevne og norsk rettskriving.

Men det finnes selvsagt en del svært bra politiske blogger! Også andre, med mer variert innhold. Men fra det til å trekke den konklusjonen Aalen gjør, er å gå litt langt. For det finnes utrolig mange gode debatt-skribenter i de norske avisene. Skjønt det finnes selvsagt noen unntak der også, som synser i vei som en gjennomsnittlig blogger.

For å underbygge påstanden om bloggernes betydning, viser Aalen til (ved hjelp av en annen blogger) at både saken om hijab i politiet og blasfemiparagrafen ble «startet av bloggerne». Det er imidlertid ikke helt riktig: Sakene ble startet i løssalgsavisene, der bloggerne har mulighet til å koble seg på. Avisene fulgte opp sakene på vanlig måte (reaksjoner fra «berørte» og opposisjon), og kommentarspaltene, der ikke-bloggerne sier sin mening, var breddfulle av reaksjoner.

Altså: Det var den samlete reaksjon fra befolkningen som helhet, som gjorde utslaget i disse to sakene.

Men det er klart, bloggerne har fått større gjennomslag. Det skyldes i høy grad Twitter, der journalister og bloggere knytter kontakt. Noen danner klikker og markedsfører og anbefaler hverandre, og får dermed større betydning.

Også politikerne har innsett at det er nyttig å være på Twitter. Endelig kan de si farvel til (i hvert fall noen) pressemeldinger. Et lite pip på Twitter når fram til de fleste journalister.

I tillegg når det fram til bloggerne, som dermed kan være like raskt ute med kommentarene sine som avisene. Men om regel venter bloggerne for å se hvordan avisene presenterer den aktuelle saken.

Og: Det er også en annen grunn til at mange bloggere venter: De ønsker å koble seg på det løssalgsavisene skriver for å nå flere lesere.