Jeg var 10 år. På den tiden fikk du mye kandissukker for en tiøring. Hull i tennene var vanlig. Spenningen i klasserommet var merkbar når det kom melding om at en ny gutt skulle til tannlegen.

Vi fulgte de bleke ofrene med øynene når de stillferdig reiste seg og gikk. I alfabetisk orden skulle vi alle dit.

Tannpleien på den store folkeskolen i Oslo var ikke mye populær. Men vi gikk. Små helter som tuslet tappert mot en uviss men smertefull skjebne.

Tannlegekontoret var i en sidebygning. En steil trapp førte opp til venterommet. Murvegger malt i grønt, en benk, det var alt. Der satte jeg meg ned og ventet. Akustikken var upåklagelig, og jeg hørte lyder. Lydene økte i volum, ville hyl og kjefting kunne høres inne fra tannlegens kontor. Plutselig smalt døra opp. Min klassekamerat Ragnar dukket fram, med blod, snørr og tårer smurt utover ansiktet. Som en røyskatt føk han ned trappa. Like etter, forbløffende kvikk, tannlegens beryktede hjelper. Fleske-Bodil!

Uten å betenke meg fulgte jeg etter de to ned trappen. Ute på gaten kunne jeg se at Fleske-Bodil hyttet med neven og brølte at Ragnar skulle komme tilbake. Øyeblikkelig!!! Men Ragnar forsvant rundt hjørnet og var borte. Selv gjorde jeg meg usynlig, lusket noen minutter gatelangs og vendte tilbake til klasserommet. Frelst!

Så dum kan man være. Dagen etter sto Fleske-Bodil i klasserommet. Hun grep hånden min i et stålgrep og vi gikk. Oppe på tannlegekontoret kom panikken. Uten dikkedarer løftet Fleske-Bodil meg opp i tannlegestolen og låste armene mine bak på ryggen. Der satt jeg og fikk en slags tvinge montert i munnen. Så skrudde de kjevene mine opp og tvangsboret meg vel og lenge.

Etterpå prøvde tannlegen å blidgjøre meg. Jeg fikk tilbud om noen plastetuier som det hadde ligget tannlegebor i. Det var visst ganske populært. I stedet feide jeg ned alt som lå på tannlegebordet og løp. Bodil smilte skjevt.

Tannlegeskrekk? Det er bare forbokstaven. Jeg var ikke hos tannlege igjen før jeg måtte, med en voldsom tannpine under militærtjenesten. Og i dag? Bare kos og klem og tilnærmet smertefri behandling på verdens hyggeligste tannlegekontor.

Langt i fra. NRK synes bare det er  så rasende festlig å vise at folk drikker seg sanseløst fulle.

Vi drikker oss fulle på NRK i år også!

Det er  en enkel og ytterst banal historie om miss Sophie som serveres nyttårsmiddag. Rundt bordet sitter de imaginære gjestene Sir Toby, admiral von Schneider, herrene mr. Pomeroy og Winterbottom. I gjestenes fravær drikker hovmesteren alle drinkene, han blir stadig fullere og snubler stadig mer i tigerskinnet på gulvet. Dramaturgien handler om hvorvidt han snubler eller ikke under servering av gjestene rundt bordet.

Dette har NRK klart å skape en juletradisjon av. Visningen av filmen kommer aldri til å ta slutt, selv om den ligger lett tilgjengelig på YouTube. Hvis man trekker inn litt eldgammel Askepott og noen klissete Disneyfilmer i tillegg, blir det totalt en ganske guffen julekompott man får servert fra NRK.

Man blir så sliten. Det er så dumt og så erke konservativt! Jeg tror NRK mister ganske mange seere på denne måten fordi vi vet at hovedkanalen gjentar seg selv, det er «Same procedure as last year».

LITT lavere IQ?

De som stemmer FrP må ha lagt merke til at Tor Mikkel Wara nå løper rundt og samler inn millionbeløp fra landets rikeste? Nærmere 7 millioner til FrP’s valg-kamp er samlet inn så langt. Årsaken til at rikingene gir av sin over-flod er helt klar: De får svære beløp i skattelette hvis FrP kommer i regjering.

Nå viser undersøkelser at Frp-velgere er varme tilhengere av alle godene i det meget kostbare velferdssamfunnet vi har i dag. Virker det ikke da logisk å tro at den jevne Frp-velger må velge: Enten velger vi null skattelette til millionærene eller godtar et samfunn med mindre penger til velferd.

Alle kjenner en FrP-er. De er akkurat som oss andre, noen er til og med ganske hyggelige! Men i logisk tenkning må de dessverre få strykkarakter. Nå skatter og avgifter reduseres med milliardbeløp, skjer det selvsagt ting i samfunnet. Plutselig koster det penger å låne bøker på biblioteket. Og hvor skal FrP ta penger for å innfri sine fete løfter om bedre eldreomsorg?

Vanlige FrP-velgere er i bunn og grunn sosialdemokrater. De vet at vi har det eneste politiske system som gjennom verdenshistorien har fungert noenlunde rettferdig. Folk har blitt tryggere, friskere og ikke minst rikere. Men – kanskje også dummere? Det er et farlig spill å slippe FrP til ved roret!

Vi lanserer altså en teori om at FrP-ere er litt dummere enn andre. De vil med åpne øyne svekke det velferdssamfunnet de liker så godt. De vil stemme MOT sine egne interesser. For å bestyrke/avkrefte teorien om noe svekket intelligens, ber vi våre lesere stemme over saken.

Her må vi dessverre understreke at FrP-velgere ikke har lov til å stemme. Ikke dere som tjener/eier over 50 millioner heller! Håper dere respekterer det!

God dressur kan gjøre underverk.

Jeg har bare én reaksjon på hans ønskedrømmer: Huttetu for et familieliv.

Min farfar var helreligiøs og min far halvreligiøs. Sistnevnte fikk et alvorlig kristenkick hver julaften. Da ville han samle oss barna rundt seg og lese juleevangeliet. Dengang visste jeg ikke hvorfor, men det opplevdes mer og mer plagsomt hver gang. Falskheten, både i eventyrhistorien om de vise menn og i min fars plutselige hellighet på julaften – det var nedtur.

Jeg vet at mine søsken opplevde situasjonen likedan. Som et overgrep. Som undertrykking av tanke og vilje. Som lydighetstrening. En julaften sprakk det. Jeg reiste meg og proklamerte rolig at den slags ville jeg fra nå av ikke sitte og høre på.

Da skulle du sett på kristensjel! Min mor fikk hastig reddet meg unna en frådende far, som der og da ville banke hedenskapen ut av gutten. Det var sannhetens øyeblikk, på julaften.

Trodde min far at han gjorde det gode? Eller visste han i dypet av sin sjel at han bare prøvde å dytte på oss sine egne meninger? Barns aksept av tro kan fungere som en aksept av foreldres autoritet og makt. Noe som alltid har vært veldig viktig for kristne.

Vårt Land har også snakket med barne-evangelisten Jarle Waldemar som starter tidlig med sin halvannet år gamle sønn: ”Jeg har begynt å legge hånden på pannen hans mens jeg velsigner ham. Han legger seg ned og nyter det. Så små barn skjønner kanskje ikke alt, men de merker at det er noe spesielt som foregår”. Barneevangelisten anbefaler også papegøyemetoden “hermebønn”, dvs at han ber først og barna gjentar bønnen etterpå.

Barne-predikanten reiser rundt i landet og presenterer evangeliet gjennom sang, musikk, drama, trylling og kreativ preken”, skriver avisen Vårt land. Som om det er noe nytt, med hokuspokus fra misjonærer og predikanter?

Hvorfor kan ikke foreldre oppdra barna sine til å tenke selv? Hvorfor må all moral knyttes til religion? Til dressur? Attpåtil kaller man pådyttingen av Gud og Jesus for kjærlighet!

Wirgenes innrømmer at det hender troen ikke vokser frem, selv om foreldrene gjør alt rett. Da må man stole på “underet i troen”. De kan bli troende likevel.

Så forskjellig vi mennesker tenker og tror. For meg er det et under at rester av det norske folk tror på dette fremdeles.

Derfor hadde han ekstrabrems, et såkalt stangbissel.

Vi var blitt dyktige ryttere. Fullstendig fritt red vi rundt i skogene, krysset elver, galopperte langs øde veier og hadde det  fantastisk. En sen høstdag skjønte plutselig Kong Tore at vi antakelig var på vei hjemover. Han gearet fra trav til full galopp og i rasende fart fór vi i retning gården. Kameratene hadde ingen mulighet for å følge oss.

Kong Tore galopperer nå i Paradis.

Det var forsåvidt veien vi red på nå, også. Derfor virket det ikke som noen god idé å bare kaste seg av. Ikke kunne jeg vri hesten av veien heller, skogen sto tett på begge kanter. Der satt jeg og tenkte, mens trærne raste forbi.

Så flimret en storartet idé gjennom hodet mitt: Jeg skulle selvsagt stoppe Kong Tore på den gode gamle cowboymåten!

Alle vet hvordan det gjøres? Man slår høyre arm om hestens hals og løsner støvlene fra stigbøylene. Med et godt venstrehåndstak i tøylene slipper man seg forsiktig fremover på hestens venstre side, og støter så føttene hardt i bakken. Samtidig stemmes skulderen opp i hestens brystkasse og gradvis, i en hoppende bevegelse,  tvinges hesten til å stanse.

Slik var teorien, men Kong Tore hadde dessverre ikke sett den instruktive rodeofilmen.

Alt gikk likevel etter boka, helt til føttene skulle nådd bakken. Da spente jeg regelrett ben på den digre gampen. Den gjorde en saltomortale og landet oppå meg. Jeg husker det godt, skyggen av den enorme kroppen som kom susende, i sakte film. Mye hest i bevegelse!

Der lå vi to, helt stille, da kameratene ankom noen minutter senere. Jeg hadde nok fått en hjernerystelse og husket ikke hestens navn. Men ellers fin, bare litt øm og oppskrapet. Kong Tore tuslet fredelig ned bakkene til gården.

Tre dager senere ble han skutt. En ny rytter hadde opplevd akkurat det samme og ble nesten drept. Synd, det var en fantastisk hest, med bare én liten feil. Kong Tore døde av akutt hjemlengsel.

Den ulykkelige hustruen ville heller ikke avbildes.

Jeg har en bekjent som er såkalt kjendis. Han ble både sint og redd da bladet Sladder & Løgn ringte og spurte om han hadde fått seg ny kjæreste? Han la på røret og tenkte på sin kone og tre mindreårige barn som lå og sov. De visste ingenting.

Så ringte telefonen igjen. ”Vi har masse bilder”, sa stemmen fra Sladder & Løgn.

Det handler ikke bare om å ta snikbilder og snoke i kjendisers søplekasser. Dette er historien om iskald utpressing, og noe av forklaringen på at så mange kjendiser smiler lykkelig i Sladder & Løgn.

Ekteskapet til kjendisen hadde skrantet lenge. Han hadde innledet et forhold til en kollega som var 12 år yngre. Pikant sak, syntes Sladder & Løgn, som truet med å kjøre saken over en dobbeltside. Kjendisen raste. Truet med advokat. Han tryglet. Dette kunne ødelegge ekteskapet fullstendig, og hans tre barn visste ingenting!

- Da bør du kanskje fortelle dem det nå, sa mannen fra Sladder & Løgn.

Kjendisbladets manipulering stanser ikke her. Det kom en ny telefon noen dager senere: - Var kone og barn orientert? – Ja, svarte kjendisen, som var tvunget inn i en skilsmisse, enten han ville eller ikke.

Sladder & Løgn fortalte da at de ville kjøre saken, men at bildene var litt kornete. Fakta i saken var også noe tynne og basert på rykter, løse kommentarer og – vel, antakelser.

- Var det ikke bedre om Sladder & Løgn fikk ta noen nye, mer flatterende bilder? Samtidig kunne kjendisen få anledning til å kommentere rykter, kanskje rette opp negativ sladder, slik at historien ble mest mulig sympatisk og korrekt?

Mange personers ulykke lå bak det strålende oppslaget i Sladder & Løgn: ”Gaute, lykkelig med sin nye kjæreste!”. Det var også satt av litt plass til omtale av den stakkars forlatte hustruen og de tre mindreårige barna.

Det er denne virksomheten Høyesterett i Norge har gitt tillatelse til å bedrive. Dette  er sannheten om driten noen av oss kjøper og hygger oss med, kjendisbladet Sladder & Løgn.

Britney reagerer sunt og naturlig på plagsom paparazzifotograf.

- Jeg har et avslappet forhold til Se & Hør, sier Anne B. Ragde. Det kan man forstå. Hun er forfatteren som  kynisk rappet konseptet til NRK´s serie Himmelblå og diktet historien videre i Se & Hør. Lurer på hvordan hun ville reagert på at noen diktet videre på Berlinerpoplene og tjente masse penger?

Ellers er neppe Anne like plaget av paparazzier som Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Også Ole Paus bekrefter at kjendiser har et dobbeltsidig helvete. På den ene siden tjener de muligens på at Se & Hør skriver om dem. På den annen side må de tåle at det ekle, frekke, innsmigrende bladet ligger etter dem og tar bilder, uansett hvor de drar og hva de gjør. Se & Hør bryr seg ikke et øyeblikk om at man trygler dem om å slutte.

Det kan sikkert oppleves som tortur. Liten tvil om at folk kan få nerveproblemer av å ha Se & Hør konstant i hælene. Etter å ha blitt plaget og forfulgt i ukesvis hadde jeg personlig kjøpt meg hagle. Ikke for å skyte, selvsagt, bare skremme… Kanskje bra jeg ikke er kjendis.

PFU?  Se & Hør ler rått av PFU. Hva er alternativet da ? Kjendiser som er plaget virker underlig tafatte. De burde selvsagt  etablere motkraft: En felles BLOGG der de forteller hvordan de blir plaget og av hvem i Se & Hør. Heng ut paparazziene, slik de selv henger ut folk! Ta bilder av plageåndene mens de holder på, med verdens lengste linser! Fortell hva de heter og hvor de bor.

Det kunne blitt en veldig bra blogg. Tror neppe Se & Hør kunne protestert. Navn på bloggen? Se & Hyl!

Luftwaffe. Stramme gutter som ikke gjorde noe galt.

”En undersøkelse viser at tyske turister ikke ønsker for mye info om hva forfedrene har gjort av godt (?) og vondt i de landene de besøker”, sier Håkon Myhre unnskyldende.

Historieforfalskning? – Langt i fra, bare en liten utelatelse, sier kategorisjefen som primært er opptatt av å være høflig overfor tyske turister. Og da må det være grunn til å spørre: Hvor dum går det an å være i en lederjobb i NSB?

Hvis Myhres skånsomme måte å fortelle historien på ble normen, kunne historiebøker og turistinformasjon omskrives overalt. Ikke et ord om konsentrasjonsleire og vanvittige overgrep overalt der tyskerne herjet under 2. verdenskrig.

Tenk om de tyske turistene kjenner den ubehagelige sannheten fra før? I motsatt fall; har de ikke veldig godt av å få vite den? Tenk om det finnes tyskere som kan litt engelsk? I den engelske utgaven av brosjyreteksten står det faktisk at Åndalsnes (og Raumabanen) ”was destroyed by german bombing raids in 1940”. Tåler ikke tyske turister å lese denne bitte lille informasjonen?

Men altså ikke et ord på tysk om bombing. Hva tenker tyskerne om den feige utelatelsen? Hva tenker alle andre,som kan litt tysk? At historien må forties av hensyn til turisme?

Det vitner om en ekkel og underdanig selgerholdning. Det er historieforfalskning.

Se også, et klipp fra Fawlty Towers: «Don’t mention the war!»

Der ser man ting man ellers ikke ville sett.Tenker ting man ellers ikke ville tenkt… Vi har adoptert noenlunde samme do-opplegg i huset der vi bor til daglig, med en viss suksess.

Bildet er neppe i toppklasse, men tatt på do. Til høyre, elg som aner ugler i mosen.

Huset vårt ligger landlig til. Ved ombygging for noen år siden ble det satt inn et stort vindu på badet, lavt nok til at man fra toalettet har utmerket utsikt til naturen utenfor. Der er det alltid noe interessant å se. Trost og skjærer krangler om blåbær i lyngen. Reven kommer varsomt snikende. Rømte bikkjer (alltid settere) viser alle tegn på fremskreden galskap. Elger, rådyr, foreløpig ingen bjørner. Men én gang sprang det forsyne meg en grevling forbi utenfor dovinduet vårt!

Nå er det neppe mer dyreliv utenfor vårt dovindu enn utenfor andre vinduer i naturnære omgivelser. Poenget er at vi ser det. Vi er, i akkurat det rommet og det vinduet, konsentrerte betraktere fordi vi ikke har særlig mye annet å gjøre.

Opplevelsene på do har ført til at vi i blant har en kikkert liggende. Av og til også en mobiltelefon med kamera. Nå må ingen tro at vi bruker spesielt lang tid på do. Det måtte i så fall være når vi ser saker og ting. Her om dagen stoppet en hel elgfamilie utenfor og kikket interessert inn vinduet.

På bildet ser du hva vi så. Herved er stort dovindu anbefalt. Men det er selvsagt ingenting som slår den åpne dodøra på hytta. Der dukker det snart opp en bjørn.

Tilbake fra Paris. Buldr er ikke på pressekonferansen.

Vi var fattige journalist- studenter på badeferie i Rimini. Legiti- masjonene fra skolen må ha lignet ordentlige pressekort.  Vi spratt lykkelige ut av dyrehager, tivolier og nattklubber i området, uten å betale ett øre i inngangspenger.

Én dag ble vi diskret kontaktet av tre herrer i hotell-resepsjonen:
- Medførte det riktighet at vi var journalister? Var vi muligens interessert i en eksklusiv historie om den snarlige revolusjonen mot det undertrykkende regimet i Iran?  Du kan jo ikke svare nei til sånt.

Året var 1978. Shahen av Iran hadde gjennom industrialisering skapt en stor og talefør arbeiderklasse. Også religionen sto sterkt. Store protestdemonstrasjoner mot shahen ble møtt med voldsomme motreaksjoner fra det hemmelige politiet. Savak, et slags Gestapo, drev med omfattende tortur og henrettelser. ”Den Sorte Fredagen” samme år drepte de minst 1000 mennesker.

Våre nye venner jobbet med revolusjonære forberedelser fra Rimini. De hadde store konferanser, appeller og kulturelle sammenkomster. Vi måtte regne med å bli overvåket.

Alt tydet på at de hadde rett. Dystert utseende menn med solbriller forsvant hurtig bak hjørner. Noen av dem hadde kameraer.

Derfor var det liksom greit at vi et par dager senere vennlig men bestemt ble føyset inn i en bil uten vinduer og kjørt til en bygning i utkanten av Rimini. På en stor terrasse var flere notabiliteter samlet til audiens, til bristepunktet klare til å bli intervjuet av verdenspressen, dvs oss.

Vi prøvde å innvende at vi bare var studenter på ferie. Det spilte ingen rolle. Også de var studenter,  i revolusjonens tjeneste. Pressekortene var gode som gull.

Vi svettet og stilte våre mest intelligente spørsmål. Det resulterte i enorme kaskader av returinformasjon, om shahen og Farah Dhiba og alt som var galt i Iran. Nå ventet den islamske revolusjon! Alt som ble sagt ble mumlende bifalt av forsamlingen, som forventningsfullt fulgte med på notatblokkene våre. Vi skjønte intuitivt når vi stilte feil spørsmål.

Det var flaks at ingen kunne norsk. Vår revolusjonære interesse avtok for hver ny person som nådig erklærte seg klar til intervju. Tiden gikk. Til slutt måtte vi skylde på en snarlig ventende pressekonferanse og ble kjørt tilbake til hotellet. Vi måtte love å sende artikkelen.

Det var seriøse folk. Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran i 1979, fra sitt eksil i Paris. Mye skjedde. Våre venner fra Rimini ble trolig fremtredende medlemmer av revolusjonsgarden, som fortsatt har mye makt i Iran.

Artikkelen ble aldri skrevet, og vi som nå blogger på buldr.no har ofte diskutert hvorfor.

Vi kunne ha kuppet forhistorien til den iranske revolusjonen. Hvis vi hadde skjønt den og trodd på den. Og kanskje hatt noen bilder av lederne på terrassen. Hvis vi hadde fått beholde kameraene.

Neste gang vi inviteres til denslags skal vi være parat.