Måned: mai 2009

Svinet, en skikkelig utfordring for PR-bransjen.

Hvis ikke grisen hadde smakt så  godt, hadde den vært utryddet for lengst.  Men i Egypt jobbes det  nå med saken. Der vil man utrydde grisen, noe vi trolig også kan takke  landets iherdige muslimer for. Vi vet jo hva de mente om griser før, også.

Mye tyder nå på at både grisen som sådan og hele oppdretts- og slakterinæringen, i nærmeste fremtid kan få bruk for et par (svine)dyre PR-rådgivere.

Svineinfluensaen ruller frem. Selve sykdommen er absolutt ikke noe å spøke med. Det er ikke det jeg gjør. Men det er trolig lov å fundere litt forsiktig over svinets konsekvent dårlige renommé? På hvorfor grisene alltid kommer så  uheldig ut, helt uavhengig av at de nå har fått influensa også.

 

"It´s still a pig". B. Obama.
"Its still a pig". B. Obama.

Hvis du bare er litt hard pÃ¥ gassen, kjører du som en gris. Ser du langt etter jentene, er du  en mannsgris. Hvis du roter litt pÃ¥ si, heter det at «du har svin pÃ¥ skogen». Litt uryddig pÃ¥ rommet? Straks hyler mor at det ser ut som en «svinesti». Slik kunne man fortsette, lenge! Alltid, alltid  blir svina skyteskive. Vi ser denne negative holdningen helt utilslørt i den olympiske skyteøvelsen «løpende villsvin». 

Til og med president Barack Obama uttalte seg nedlatende om grisen (Sarah Palin) under valgkampen: «You can put lipstick on a pig, but it´s still a pig». Kanskje ikke hans dypeste politiske statement, muligens ogsÃ¥  litt pÃ¥ kanten i forhold til kvinnefronten? Hm.

Men, tilbake til den mye omtalte svineinfluensaen. Kan det tenkes at vi her rett og slett utsettes for en gigantisk PR-bløff? Kanskje det  er Det Internasjonale Saueavlslaget som prøver å ta rotta på en stor og betydelig mer intelligent konkurrent? Eller er det disse muslimene som står bak, nå  igjen? I alle  fall tyder mye på at antisvinestrategien virker.

Egyptiske griser står som sagt for fall. Slik det ligger an nå, er det ikke attraktivt å være  gris i Mexico, heller. Vår egen, kjære julegris sover neppe godt om natten. Det gjorde den forsåvidt ikke før, heller.

Ennå  trøfler  et par forskremte villsvin rundt i de dype franske skoger. Kanskje de kan redde rasen, når alle tamme svin  har vandret? Alternativt må vi stole på PR-bransjen.

Siste:
Afghanistans eneste gris er satt i karantene
Egypt: – Griseslakting et angrep pÃ¥ kristne                                        

Hvorfor elsker gamle mennesker å snakke om sykdom?

De gjør det. Jeg har sittet og overhørt lange og inngående samtaler, der omtrent hele kroppen granskes og dissekeres. Gjerne på kafeen på kjøpesenteret. De gamle stikker hodene sammen og har oseaner av tid over  kaffekoppen.

Den innlysende årsaken er selvsagt at gamle er mer syke. Kroppene forfaller som  gamle trær. De forbereder seg på å falle. Men det er ikke hele forklaringen.

 

Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten er bedre enn antatt?
Livet er et langt løp. Kanskje innkomsten blir noe bedre enn antatt?

I gamle dager, dvs da de var yngre, gikk de til legen med sykdommene. Men dagens leger er ikke som før. Ikke sindige, kloke menn. Nå er legene ofte ungjenter som ser ut som de nettopp har kastet russefrakken! Det kan man alltids venne seg til.

Problemet er mer at de gamle etter hvert begynner å få ganske mange plager og skavanker. Man kan bare ikke belemre den søte lille legen med alt sammen, det sitter jo fullt av folk ute på venteværelset!

Gamle mennesker lærer gradvis å leve med  smerter. Leddene svikter, muskulaturen også. Og i mage, tarmer, lunger og lever finnes det tusen ting som kan begynne å krangle. Og der er vi tlbake til kaféen på kjøpesenteret. De gamle har nemlig ikke gitt opp helt, de er høyst mottakelig for tips og ideer! Jeg hører dem godt, de snakker ofte høyere enn de tror.

Det er en  stor glede å ha et lydhørt publikum, som slurper inn den visdommen man gjennom et langt liv har tilegnet seg. Nesten like stor glede har man jo av å motta kjerringråd. Hva har man dessuten å tape på å lytte, kanskje prøve ut rådene? 

Når jeg i smug betrakter de gamle på kafeen, er det ofte lett å få inntrykk av fortrolighet og vennskap. Kanskje det blir slik når man etterhvert får lite å skjule og kan drøfte sine hemorroider og inkontinens med den største frimodighet? Kanskje de gamle til og med blir bedre venner enn de som snakker om jobb, bil, fotball, fiske og hjeminnredning?

Nå kan det selvsagt tenkes at jeg tar feil og at de gamle bare er i lykkerus over å bli hørt og sett? At de bare mimer interesse og delaktighet for selv å kunne nyte et publikum? 

Jeg gleder meg ikke til å bli gammel. Men det blir jo litt interessant også?

Da kjendisene galopperte inn i livet vårt

Kjendisene hadde lenge vært noen raringer, langt borte. Et sted ute i periferien. De var i det ekle bladet Sladder & Løgn, som vi ikke en gang orket å lese hos tannlegen. Men vi så at bladet var ganske sleipt og fettete, mange fingre hadde brettet ut kjendisenes liv.

Så kom internett for fullt. Avisene nølte et par sekunder og satset på begge hester. Både nett og papir.

 

Slik ble avisene, TV også. Skitt og kjendiser i alle kanaler.
Slik ble avisene, TV også. Skitt og kjendiser i alle kanaler.

Det viste seg jo straks at nettet var totalt overlegent på nyheter. Der ble du oppdatert fra minutt til minutt, snart også med levende bilder. Hva skulle avisene gjøre nå, uten nyheter? 

Bli ukeblader! Samliv, samliv, samliv, reisetips, sladder og løgn, mer eller mindre interessante resultater fra obskure undersøkelser og fremfor alt: KJENDISER!

Da ble det eksdama til Rybak og ei totalt ukjent syngedame som heter Tone Damli Aaberg. Ikke  én detalj fra deres tilsynelatende ordinære liv blir holdt skjult for oss. Hvis Petter Stordalen slipper en liten fis, slås det opp over en helside. Minst. Likedan med han der Vollvik. Kan  ikke mannen snart se til å gå endelig konkurs?

Dette med kjendiser skjedde ikke bare med avisene. Det skjedde  med TV, også. De skapte sine egne, nye reality-kjendiser. De dukket øyeblikkelig opp i avisene, og forsyne meg også på nett! 

Kjendiser i alle kanaler. Man blir så trett. Lenge prøver man å unngå å lese om alle kjendisene, og oppdager at det da blir mindre og mindre igjen å lese. 

Noe har skjedd som det er umulig å reversere. Mens jeg funderer over saken, leser jeg diverse blogger. Blogger litt selv, også, i all beskjedenhet. Kanskje jeg blir kjendis en dag?